Erfaringer med eksamen i vgs
I den videregående skolen har vi blitt flinke til å definere kompetansemål og kriterier for å vurdere graden av måloppnåelse. Disse måla og kriteriene må vi stadig vekk holde opp for elevene, både i forkant av oppgavene vi gir og i etterkant når vi skal begrunne vurderinga. Som en naturlig følge av dette, har vi fått nye eksamensformer i muntlig der 48 timers forberedelse ut fra gitt tema, men egenformulert problemstilling har blitt den vanligste forma. Også i skriftlig har vi fått ny utforming av eksamensoppgavene. I norsk blei oppgavene i år fulgt av en kommentar som skulle hjelpe elevene til å forme retninga på oppgavene. I media 2 hadde elevene forberedelsesdag for å kunne hente relevant stoff fra nettet i forkant siden nettilgang ikke er tillatt på eksamen.
Erfaringene mine er, kort oppsummert:
1. Eksamen er blitt mye mer krevende
2. Det er mye mer hva som skal vurderes og hvordan
3. Det har blitt litt færre stryk og seksere
4. Eksamen har blitt en mer relevant summativ vurdering av hva elevene kan
5. Elevene er bedre forberedt på å begynne på høyskole/universitet
Erfaringer med eksamen på universitetsnivå
I forkant av eksamensperioden i videregående skole hadde jeg sjøl eksamen på universitetsnivå (denne bloggen blei oppretta som en del av første eksamen). Men hvilke kompetansemål skulle jeg nå? Og hvilke kriterier blei jeg bedømt etter? Det eneste vurderingskriteriet som vi fikk definert, var hvordan vi skulle bruke kilder. Og siden jeg dreit i det på bloggoppgaven min, blei jeg (grusomt?) straffa? Og siden jeg visste bedre, var det heilt greit. Jeg lærte leksa mi, så på de to andre eksamenene var jeg nøye med kildetilvisingene. Forskjellen på elevene mine og meg er at jeg ikke trenger eksamen til noe anna enn egen utvikling som lærer. Så jeg trives med å skrive oppgaver der jeg får anledning til å reflektere over forhold knytta til den daglige donten. Karakteren betyr minimalt, for jeg kan leve både med og av indre motivasjon.
Jeg spiller ballen videre
for det som er interessant, er at det vi gjør med elevene på studiespesialiserende program, skal gjøre dem godt forberedt på å gå over i høyskole og universitet. Jeg meiner vi er på god vei. Men nivået over oss har en stor jobb å gjøre. De må også utvikle og definere kompetansemål som erstatning for leselister. De må utvikle flere vurderingskriterier enn kildetilvising. Og det merkelige er at det er de som skal utdanne oss. Viss de ikke endrer praksis, utdanner de lærere for den videregående skolen som forholder seg til framgangsmåter som tilhører fortida. Og dette må også gjelde for alle fagområder skal de være tilpassa virkeligheta. Og da holder det ikke at vi som er studenter får i praktisk oppgave å opprette blogg og wiki, når de som skal vurdere hvordan vi bruker dem, ikke er inne på dem og kommenterer underveis slik at vi kan utvikle oss i prosessen. Kjære "dommere", kan dere ikke være så greie at dere praktiserer det dere prediker om formativ og summativ vurdering? På forhånd takk.
Hilden Ola
