Fulle sjømenn og politisk prestisje...

...går ikke så godt i hop. Desto mer uforståelig blir det når jeg ser på hvordan et edruelig kommunestyre har prestert å bruker penger i Ungbo-saka i Nore og Uvdal. Jeg hører til dem som gjentatte ganger sørga for at bygging av leiligheter for ungdom stod på partiprogrammet. Mens vi sleit for å få politisk gjennomslag, flytta ungdommen ut av bygda, og tida var i ferd med å gå fra oss. Men i forrige periode var endelig penger og det politiske flertallet på plass.

Midt oppe i dette fikk kommunen tilbud om å kjøpe Daltun, den gamle aldersheimen som var bygd om til seks romslige, hypermoderne leiligheter. Selskapet som stod bakom, hadde ikke fått solgt leilighetene på det private markedet til en stipulert pris på i overkant av 1 mill. kroner sjøl om størrelsen lå på pluss/minus 100 kvm. For å unngå konkurs tilbød selskapet eiendommen til kommunen for en pris som ville innebære at leilighetene kunne selges videre for ca. 800 000 pr. stk. Jeg, som enslig SV'er, og Høyre syntes dette var ei god løsning, for noen av oss så at Ungbo ikke kunne bygges for den avsatte summen. Et kjøp av Daltun ville koste omtrent det vi måtte forvente for Ungbo, men vi ville få to ekstra leiligheter, og de ville være større.

Men den politske prestisjen i saka var alt for stor til at andre parti var enige. Til og med Frp som skryter sånn av at de støtter private initiativ, foretrakk at en lokal, privat aktør gikk konkurs. Og argumentet? Jo, det var for langt fra Rødberg sentrum til Daltun ved Sporanbrua. Unge mennesker ville ikke bo 1,5 km fra "sentrum". Med gedigent flertall av Ap, Sp og Frp vedtok kommunestyret å bygge fire leiligheter i Rødberg sentrum i stedet. Fire leiligheter på 70-80 kvm. Og som antatt, var den avsatte summen for liten, og k-styret måtte bevilge ekstra penger.

Resultatet? Nore og Uvdal kommune har brukt 5 mill. på fire små leiligheter som er lagt ut for salg til unge innbyggere for 1 250 000 kr. pr. stk. Ei er solgt, og kommunen begynner å bli nokså deseperat for å få solgt de tre andre til tross for at kommunen trør til med gunstige finansieringsordninger, som også kunne vært benytta på Daltun. For å bli kvitt problemet kan det ende med at kommunen endrer vilkåra for kjøp slik at de ikke lenger favoriserer den opprinnelige målgruppa. Vi som er oppe i åra og har god økonomi, blir sannsynligvis den realistiske målgruppa. Til sjuende og sist kan det bli vi som blir subsidierte av kommunen, og ikke de unge.

Og derfor vil jeg bare komme med en liten appell til det nye kommunestyret som nå skal ta fatt på fire år med forvaltning av verdiene til fellesskapet: Gjort er gjort, og spist er spist, men det går an å lære av tidligere feil. Det går an å legge bort politisk prestisje til fordel for edruelig tenking. Det er ikke nødvendig å bruke penger som en full sjømann, bare fordi det står i partiprogrammet.

Hva kommer nå....? Lekestue!

I år har jeg fått den udelte gleda av å "undervise" på introduksjonsprogrammet for innvandrere og flyktninger. Jeg har bare tre økter i uka, og som kollega Ulf sa: Du kan gjøre timene til en happening, Ola. Nei, tenkte jeg, det kan jeg ikke, jeg må følge læreplanen og streve mot å nå de definerte måla. Men igjen blei jeg korrigert avUlf: Du driver ikke opplæring etter ei skolelov, men oppfylling av et juridisk krav som er stilt av justismyndighetene. Ikke skolemyndighetene. Derfor hermeteikn rundt ordet "undervise".

Her om dagen blei en skremmende statistikk offfentliggjort i media. Under halvparten av dem som gjennomførte introduksjonsprogrammet i fjor, gikk videre ut i skole eller arbeid. Det vi driver med når vi "underviser", er altså for halvparten av "elevene" sitt vedkommende å kvalifisere dem for arbeidsledighet. I to år holder vi på og arbeider med nye tilflyttere til Norge med veldig ulik ballast, det blir brukt store økonomiske ressurser på dette, og så havner halvparten i limbo (det er kanskje et litt misantropisk syn på arbeidsledighet/sosialhjelpstatus)? Ei saksopplysning: Jeg er fremdeles SV'er.

Manglende læringsmål og hemmelige vurderingskriterier
Hva er det som er feil? Det er IKKE dem som vi driver opplæring med og for. De har, som elever flest, svært ulike forutsetninger og mål. Men de har mål, mål som det med stigende frustrasjon går opp for dem at det er svært mange hindre som skal overvinnes for at de skal nå. Det som jeg opplever som de tre viktigste feila, er:

Feil 1: Det finnes ingen læreplan for kurset med definerte mål.
Det betyr at det eneste vi skal arbeide mot, er at de skal bestå norskprøve 1 og/eller 2 for innvandrere. Norskprøve 1 har ikke anna kvalitetskriterium knytta til seg, enn at den som består den kan forstå og gjøre seg forstått på norsk. Norskprøve 2 er en test på om de er språklig kvalifiserte for å studere ved høyskoler og universitet.

Feil 2: Norskprøve 1 har hemmelige vurderingskriterier
Det er nemlig ikke sånn som i skolen at det blir laga nye prøver for hver gang. Nei, norskprøve 1 er et begrensa antall prøver etter en mal, og de må holdes hemmelige så ikke vi som driver opplæring kan drille "elevene" våre i de enkelte prøvene. Vi kan drive dialogtrening til vi får munndiare, vi har likevel ingen definerte kriterier for hva som skal til for å bestå. Elevene venter på resultatet i den totale uvissa.

Feil 3: Introdukjsonsprogrammet kvalifiserer til: INGENTING
Når de får papiret etter fullført kurs, får de bare papir på et timetall. De har ingen definert og dokumentert kompetanse. Riktignok prøver vi i all hemmelighet å gjennomføre opplæring i henhold til læreplanmål og kriterier for 10. trinn i grunnskolen, men foreløpig har vi ingen mulighet til å gi dem dokumentasjon på slik komptanse når de har fullført kurset. Er det rart "elevene" våre blir frustrerte?

Kaospilotene si virkelighet
For å se hva vi egentlig driver med på kurset, vil jeg anbefale alle interesserte - og politiske motstandere -  til å gå inn på den åpne sida til introduksjonsprogrammet ved Numedal videregående skole, http://ukeplan.wordpress.com/ . Dere vil der se at vi har gode, egenkonstruerte planer for det vi gjør, og jeg opplever kvaliteten på den egendefinerte opplæringa vår som svært god. Men utforminga av opplæringa, målet med opplæringa og vurderinga av opplæringa er et politisk spørsmål. Vi gjør vårt beste som kaospiloter, men det hadde vært greit å ha en GPS eller i det minste et kart å styre etter.

Der vil dere også oppdage at vi har fått til en enestsående mulighet fordi kurset blir gjennomført på Numedal videregående skole som er en fleksibel, liten skole med muligheter til å la folk få hospitere. Av dem som kom i fjor og har gått ett år på introduksjonsprogrammet, hospiterer fire i vg1 studieforberedende kurs, en på teknikk og industriell produksjon og en på byggfag. Resultat: de er integrert i en rell opplæringssammenheng der de deltar i alle aktiviteter, sjøl om vi ikke har lov til å gi dem dokumentasjon på læringsmål de faktisk når fordi de ikke har dokumentert kompetanse på grunnskolenivå! Men de trives - og de blir integrerte på en heilt annen måte enn før. Sjøl aser jeg fram til morgen: de to første timene skal jeg tilbringe sammen med et titalls vitebegjærlige, reflekterte og aktive voksne i en dialog om norskspråklige og samfunnsfaglige emner. Velkommen til en happening med Ola!

Møter som jeg ikke glømmer...

Som oftest mangler kamera når jeg opplever spennende møter. Jeg hadde sjølsagt ikke mulighet til å ta bilder da jeg møtte Deisjøbamsen på 70 meters hold, men jeg hadde kamera klart i baksetet da Jørgen og jeg kjørte over Dovre på vei heim fra hytta på tirsdag morgen. Og der stod de, like bak jernbanelinja, to flotte moskusokser. Dessverre kom det ei arbeidsvogn fra NSB og skremte dem noe bort, men jeg fikk likevel flotte opptak av dem. Heldigvis var det både gjerde og skinner mellom oss og dem, for vi var bare 20 meter fra dem på det nærmeste. Siden jeg har skremt bjørn før, var jeg ikke overraska over at de syntes vi var så skumle at de lunta unna. Men nyt bildene, både dere som har sett moskus på nært hold, og dere som ikke har gjort det.