Utsyn, oversikt og innsikt - eller læringsstøttende vurdering?

La meg starte med et bilde av "kåmmår'n", utedassen på Månnebu nesten oppe på toppen av Eidsfjell. Her kan du få dekka behova dine på 1210 moh samtidig som du ser ut over ytre Nore, tusen høydemeter lenger ned. Utsyn og oversikt.

Mens snøen har lagt seg i høgda, er det ennå mild høst i låglendet. Og det slo meg at læringsstøttende vurdering egentlig går ut på at vi hjelper elevene til å skaffe seg utsyn og oversikt - og innsikt i egne behov.

Jeg har lært noe viktig om om meg sjøl på seminar med Kari Smith i dag: jeg er ikke profesjonell nok. Når det gjelder vurdering, har jeg ikke vært bevisst på hva vurdering er, og dermed har jeg heller ikke vært i stand til å endre praksisen min. Jeg har rota sammen evaluering som er måling av systemet sine kvaliteter, med vurdering som er ei rekke prosesser som går ut på å forstå elevene sine læringsprosesser, den framgangen de gjør og det læringsutbyttet de har. Jeg har en vei å gå når det gjelder å lage gode framovermeldinger til elevene, for sjøl om jeg relaterer vurderingene mine til læreplanmåla, har vi ikke avklart skikkelig hva læreplanmål innebærer for eleven.

Men jeg fikk også bekrefta at jeg gjør mye riktig. De individuelle samtalene med elevene, det jeg betegner som veiledning, bidrar både til at eleven veit hvor de  skal "gå", feed up, hvordan de gjør det, feed back, og hva som skal være neste steg, feed forward. Og når du er nesten på den 1333 meter høye på toppen av Eidsfjell, er det viktig at du veit hvor den ligger, hvilken sti di skal velge, og hvordan du skal ta deg fram.

Men bare så det er sagt: denne dagen i slutten av september i fjor, valgte vi å snu da snøen blei en halvmeter djup. Det vil jeg påstå var ei klok vurdering. Men på forsommeren, når forholda ligger til rette for det, blir det nok en tur til toppen igjen slik at jeg kan klatre opp på varden og se ned på huset vårt, laaaaaangt der nede.

Den "gode" læreren og den gode læreren

Det er få profesjoner det har hefta så mange moralsk høyverdige klistrelapper til som læreryrket. Vi har tradisjonelt hatt et dannelsesansvar. Vi skal føre unge mennesker fram til en erkjennelse av seg sjøl som produkter av og aktører i en kultur som er definert av generasjoner før dem, innehavere av det som Bourdieu kaller kulturell og symbolsk kapital. Den "gode" læreren har langvarig utdannelse, mange bøker i bokhylla og velger langrenn framfor alpint.

Jeg tilhører den radikale generasjonen som bevisst valgte ei reformpedagogisk tenking. Vi hadde angst for den læringsteknologiske tilnærminga som blei fremma av de kalde krigerne, USA og Sovjet, og som hadde som mål å indoktrinere mottakerne til handle riktig på basis av riktig kunnskap. Vi definerte oss sjøl ut fra et humanistisk danningsideal der individets frihet til valg, stod over alt anna. Vi gjorde opprør mot teknologideterminsimen, men problemet vi møter i dag, er at vi blir utfordra av et nytt mangfold av teknologi som tilbyr læring. Sånn sett har det ikke vært noen motsetning i å være både en god lærer og en "god" lærer.

Som "gode" lærere har vi lett for å definere et skisma mellom høyverdig, human pedagogikk uten teknologi, og et mindreverdig teknologisk læringsanarki. I det første tilfellet vil mottakerne lære det som de "gode" autoritetene har definert som riktig lærdom, i det andre tilfellet oppnå ei ad hoc-læring av det som mottakerne sjøl til ei hver tid meiner de har bruk for dersom vi ikke utvikler en pedagogikk basert på digital kompetanse og dannelse.

                            Det er ikke alltid like lett og vite hvem jeg er...

Men med den nye teknologien blir ikke den gode læreren og den "gode" læreren automatisk den samme. Lærerrollen blir utfordra ved at teknologien gjør det mulig for elevene å invadere det private rommet vårt. Siden vi ikke har noen erkjennelsesteoretisk forståelse av hva den nye dannelsen er, kommer vi lett i forsvarposisjon og bruker nettopp behovet for kontroll over den private delen av tida vår, til å avvise ei nødvendig avklaring av lærerrollen i ei ny tid.

Jeg opplever det sånn at vi befinner oss i et slags rolle-limbo. Derfor klamrer vi oss til merkelappene og teknofobien for å legitimere oss som gode lærere. Vi har med rette en sterk angst for å velge ettergivenhetsstrategi overfor elevene, men vi løser ikke dette ved å nekte å svare på e-post eller SMS utafor det som vi til ei hver tid definerer som arbeidstid. Det er når det gjelder læringstrykk og læringsarbeid at vi ikke skal være ettergivende.

Men mange av oss lærer opplever at den digitale kompetansen som nettgenerasjonen utvikler, er anarkistisk i sitt vesen og kommer i konflikt med den samfunnsordnende dannelsen som vi formidler. Elevene sin kompetanse forrykker den institusjonaliserte balansen mellom rollene. Viss vi som lærere holder fast ved kunnskapsmonopolet, er jeg sikker på at vi kommer til å miste autoriteten og posisjonen vår som gode lærere.

Bondefanga av forlaga

Staten har vært så hyggelig mot elevene i den videregående skolen og foreldra deres, at den har bevilga store summer til gratis læremidler. Denne pengepotten bli hvert år fordelt på skolene. Forutsetninga er at det skal være gratis for elevene å gå på skolen, og læremidla blir kjøpt inn av skolen og lånt ut til elevene. Hvert tredje år blir det for så vidt gitt friske midler på hvert trinn, slik at det er mulig å fornye læremidla eller velge andre.

Da ordninga blei vedtatt, hørte vi klagekoret fra forlaga overdøve det store framskrittet som ordninga er. Det koster ikke lenger foresatte 4 - 7000 kr. i året i læremidler å ha en ungdom på "gratis" skole. Men forlaga hylte: ordninga kom til å undergrave økonomien i læremiddelavdelingene deres, og resultatet kom til å bli at det blei utgitt langt færre lærebøker enn før, og de kunne ikke fornyes i takt med tida.

Men li ly av dette røykteppet har forlaga laga ei snedig felle for skolene. Visst følger forlaga med i tida. Til hvert læreverk følger et nettsted med glimrende materiale til fordypning og allsidige læreressurser. Men det koster. Fra å være gratis nettsteder da skolen kjøpte inn læremidler første gang, er de nå i ferd med å bli betalingstjenester. Først ut er Aschehoug med nettstedet Lokus. Antakeligvis fordi de fikk så mange skoler til å kjøpe lærebøkene deres og bli avhengige, i og med at bøkene i prinsippet skal byttes hvert tredje år på trinnet, starta de med ei forsiktig innføring av lisens. Først var det 100 kr. for en elevlisens i norsk, men kaldt og rolig har de skrudd opp prisen til 250 kr. pr. elev pr. år. Altså nærmer prisen seg det ei ny bok koster, ei utgift som skolene "må" dekke. Vi bruker Grip teksten hos oss. Det er et godt bokverk som med tre bøker dekker vg1 til vg 3. Men tekstutvalget i bøkene er ikke større enn at det akkurat dekker læreplanen, og viss vi vil ha et skikkelig utvalg tekster til bruk i timene, MÅ vi ha lisenser på Lokus. Resultatet er et skolen vår bruker nesten halvparten av bevilgingene til læremidler til å betale lisenser på Lokus.

Katta i sekken?

De andre forlaga kan ikke sitte stille og se på dette. Nå kommer de etter. De fleste har varsla at de også kommer til å innføre betalingslisenser. Valg av lærebøker får som konsekvens at det undergraver skolene sin muligheter til frihet i læremiddelvalg. Det blir f.eks. svært få muligheter til å få kjøpt inn pedagogisk programvare for å prøve ut andre, nettbaserte løsninger. Forlag sitt bondefangeri er "Beretning om et varslet mord" på ordninga med statlig finansierte læremiddel.

Glømmer vi at det tross alt er vi som sitter med makta? Er vi så servile i forhold til forlaga at vi ikke tør bruke det middelet som ligger opp i dagen? Boikott. Så lenge forlaga tar betalt for nettsteder til bøker vi allerede har betalt for, altså nesten dobbelt pris, vil jeg oppfordre alle kollegene mine til å bidra til skolene våre boikotter Lokus og dem som følger etter. Vi kan faga våre, og på nettet ligger en heil verden åpen for oss. Det koster litt mer arbeid, men fristiller oss fra forlagstyranniet.

NM i unyttig kunnskap

Det var annerledes å være dux i skolen før i tida. Det var om å gjøre å ha god husk, kunne pugge salmevers og årstall og vite navnet på kona til Bjørnstjerne Bjørnson. Vi som minnes den gode, gamle tida, gremmes over ungdommen. De kan knapt nok høgda på Galdhøgpiggen! Vi, derimot, vi...

Jeg har alltid satt æra mi i å ha en masse unyttig kunnskap. I barndommen blei jeg kalla for "lissklokkar'n" fordi jeg kunne nummera på alle de vanligste salmene. Problemet er jo at det blei toltalt ubrukelig kunnskap siden jeg i ung alder meldte meg ut av alt som hadde med kristendom å gjøre. Likevel opplevde jeg i en begravelse mange år seinere at nummeret på en salme poppa opp under topplokket. Jeg oppnådde kanskje å finne fram til salmen ett sekund før de andre, men siden jeg ikke synger salmer, var nytten fint liten.

Den nakne sannhet?
Det plager meg at ungdommen i dag bare kan slå opp på nettet. Og det plager meg at jeg husker at Edvard Johannesen fra Tromsø var den første som segla rundt og dermed kartla Novaja Zemlja, men at jeg må søke på nettet likevel fordi jeg ikke husker årstallet. Jeg har ei favorittøy i verden. Den heter Ensomheten og blei oppdaga og gitt navn av den godeste Edvard. Men jeg husker ikke hvilken lengde- og breddegrad den ligger på, og det betyr at jeg uansett ikke kan segle dit uten å oppsøke andre kilder. Altså er kunnskapen min en unyttig kuriositet.

Er det sånn elevene i stor grad ser på oss lærere? Kuriosa? Unyttige? I så fall er det fordi vi skaper det bildet av oss sjøl at vi kan så mye, så utrolig mye, men det er bare anvendelig til å briefe med i klasserommet og på quiskvelder. Motstanden vår mot å erkjenne at den nyttige kunnskapen er tilgjengelig i et mangfold av medier, og at kompetanse i dag betyr å ha verktøy til å kunne finne fram i dette fremmede landskapet, skyldes kanskje at vi føler at vi desavuerer oss sjøl og vår egen verdi og posisjon?

Jeg er så heldig å ha noen kolleger som har samla på like mange "viktigheter" som meg. Vi har over år deltatt i et uoffisielt NM (Numedalsmesterkap) i unyttig kunnskap, og jeg tør være ubeskjeden nok til å si at jeg har hevda meg bra. Men nå er jeg i ferd med å bli utkonkurrert for alvor. For mens kollegene min holder fanen høyt og fremdeles samler på mengder med intellektuelle merkverdigheter, har jeg begynt å ty til datamaskina og alle de tvilsomme kildene som den leder meg til. Jeg må tilstå at jeg er en frafallen. Jeg tror på deg datamaskin, jeg har ikke angst for å innrømme at jeg søker på nettet, er på facebook og blogger. Jeg sover til og med godt om natta. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli et moderne menneske.

På tynn is?

Det skjer så mye nytt i skolen. Ikke minst blir vi utfordra på den nye teknologien i forhold til mellommenneskelige relasjoner. De fleste av oss som er lærere, er ikke utdanna i å bruke digitale verktøy og føler oss ofte på tynn is. Og med god grunn. For når yrkesfaglærere underviser, baserer de seg på verktøy de har lært å bruke over år. Derfor føler de seg trygge. Men bruken av digitale verktøy skal vi lære oss i stor grad sjøl. Skal vi lære oss verktøyet, blir det ved sida av jobben. Og det er vel egentlig ikke sånn det skal være? Dersom det er ei forutsetning for å være lærer at vi behersker ei rekke program tilpassa ulike bruksområder, burd det også være ei forutsetning at vi blei videreutdanna. Ikke ved siad av jobben, men ved at vi blei frikjøpte for å skaffe oss den nødvendige kompetansen. Da først går det an å kreve  at vi skal bruke de nye læringsverktøya.

Etter to dager på IKT-forum, kommer jeg tilbake til jobben som ei snart utdatert glødepære. Varm i toppen, men med fare for å brenne meg ut. Inspirert av Guttom Hveem og mine egne kolleger fra St. Hallvard og Drammen vgs. Jeg vil så gjerne at de andre på Numedal videregående skole også skal "se" lyset, men skal jeg være nøktern, må jeg innse at forutsetningene ikke ligger til rette i hverdagen for meg og kollegene mine. Jeg skal ta i bruk MindManager, for jeg har tidligere brukt FreeMind og ser mulighetene som ligger til rette for å planlegge og gjennomføre undervisning.

Men jeg innser at jeg beveger meg ut på tynn is. Etter å ha bodd i over tjue år ved Norefjorden, har jeg lært meg til å lese isen sånn noenlunde. Jeg veit hvor jeg ikke skal gå. Og jeg veit hvor åthulla er, der strømmen gnager på isen. Jeg veit at jeg er på vei mot trygg grunn, men håper det er noen som kan dra meg opp om jeg plumper igjennom.

 Guttorm Hveem på kne for oss på IKT-forum på Kongsberg

Finnes det roser i klungerkjerret?

Eller blir vi hengende fast i tornene? Jeg sitter på IKT-konferanse i Kongsberg og blir presentert for et utall programmer for et utall muligheter. Verktøykassa mi er overfylt etter en dag. Og i mårra blir jeg presentert for enda flere. Akkurat nå føler jeg at utfordringa ikke er å finne verktøy for den jobben jeg skal gjøre i skolen, men å finne det beste verktøyet. Jeg veit at det er bare ei løsning, the hard way: jeg må prøve ut en masse program, og så kaste dem som ikke fungerer optimalt etter mine behov.

I tillegg ser jeg hvor viktig det blir etterhvert å etablere en delingskultur. Jeg håper derfor at jeg kan plukke ei rose i kjerret og formidle den til kollegene mine, og så håper jeg på ei rose tilbake. Var ikke det hyggelig sagt, dere?

Å se seg sjøl i speilet...

...kan være en nyttig øvelse:

Det er blank stålis
på den mørke
myrpytten, eg ser
meg sjølv
så mykje klarare
i auga dine no,
eg likar ikkje
den framandkaren.

     (fra 6. dag i Tennar, Tiden 1992)


Jeg har satt elevene mine i gang med å blogge om skole og faglige ting. Det er på mange måter en risikosport, for når jeg speiler meg i deres oppfatning av min praksis, er det ikke alltid at deres opplevde virkelighet stemmer med intensjonene mine. Ida skriver f.eks. på bloggen sin:

I det ene faget jeg har vil innlevering etter siste frist gi anmerkning, men ellers får man vurdering i like stor grad som de som holder seg til fristen. I andre fag jeg har kan man levere flere dager etter fristen uten å få konsekvenser. Dette synes jeg blir litt urettferdig, på den måten at det alltid finnes noen som aldri har samvittighet til å levere for seint – og sliter de siste dagene før siste frist med å bli ferdige. Likevel får ikke de som ikke overholder deadlinen noen konsekvenser, på tross av at de ikke har planlagt arbeidet godt nok og gjort en like bra innsats som resten. En ordning jeg er veldig fornøyd med er opplegget vi har i mediefaget. Leverer vi i god tid før siste frist kan vi få mulighet til å forbedre oss, ellers så har vi en avtale om at så lenge vi leverer i god tid i forhold til terminslutt er dette helt ok – selv om det beste for oss elevene selvfølgelig er å levere i slutten av hver periode. 

 

Den som blogger, blir utfordra på egen refleksjon og på å bli reflektert. Så derfor tenker jeg som så at sjøl om det bildet jeg ser der ikke alltid er det jeg hadde forestilt meg, er det det beste korrektivet jeg kan få. Elevene er ikke like, de har ulike synspunkter, og det vil alltid være opp til meg å vurdere deres synspunkter opp mot kravet til læringstrykk og dynamiske prosesser. Det viktigste må være at vi våger å speile oss i blant, og da er det speilet som elvene holder opp for oss, det viktigste.

Hvor blei det av verkstedene i skolen?

Alle som har studert et snev av pedagogikk har vært bortom Dewey: Learning by doing. Og alle har vel nikka samstemte: det hørtes klokt ut at læring skjedde mens vi jobba. En viktig måte å anvende Dewey på er gjennom konkretisering. Noe av det jeg husker best fra "kvitskolen" i Rørvik er da læreren vår gjennomførte heimstadlæra ved at vi bygde opp en heil modell av Sør-Gjæslingan i klasserommet. I dag er fiskeværet freda, og jeg har vært noen ganger på besøk, men den grunnleggende kunnskapen sitter spikra fordi vi knytta abstrakt kunnskap opp mot det konkrete.

I all yrkesopplæring har konkretisering ved hjelp av verkstedspedagogikk vært basisen. Men så skjer det merkelige at verkstedene i videregående skole bygges ned. Ja, alle har verksteder, men utstyret er mangelfullt og lite oppdatert. Det bevilges ikke penger til verksteder. Jeg meiner faktisk at det er katastrofe for opplæringa. Ikke fordi elever på yrkesfag må kunne gjøre alle oppgavene i læreplanen på skolen. Nei, jeg er veldig tilhenger av det vi starta med på NUVS for 10 år siden og som seinere kom inn i reformen som prosjekt til fordypning. Men jeg meiner at muligheter for konkretisering i alle fag, også på studieforberedende ved for eksempel ulike former for laber, er en mulighet til å utnytte flere læringsstiler gjennom bruk av alle sansene i opplæringa. Det betyr ei heilt anna satsing på utstyr enn i dag. Den konkretsieringa vi er i stand til å gjennomføre nå, er stort sett den som består i bruke PC'en som et dynamisk verktøy.

Vi trenger et nytt løft i skolen, med store bevilgninger til utstyr ut over IKT. Dette kan ikke løses på lokalt eller regionalt nivå, men må komme som et resultat av pedagogisk forståelse på nasjonalt nivå. Kan vi ikke begynne som Cicero å avslutte alle våre pedagogiske utlegninger med: ...og forøvrig er det min meining at bevilgningene til utstyr i skolen må mangedobles?

René Magritte & Paul simon

I Brüssel, på tur med rektorkollegene mine på begynnelsen av 90-tallet, snubla jeg over en merkelig kafe med ei tørr grein som dekor over døra. Det var også navnet på kafeen, og nysgjerring som jeg er, måtte jeg inn. Klientellet var godt voksent, men noe spesielt. Jeg kom fort i kontakt med en eldre herre som var professor i språrkvitenskap, og han ba meg se på signaturene på skissene som hang overalt på veggene. Mange var ukjente, men ett stussa jeg ved. Jo, det var René Magritte, og min professorvenn kunne fortelle meg at kafeen i flere tiår hadde vært stamkafeen til surrealistene i Belgia. Jeg trenger vel kanskje ikke å påpeike det, men det blei min stamkafe også, de dagene vi var i Brüssel.
Nyt derfor bildene til Magritte og musikken til Paul Simon.