Elevmedvirkning - honnørord eller virkelighet?

Livet er en karusell, det går både opp og ned. Hvorfor ikke gjøre som Fredrik: nyte det?

Med innføringa av Kunnskapsløftet har vi fått et krav om å innføre elevmedvirkning i skolen. Begrepet fikk vi slengt i hodet, uten at vi hadde noe forhold til det. Plutselig kom det et bastant krav fra departement og direktorat om at elevene skulle ha medvirkning i sin egen opplæringssituasjon. Mange av oss satte piggene ut. Det er jo vi som veit hva som kreves av elevene. Det er vi som kan faga. Og så skal plutselig elevene vite like godt som oss hvordan de bør undervises, hva vi kan forlange av dem og hvordan de skal vurderes. Angstreaksjonene blant oss lærere var mangfoldige og høylytte.

Hvorfor hører vi ikke lærerklager om elevmedvirkning lenger? Det er flere grunner til det. Først og fremst har vi tatt i bruk verktøy som muliggjør medvirkning fra elevene. Vi gjennomfører elevsamtaler og fagsamtaler. Det innebærer ei enorm arbeidsbyrde for oss, og må føre til ei omlegging fra stadige summative vurderinger, det hellige prøveregimet, til andre arbeidsformer prega av elevaktivitet. Vi bruker nye læringsverktøy, først og fremst læringsplattforma It's learning, som gjør det mulig å la elevene jobbe mye mer sjølstendig, individuelt og på sitt eget nivå. Dermed er elevmedvirkning blitt en sjølsagt del av opplæringshverdagen. Elevmedvirkning er også blitt et verktøy i opplæringa og ikke et kontrollregime.

De neste to ukene skal jeg gjennomføre 23 elevsamtaler. De sluker mye av tida mi. Dermed må elevene ta mye ansvar sjøl for arbeidet sitt i denne perioden. Det styrker læringa i stedet for å svekke den. Jeg har laga mine først videoforelesninger som skjermvideoer som elevene kan bruke på egenhånd, og som jeg skal utdype ut fra de spørsmåla de har når vi har timer. Uten elevmedvirkning vil det ikke være mulig å nå læringsmåla. Og det er ingen trussel, men ei dynamisk virkelighet.