Det hender av og til at jeg blir beskyldt for å være både naiv og altruistisk når jeg legger ut om hvordan jeg bruker og kan bruke IKT i faga mine. "Ha, du blir lurt", sier noen, "elevene dine er på facebook eller de surfer på nettet etter alt anna enn fagstoff. De følger ikke med, de er der ute i cyberspace et sted." Og, ja, de har sikkert rett. Min gode venn fra studietida, Kristian, var kjent for sin altruistiske tilnærming til menneskeheta. Derfor sa jeg ofte til han: "Kristian, du er naivitetens seier over forstanden". Han tok det som ei æresbevisning. Han skaut bringa fram, gitt, som om han skulle fått en medalje. For Kristian syntes ikke det var noe negativt i å tru på folk.
Men jeg hadde mine metoder. Jeg dro han med på bygdefest på lokkalet i Namdalen, til og med i Ytre, med høy flaskefaktor bakom nova og høy neveføring rundt dansegolvet. Det var datidas ultimate ekstremsport: en søring på Vonheim og Fredheim og alle disse ungdomshusa med dekknavn for den egentlige verksemda: utagerende festing med tilhørende fysiske utskeielser. Men hva skjedde? Kristian med sitt blide åsyn presterte ikke bare å bli bestevenn med halve lokkalet, men også til å bilegge stridigheter med røtter i decennier med ættestrid.
I arbeidet med å ta i bruk IKT som læringsverktøy i skolen, møter jeg en skepsis som til dels kan være sunn. Vi blir presentert for et mylder av muligheter, og uten ei systematisk og planmessig utprøving og implementering, vil verktøykassa være ubrukelig for oss som lærere og for elevene. Dagskurs i læringsplattformer og programvare er ikke tilstrekkelig. Så lenge lærere ikke får skikkelig, konsistent kompetanseheving, har vi all grunn til å være skeptiske. Den utdanninga som jeg er i ferd med å ta dette året, opplever jeg som ei nødvendig plattform for alle som skal ha ei opplæringsrolle i skolen. Jeg forutsetter at denne kunnskapen er grunnleggende i den nye lærerutdanninga, men er den også like grunnleggende i det praktisk-pedagogiske studiet?
Jeg kjenner departementale "løft" etter mange år i skoleledelse. Regjeringa bevilger en rundhånda sum, departementet beholder en stor del til egen oppfølging og til forsking, og viss halvparten av pengene kommer oss til gode i felten, er vi heldige. Og blant anna derfor har jeg ingen grunn til å være forundra når jeg presenterer hvordan jeg bruker IKT. Som super-bruker på Its, er det en del av forsamlinga som gjerne tar i mot og arbeider målbevisst med å utnytte læringsplattforma. Noen tviler, men jeg har en mistanke om at de tviler mest på sin egen evne til å tilegne seg de nye verktøy på en sånn måte de fungerer som læringsstøtte. Det er ikke deres skyld, men en systemsvikt.
Jeg glømmer ikke da Kristian på sin egen bursdag delte ut en stor pose Twist på trikken. Noen smilte, noen tvilte, og noen rørte ikke godteriet. Det var en total gjennomgang av alle mulige menneskelige ansiktsuttrykk.
Og jeg kjenner dem igjen når jeg entusiasisk presenterer IKT i skolen. Jeg møter gjerne en reservert velvilje. De tar ikke fullstendig avstand, nei, de aksepterer at det kan være nyttig i faga mine. Bare ikke i deres. Det er bare det at jeg tror på de enorme mulighetene vi har for å oppnå læring i en sosiokulturell sammenheng. Lærer - elev, elev - elev. Snart skal jeg ha ei ny framlegging av mulighetene de nye verktøya gir for kollegene mine. All skepsis til tross: jeg er en altruistisk utviklingsoptimist. Kristian: du har satt dine spor i en engang ubesudla bygdegutt. Jeg tror jeg har blitt et "offer" for naivitetens seier over forstanden.
All you need is love - the Icelandic way.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar