søndag 10. april 2011

Søknad fra en katastrofepedagog



Dette va'kke min skyld - men kan det være et miljøbilde av en norsk skole anno 2011?











Søndag morgen. Sitter ved kjøkkenbordet og koser meg (obligatorisk kos) med å lese om den tredje veien i utdanningssamfunnet. Og så begynner hodet å spinne på sin egen måte. Det tradisjonelle skismaet i pedagogikken går mellom dannelsestenkinga på den ene sida, og erfaringsresultatene på den andre. Det blir ofte sagt, og av mange, at skolen er ei samfunnskonserverende kraft.

Viss samfunnet har kvaliteter som bør bevares, er jo ikke det et onde. Jeg har faktisk undervist i den norske skolen gjennom et utall endringer. Jeg begynte karrieren min som realskolelærer, underviste litt i gymnaset, begynte for alvor å jobbe i den videregående skolen etter læreplanen av 1976, var med på innføringa av reform 94 som medlem av skolepolitisk utvalg i SL, og blei med på å legge erfaringsgrunnlaget for Kunnskapsløftet da jeg leda det såkalla differensieringsprosjektet i Buskerud.

Alt dette har jeg vært igjennom som lærer og medansvarlig, og skal vi tro forskerne opp gjennom tidene, har ingenting av dette fungert. Jeg har derfor vurdert å innføre begrepet katastrofepedagogikk for å betegne det vi har gjort så langt. Begrepet skal inneholde to perspektiver:

1. det vi har gjort i skolen, har ført til katastrofe: ingen elever kan noe, de er ubrukelige når de kommer ut i røynda som handfarer dem på verste vis - og det er vår skyld!

2. det vi gjør i skolen, er å bøte på katastrofen gjennom katastrofeforsterkende tiltak. Dette er på mange måter både ei instrumentell tilnærming der vi straffer elevene med et påstått objektivt karaktersystem, og ei kognitivistisk tilnærming der den høyeste grad av erkjennelse er å påstå at de allerede var ubrukelige da vi fikk dem fra ungdomsskolen, altså.

Og - dette er det mest interessante - gjennom forståelsen av at skolen er ei konserverende kraft, har altså livsgjerninga mi vært å opprettholde katastrofen. Det har ikke slått meg før, men det begynner å sive inn, langsomt, uten at jeg har lest vurderingskriteriene og målbeskrivelsene: men har ikke jeg egentlig gjort meg fortjent til Kongens fortjenestemedalje eller noe sånt? Det kan da ikke være så mange igjen i skolen som har bidratt mer til å utvikle og oppretteholde katastrofeområdet SKOLEN enn jeg?

Men så var det dette med den tredje vei, da. Desto mer jeg leser, desto mer tror jeg det kan være virksom katastrofepsykiatri. Og derfor har jeg en beskjeden forespørsel til den/de det måtte angå: kan dere ikke gi meg fortjenestemedaljen eller en tilsvarende påskjønnelse for nedbrytende virksomhet før den tredje veien tar meg?

2 kommentarer:

Ksenia sa...

hmmmm, æ ska ha et forsøk om nedbryting om noen få uker. Ska du være med?

ola sa...

Men det haster. Jeg leser om IKT sin velsignelse og er redd for at jeg kan ha konvertert til den nye trua innen den tid.