torsdag 17. februar 2011

NM i unyttig kunnskap

Det var annerledes å være dux i skolen før i tida. Det var om å gjøre å ha god husk, kunne pugge salmevers og årstall og vite navnet på kona til Bjørnstjerne Bjørnson. Vi som minnes den gode, gamle tida, gremmes over ungdommen. De kan knapt nok høgda på Galdhøgpiggen! Vi, derimot, vi...

Jeg har alltid satt æra mi i å ha en masse unyttig kunnskap. I barndommen blei jeg kalla for "lissklokkar'n" fordi jeg kunne nummera på alle de vanligste salmene. Problemet er jo at det blei toltalt ubrukelig kunnskap siden jeg i ung alder meldte meg ut av alt som hadde med kristendom å gjøre. Likevel opplevde jeg i en begravelse mange år seinere at nummeret på en salme poppa opp under topplokket. Jeg oppnådde kanskje å finne fram til salmen ett sekund før de andre, men siden jeg ikke synger salmer, var nytten fint liten.

Den nakne sannhet?
Det plager meg at ungdommen i dag bare kan slå opp på nettet. Og det plager meg at jeg husker at Edvard Johannesen fra Tromsø var den første som segla rundt og dermed kartla Novaja Zemlja, men at jeg må søke på nettet likevel fordi jeg ikke husker årstallet. Jeg har ei favorittøy i verden. Den heter Ensomheten og blei oppdaga og gitt navn av den godeste Edvard. Men jeg husker ikke hvilken lengde- og breddegrad den ligger på, og det betyr at jeg uansett ikke kan segle dit uten å oppsøke andre kilder. Altså er kunnskapen min en unyttig kuriositet.

Er det sånn elevene i stor grad ser på oss lærere? Kuriosa? Unyttige? I så fall er det fordi vi skaper det bildet av oss sjøl at vi kan så mye, så utrolig mye, men det er bare anvendelig til å briefe med i klasserommet og på quiskvelder. Motstanden vår mot å erkjenne at den nyttige kunnskapen er tilgjengelig i et mangfold av medier, og at kompetanse i dag betyr å ha verktøy til å kunne finne fram i dette fremmede landskapet, skyldes kanskje at vi føler at vi desavuerer oss sjøl og vår egen verdi og posisjon?

Jeg er så heldig å ha noen kolleger som har samla på like mange "viktigheter" som meg. Vi har over år deltatt i et uoffisielt NM (Numedalsmesterkap) i unyttig kunnskap, og jeg tør være ubeskjeden nok til å si at jeg har hevda meg bra. Men nå er jeg i ferd med å bli utkonkurrert for alvor. For mens kollegene min holder fanen høyt og fremdeles samler på mengder med intellektuelle merkverdigheter, har jeg begynt å ty til datamaskina og alle de tvilsomme kildene som den leder meg til. Jeg må tilstå at jeg er en frafallen. Jeg tror på deg datamaskin, jeg har ikke angst for å innrømme at jeg søker på nettet, er på facebook og blogger. Jeg sover til og med godt om natta. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli et moderne menneske.

3 kommentarer:

Ksenia sa...

Hmmm Det kan være flott begge deler. Noen av lærere jeg kjenner skriver fremdeles på papiret (prøvene, oppgavene, alt)Jeg skriver på datamaskin. Jeg velger bort fagbok og benytter meg av internett. Men....jeg synes at det er sjarmerende at noen fremdeles bruker papir og blyant.

Lenge siden du kommenterte bloggen min?!

Marit sa...

Jeg tror egentlig alle mennesker er fullt til randen med unyttig kunnskap, forskjellen er kanskje at lærere uttrykker det mer. Selv har jeg en frimurer-fetish, og har en del kunnskap jeg aldri får bruk for. Og jeg syns du kan sove godt om natta selv om du tar i bruk internett, mennesket vil alltid utvikle seg.

ola sa...

Takk, Marit. Jeg har akkurat hatt en veiledningsrunde med elevene mine der jeg hardnakka har påstått at det de hevder er unyttig kunnskap, ER nyttig. Så det handler kanskje litt om det vi kaller definisjonsmakt også. Og det er vel ofte sånn at unyttige interesser skaper kanaler som fører til nye steder, nye opplevelser og ny kunnskap. Og plutselig var det nyttig likevel, gitt.

Men, Ksenia, jeg leser bloggen din ofte sjøl om jeg ikke kommenterer bestandig. Jeg har en bestemt oppfatning av at vi ser nokså likt på pedagogikken.