torsdag 16. desember 2010

Sisyfos bekjenner: Jeg elsker "Lokalt tilpassa læreplaner"

sjøl om det er et evighetsarbeid. Jeg må tilstå at jeg kasta meg sjøl og skolen over arbeidet med å utvikle lokalt tilpassa læreplaner med Blooms taksonomi som mal, da jeg gikk tilbake til rektorjobben etter tre år i permisjon. Som prosjektleder for differensieringsprosjektet i Buskerud, hadde jeg vært med på grunnlagsarbeidet for reformen og hadde stor tro på at det er mulig å nå måla. Ved Numedal vgs kom vi nesten i mål i alle fag før jeg gikk over i lærerstilling, men det var et kjempearbeid. Hos oss sitter vi med svært få (ofte bare en) lærere i hvert fag. Sjøl laga jeg lokalt tilpassa læreplan i geografi og media. Jeg opplevde prosessen med læreplanene som svært viktig. Vi diskuterte læringsmål og pedagogikk og klargjorde skolens elev- og læringssyn i plattforma vår.

Nå er det på tide å revidere planene på nytt, frigjøre oss fra Bloom og utvikle nye vurderingskriterier. Problemet er bare at noen må initiere arbeidet, sette oss i gang med definerte målsettinger ut fra et klart uttrykt læringssyn. Forsøket på å lage slike lokale tilpassinger sentralisert til sentrale grupper, har vært en total flopp. De planene er sånn laga at vi likevel må definere konkretiseringa mm.

Jeg innser at Lokalt tilpassa  er en stein en Sisyfos verdig. Men som den gode sjølpiner jeg er, ønsker jeg å begynne å trille storstein igjen. Sjøl om jeg veit at jeg bare nesten når toppen, før den triller heile bakken ned, og jeg må begynne på nytt.

6 kommentarer:

Anne Lise Dildock sa...

Det er helt tydelig at det ikke er første gang du blogger.
Lokal tilpassede lærerplaner er et arbeid man må revurderer javnt og trutt og det kan være en utfordring å ikke bare lene seg tilbake på laubærene når man har gjort det en gang.

ola sa...

Det ER første gangen jeg blogger. Jeg har faktisk valgt det bort blant alle fritidssyslene mine, men jeg synes det er innmari OK at jeg blir pålagt å gjøre det.

Roger sa...

Jeg ser av dim kommentar på min blogg at du kjenner til hvordan vi arbeidet på Åssiden. Vi har et nettverk i fylket, hvor alle BAT fagene er med, og hvor det holdes jevnlige(?) nettverksmøter. Min fordel (og også ulempe) er at jeg er faglærer i den eneste Overflateteknikk klassen i fylket. Det har gitt meg ganske frie hender i utvikling av læreplanene.
Samtidig gjør det også at det er lettere å videreutvikle planene, og vurderingskriterier i særdeleshet. Et ofte gjentatt spørsmål er: "Hva er det egentlig viktig at elevene kan?"
Nå skal jo dette bare være en kommentar, men jeg tror jeg begynner å få nok tanker til et nytt innlegg på min egen blogg :)

ola sa...

Etter at vi utvikla lokalt tilpassa læreplaner, opplever jeg at det er mye lettere å øke læringstrykket. Det blir mye tydeligere for elevene hva vi krever av dem for at de skal ha den forventa kompetansen, og da blir det mye enklere å ha en dialog som går ut på hva de skal gjøre for å prestere bedre, istedet for å svare på klager over for dårlige karakterer.

Ragnvald Lien sa...

Du har rett i at arbeid med lokal læreplaner er Sisyfosarbeid. Det gjelder kanskje pedagogisk arbeid i det hele? Konklusjonen på ditt innlegg er at differensiering og konkretisering bør gjøres sentralt og gjelde hele landet? Dermed blir forskjellene mellom elevene mindre og vi får ikke den fastlåsingen av sosiale forskjeller som vi er vitne til? Et svar på spørsmålene finnes i følgende link:
http://www.utdanningsnytt.no/templates/udf20____25907.aspx

ola sa...

I hvor stor grad vi trenger å utarbeide reelt lokalt tilpassa læreplaner kan diskuteres, men det er en viktig bevisstgjøringsprosess at hver lærer må delta i diskusjonen om hva elevene faktisk må kunne og hvor grundig for å nå kompetansemåla. Når vi har rydda plass i skallen for en sånn forståelse, er det mye enklere å jobbe med vurderingskriterier som støtter læringsmåla og samtidig er forståelige og motiverende for mottakerne.
Og så er jeg veldig sikker på at vi må holde prosessene gående, både for vår egen del og for å skape det berømte læringstrykket.