mandag 31. januar 2011

Fusk og fanteri! Nå står verden på hodet!

De forferdelige elevene: de jukser. De skriver notater fra lærebøkene og BRUKER dem på prøver. Schreck und Gru! Bare for å slippe å pugge. Tenk bare på salmeversa. Ungdommen i dag kan ingen utenat. Og hva skal jeg med de jeg pugga på barneskolen og realskolen, jeg som ikke går i kirka? Og om jeg skulle gå dit så er jeg i stand til å finne fram i salmeboka. Verden er snudd på hodet.











Til saka: elevene på Ringerike vgs får ikke lenger bruke PC på en del prøver, men må skrive med penn og papir. Det blei faktisk et stort oppslag på NRK-Buskerud i dag. Men jeg fatter poenget. Det er om å gjøre å sikre oss at elevene ikke later som om de har lært noe. Siden karakterene er det viktigste med læringa for så mange, er dette et dilemma vi aldri vil komme utenom. Men hva synes elevene? Oppfatter de problemstillinga likedan? Jeg bruker It's learning til all innlevering, og oppgavene der kan merkes med plagieringskontroll. Den sjekker også opp mot andre innleveringer fra andre elever. Å, ja, noen har fått en smekk på fingra for å ha klippa og limt. Og bruker vi oppgavene i lærebøkene, finnes de stort sett ferdig besvart på nettet. Derfor bør vi lærere alltid ta oss bryet med å lage egne oppgaver.

Når det gjelder prøver som trener inn begrep og grunnleggende kunnskap, har vi et veldig godt redskap i testbatteriet på læringsplattforma. Da kan vi styre tilgangen sjøl. Men det krever mye arbeid fra oss som lærere. Jeg er av den oppfatninga at elevene uansett lærer mest og best når de skriver notater, leiter i kilder og svarer ut fra det. Da trenger de dessuten oss. Viss det er nok å svare ordrett det som står i læreboka, ja, så er vel strengt tatt vi lærere overflødige? Nei, unnskyld, vi må jo lære dem å lese.

torsdag 27. januar 2011

Vi som er for MOT

Politikerne setter mobbearbeidet i skolen på dagsorden igjen. Nytt manifest, nye kampanjer. Hvor mye koster den stadige lanseringa av nye tiltak? Kunne ikke vi fått de pengene til å finansiere MOT og VIP som er de to tiltaka vi driver med for å styrke skolemiljøet, elevene sitt sjølbilde og respekten for andre? Vi har erfart at disse tiltaka virker, men det er Nore og Uvdal kommune som finansierer MOT-medlemsskapet vårt. Ikke fylkeskommunen, ikke utdanningsdepartementet. For å gjennomføre VIP bruker vi ekstra timer som dekkes inn ved at de tas av den bundne arbeidstida til kontaktlærerne. Det fører til at det blir mindre tid til andre oppgaver. 

Kronos spiser sine barn. Født av jord og himmel spiste tida sine egne barn for å hindre at de gjorde opprør. Gresk mytologi kan godt overføres på virkeligheta i skolen: alle de gode tiltaka ender med å spise opp hverandre. Vi trenger konsistens og kontinuitet, at ting henger sammen og varer, ikke bare er politiske jippo.

onsdag 19. januar 2011

Mens vi venter på et tog... eller var det Godot?

... er det fort gjort å kaste bort tida. I Dumpidal'n (ja, det heiter det) står grinda åpen. Hva med oss? Frykter vi stadig vekk å bli overkjørt av den nye tida sitt fryktelige uhyre, datamaskina? Jeg har vel ikke så mye jeg skal ha sagt, for den første boka jeg gav ut, het "Kvifor er alle grindene opne". Men nå veit jeg hvorfor. Det går ikke noe tog. Tida har forandra seg. Og verden også. Og her sitter jeg pliktoppfyllende og leser om hva digital kompetanse er, og finner ikke noe egentlig svar. Og hva gjør jeg da? Jo, jeg lager min egen forståelse basert på på det som Løvlie kaller "teknokulturell kompetanse" og Erstad kalle "selvdannelse", og så finner jeg ut at det gir meining likevel.

Konklusjon: Du kan bare komme, Godot, og skulle vi være så heldige å få aktivitet på Numedalsbanen igjen, vil det bare være et pluss på den kulturelle kompetansen.

tirsdag 18. januar 2011

I ruinene av behaviourismen

Jeg hører til dem som virkelig har vært igjennom "reformene" i norsk skole, sjøl om jeg ikke regner meg som utgammel. Jeg begynte karrieren min som lærer i den gamle statsrealskolen og gymnaset. Deretter begynte jeg i den videregående skolen etter Reiulf Steen, før jeg blei med på reform 94 og nå Kunnskapsløftet. Jeg må da virkelig ha forandra undervisninga mi gjennom disse reformene? Disse sentralt initierte krava om at jeg skal ha gjenomgått ymse metamorfoser? Jo, jeg har nok forandra meg en del som lærer, men i mye større grad enn den skolen jeg jobber i.

Jeg vil påstå at store deler av norsk, videregående skole fremdeles lever i den villfarelsen at det er om å gjøre å reprodusere kunnskapen. Og ikke hvilken som helst kunnskap, men den riktige kunnskapen. Og det er med stolthet mange av mine kolleger forteller at de har greidd å motstå reformene. I deres behaviouristiske enklave har de ikke oppdaga at verden utafor fungerer som et gigantisk sosialt eksperiment der menneskene konstruerer kunnskap sjøl gjennom å forholde seg til alt og alle. Skolen er på mange måter en ruin etter en forgangen produksjonsmåte. Det fins mange som har løsningene på dette: mer teknologi, innovativ skoleledelse, you name it. Jeg tror ikke på det.

"Chateau du Knott" - ruinene av den gamle knottfabrikken i Åsbøgrenda
Jeg har vært med på mye som skoleleder i 25 år. Jeg har vært på skolebesøk i halve Europa og leda skoleutviklingsprosjekt på fylkesnivå og på egen skole. Jeg har tenkt innovativt. Men nå er jeg der jeg virkelig kan gjøre en forskjell: i "klasserommet". Og det er det jeg er overbevist er nøkkelen til gjenreising av skolen som levende læringsorganisme. Den enkelte lærer. På den enkelte læringsarena. Før storparten av lærerne har funnet en måte å gjøre læringssituasjonen til en konstruktiv prosess innafor sosialt samspill, vil vi ikke greie å endre skolen. Teknologien er bare et hjelpemiddel, og viss vi tror IKT kan skape ei ny virkelighet uten ei anna pedagogisk plattform, havner vi rett i den behaviouristiske fella igjen.

tirsdag 4. januar 2011

Mr. Sandman

Det er kanskje noen som undrer seg på hvorfor jeg har brukt ei side fra en tegneserie som bakgrunnsbilde for denne bloggen. De undrer rett: det er ikke tilfeldig. Ei side er at jeg, sammen med sønnene mine, samla på tegneserier i en del år før vi alle tre gikk lei av mediet til fordel for den virtuelle verdenen. Ei anna side er det faktum at tegneserier er en velegna sammensatt tekst å bruke i norskfaget. Og der er Sandman-historiene til Neil Gaiman uovertrufne. Variasjonen i fortellermåter, fremmedgjøringa i tilværelsen, symbolene gjennom alle religiøse oppfatninger, den flerdimensjonale teksttenkinga - alt er perfekt i et postmodernistist prosjekt. Det er lettere å visualisere dette i ei visuell form, enn ved å lese reine verbaltekster. I tillegg inneholder serien nesten all nødvendig mytologisk kunnskap for religionsfaget og kan være et godt supplement i historie også.

Og ei siste tilståing: jeg liker å lese serien.