I eit luftslott... mon tru?

Kvar skal vi bu...?

...i eit luftslott, mon tru? skreiv Arnljot Eggen på 70-tallet. Etter å ha hørt på svara innbyggerne i Nore fikk av lokalpolitikerne på møtet tirsdag 14. februar, synes teksten å være like aktuell nå som da.

Her hadde vi besøk av John Richard Kleven fra Øyfjell (og Vinje) som fortalte hvordan de hadde lyktes i i øke antall barn i den lokale grendeskolen fra 11 i 2004 til 30 i høst. Og i 2014 vil de være 40! Han hadde ikke noen vanskelig oppskrift: ta initiativ på grasrota, legg til rette for bomuligheter og skap bolyst. Og så måtte de får politikerne med på laget. Siden de ikke fikk den forventa støtten i begynnelsen, gikk de delvis inn i partia og skaffa seg direkte innflytelse. Lokalpolitikerne i kommunen bør merke seg poenget: jobb for oss og med oss, ellers bytter vi dere ut.

Grasrotengasjement
At saka i det heile tatt har kommet på dagsorden, skyldes det lokale grasrotengasjementet. Som forhenværende lokalpolitiker opplevde jeg det som et kvantesprang mellom ideene og forutsetningene som blei lagt ned i kommuneplanen sin samfunnsdel, og de forslaga som umiddelbart kom fra administrasjonen. Der dreiv vi i et heilt år med workshops og gruppearbeid på tvers av partia, for å komme fram til en beskrivelse av framtida for Nore og Uvdal som vi kunne stå sammen om, så foreslår administrasjonen å legge ned Tunhovd og Nore skole. Jeg skjønner begrepet "politisk sandkasse" bedre nå.

Et kjernepunkt som vi jobba med, var bomuligheter i alle deler av kommunen. Hva var svaret som Bu i Nore fikk da de etterlyste tomter? De finnes, regulert inn rundt gårdene i såkalla LNF-områder. Men det betyr ikke at en tomtesøker veit at de finnes, eller at grunneieren ønsker å legge ut et boligfelt med de investeringene det forutsetter når det kommer til stykket. Det fantes også tomter som et kommunalt Uren, Luren i rasutsatt område øverst i Hvålefeltet. Hørte jeg feil, eller sa Jon Richard Kleven at boligsøkende må tilbys attraktive tomter?

Kommunal tilrettelegging
Og da er jeg ved et kjernepunkt: hvordan har kommunen engasjert  seg i å tilrettelegge for boligbygging i Nore? Svaret er enkelt: ingenting siden slutten av 80-tallet. Det eneste som skjedde før i i fjor, var at Norefjord-planen blei vedtatt med noen tomter smetta innimellom de husa som allerede finnes. Kommunale utleieboliger? Da jeg kom hit i 1984, fikk jeg kommunal gjennomgangsbolig på Langodden med tre års bomulighet. Siden vi trivdes på Norefjord fra dag en,  bestemte vi oss etter ett år for å bygge her sjøl, og under to år etter at vi kom flytta vi inn i eget hus. På grunn av tilgangen på utleieboliger havna flere av kollegaene mine som hadde barnefamilier her. Vi trivdes, bygde og er her ennå. Og trives fremdeles, sjøl om barna våre har blitt store, har flytta ut og ikke bidratt til nye barnekull på Nore skole. Og utleiboligene? De er i dag blitt til sosialboliger.

Men konklusjonen bør være åpenbar: en kommune som ikke legger til rette for utleieboliger for nye innbyggere og planlegger med attraktive hustomter, arbeider i realiteten mot og ikke for lokalsamfunnet.

Markedsføring
Kommunen skjønte etterhvert at å bygge boliger øvert i Hvålefeltet ville bli så dyrt i form av rassikring, at det var nødvendig å skaffe til veie nye tomter. Nå er tomtene nord for Hvålefeltet regulert og rydda. Om de er byggeklare ennå, veit jeg ikke, men finere boligtomter finnes knapt i kommunen. Vendt mot sørvest har de maksimal solgang. De har utsikt over Norefjorden og mot Eidsfjell, og kort vei til butikk, barneskole og videregående skole.

Men, som Herbrand Skriudalen peika på i møtet, hvem veit at de finnes? Når noen lager et hyttefelt, markedsfører de tomtene for å få solgt dem. Når kommunen lager et boligfelt, later den som ingenting. Motviljen mot å sette opp reklameplakater med mail, postadresser og telefonnummer er neppe prinsippiell, men for et lokalsamfunn som ønsker å være levende - og utvikle seg, kan den virke som ønska obstruksjon. Nå er det opp til oss å sørge for at kommuneadministrasjonen går aktivt ut og markedsfører bomulighetene. Og viss vi meiner alvor med boligbygging i LNF-områder, er det kommunen sitt ansvar å pushe grunneierne. Så er det vår jobb å pushe lokalpolitikerne.

Bolyst
For dem som kan tenke seg å bosette seg her, dreier det seg først og fremst om å skape bolyst. Norefjord og Kravikfjord er de lavestliggende punktene i kommunen. Det er hit våren kommer først. Sjøl om vi ikke er mange, har vi et godt og aktivt lokalmiljø. Og ikke minst har vi fjorden. Å drive på fjorden en sommerkveld med fiskestang og et våkent øye for å se etter beveren, gir fred i sjela. Den som ønsker å være meir aktiv, kan ta en tur i skogen, både i liene rundt fjorden og i Vergjedalen. Og det er ikke lang tur til fjells, Eidsfjell med sin 1333 moh utgjør en passe dagstur, og mellom fjorden og Åsbøseterdalen har vi heimfjella med et eldodrado av små fiskevatn.

Samtidig har vi allsidige muligheter for mer organisert aktivtet: lysløype, fotballbane og idrettshall. Og Nepenoringen, teatergruppa i ungdomslaget, setter opp revyer og barne- og ungdomsteater.
Så når Herbrand sørger for at kommunen faktisk markedsfører Nore som stedet å bo, ser jeg fram til de nye innflytterne som snur fraflyttingstrenden og fyller opp Nore skole igjen. Velkommen skal dere være til det gode liv. "Bu i Nore, no!"

IKT-misjonæren

Følger elevene etter der læreren går foran? De gjør det iallefall når vi har et prosjekt med å lage video om kulturminner på Hardangervidda

I 2011 gjennomførte jeg de 30 studiepoenga i IKT i læring og vurdering som Buskerud fylkeskommune initierte og som, heldigvis, blir videreført også i år. Som den utviklingsorienterte og vitebegjærlige læreren jeg er, hadde jeg stor glede av opplæringa, sjøl om jeg måtte gjennomføre nesten heile studiet uten samlinger med god lunsj og hyggelige, sosiale sammenkomster med kollegene mine. Jeg utførte oppgavene mine forholdsvis samvittighetsfullt, "las teori til langt på natt", og laga blogg og fagwiki som del av eksamensoppgavene. Vel og bra, men hva så, hva skal jeg og alle vi bruke videreutdanninga til?

IKT og det gode liv
Nei, du kan ikke forvente deg meir lønn av å ta videreutdanning i IKT. Tja, du kan velge å fortsette som før. Men du kan ha et håp om å "se lyset" og å oppnå det gode livet, på nettet.  Personlig føler jeg meg som en IKT-misjonær. Og jeg må innrømme at jeg oppviser misjonærens klassiske trekk når jeg argumenterer for bruken av IKT i skolen: jeg forenkler, underslår en del fakta og lover paradisiske forhold. Og jeg har heller ikke dårlig samvittighet. Tvert imot føler jeg en viss irritasjon over dem som ikke ser lyset og innser at det er jeg som forvalter sannheta.

Forenkling av sannheta
Når jeg sier tja til at det er mulig å fortsette som før, er det fordi det er godt mulig å bruke IKT som et verktøy i en instrumentell  læringstradisjon med operasjonalisert betinging av straff og belønning, tradisjonelt i nevnte rekkefølge. Bruk av IKT som redskap i læringsprosesser og læringskontekster, krever derfor at jeg er meg bevisst hva som er mitt eget, heilhetlige elev- og læringssyn.

Det krever også at vi er målmedvitne. Fra jeg var svært liten, bodde vi i Orkdalen der faren min jobba på landsgymnaset. Da lillesøstra mi og jeg skulle hentes inn til kvelds en dag, var vi søkk borte, og det blei satt i gang en leiteaksjon. Faren min kasta seg på sykkelen og bega seg landeveien i vold, og etter noen kilometer møtte han rektoren sin som kunne fortelle at han hadde møtt oss om lag tre kilometer heimefra: "Og da eg spurte dei kvar dei skulle av, svarte dei at dei skulle ut i den store vide verdi, og då hadde eg ikkje hjarte til å stoppe to så målvitne unge menneske". På 3 og 5 år.

Og sånn er det med bruken av IKT også: vi må til ei hver tid vite hvilke mål det er vi skal nå og ønsker å nå. Det innebærer også at vi  må formulere kriterier for måloppnåelse. Og det betyr at vi må lage en struktur for underveisvurdering og sluttvurdering med vurderingskriterier før vi det heile tatt kan begynn å strukturere opplæringa.

Om å underslå fakta
Det er en jungel - der ute. Den som vil bruke IKT som redskap i læringsarbeid, oppdager snart at det finnes en teknologisk og en program-jungel. Den teknologiske jungelen har skolene tilsatt IT-ansvarlige til å ta seg av. De sørger for at vi har tilgang til den nødvendige maskinvaren og nettet. De hjelper oss også noe med programvaren, men når jeg bruker mulighetene som ligger i teknologien, får jeg snart behov for oppdateringer, nye programmer og andre programmer. Siden disse programbehova er ulike fra fagområde til fagområde, kan vi i liten grad basere oss på det kollegene våre veit om og kan, men må ta oss fram i jungelen med stor misvising på kartet og mangelfulle kart.

Og så er det det med kompetansen. Jo mer jeg bruker IKT, jo mer komptanse oppdager jeg at jeg mangler. Dette er en kilde til personlig frustrasjon heilt til jeg når forsoningsfasen, og det er når jeg innser at jeg aldri vil være heilt kompetent. Beklager, Ibsen, men det dreier seg faktisk om å være kompetent nok.

I denne evige søken etter tilstrekkelig kompetanse til å nå de måla jeg setter for meg sjøl, er det  , mangelen på tid som er den mest åpenbare hindringa, i tillegg til den periodiske tvilen om egen intelligens. Siden både teknologien og programvaren og opplæringskontekstene er i kontinuerlig endring, vil tida aldri strekke til, og noen må være med på å sette grensene for hvor mye tid som skal kunne brukes innafor rammene av det totale arbeidsåret.

Løftet om paradisiske forhold
Men en ting kan jeg love - og holde. Viss du oppfyller forutsetningene i denne nye trosretninga, gjennomfører og iverksetter videreutdanninga i IKT, kan jeg garantere paradisiske forhold.
Viss du:
- formulerer og praktiserer et heilhetlig elev- og læringssyn
- bevisstgjør deg sjøl og elevene på kriteriene for måloppnåelse
- bygger opp en gjennomtenkt struktur fra målformuleringer til vurderinger til didaktisk praksis
- skaffer deg kunnskap om, innsikt i og evnen til å anvende (jf. Blooms taksonomi) teknologi og programvare
- skaffer deg ubegrensa kompetanse
- og ubegrensa tid

så kan jeg garantere deg det gode liv:
du vil oppnå egenutvikling, ny kompetanse og en følelse av å lykkes,
du vil oppleve elevtrivsel som et resultat av arbeidsinnsats og måloppnåelse,
og sist, men ikke minst, du vil erfare at rektor blir veldig fornøyd med deg.

P.S: Og derfor kan det hende at du får ekstra lønnstillegg likevel ved de lokale lønnsforhandlingene neste år.