Endelig skal vi bli satt pris på...

..vi, lærere. For nå vil Høyre innføre "karakterer" for lærere. Riktignok har ikke Elisabeth Aspaker tenkt over hva det skal være, hvordan det skal gjøres eller hvilke konsekvenser de skal få. Men det var det ordet "karakterer", da. Det smaker tydeligvis så godt at Høyre ikke kan dy seg. De må ha det i munnen, sutte riktig lenge på det og nyte essensen av kunstige smaks- og konserveringsmiddel.

For å være overtydelig slik at dette innlegget kan brukes som vedlegg til eksamen i norsk for vg3: Ja, jeg er ironisk.

Det er i det heile tatt fantastisk å gå ut i media med et sånt framlegg uten å ha noen som helst ideer om hva det skal være. Jeg er redd for at Elisabeth Aspaker vil oppdage at det bare var sukkerspinn hun tok i munnen. Poff, så var det borte, og bare klisset rundt munnviken vitner om kortvarig nytelse.

Nå har vi drevet i fem år med vurderingskriterier på måloppnåelse for de faglige prestasjonene til elevene. Noe av arbeidet har vært å fjerne grunnlaget for trynefaktoren ved å fjerne "innsats" som karakterkriterium. Erling Lars Dahle snakka mye om ettergivenhetsfaktoren som grunnlag for vurderinga under Reform 94. Nå kan vi få den innført på nytt, men nå som formelt kriterium: Kriterium for gode elevprestasjoner vil være om læreren gir eleven den karakteren eleven ønsker seg. Det vil være som å gjeninnføre den sovjetiske planøkonomien med overoppfylte karakterkvoter. "Lærer Ola Grrrr presterte skoleåret 2011/12 å gi 150% femmere i faget norsk sidemål." En medalje til Ola Grrrr.

Jeg er en gammel elefant i skolesystemet med et skinn som tåler det meste. Jeg er ikke redd for å bli kikka i korta, fordi jeg kjenner lukta av vassholet sjøl om det er på den andre sida av halvårsvurderinga. Men ærlig talt, Elisabeth Aspaker, ha såpass mye respekt for deg sjøl og oss som jobber i skolen at du tenker før du snakker. Og så kan du ta norsk på vg1-nivå i den videregående skolen og lære kompetansemålet i muntlig norsk: ulike roller i samtale om faglig emner, både holde innlegg og kunne lytte. Velkommen skal du være. Numedal videregående skole har aldri vært uvillig til å ta inn overårige.

Bestefar er en stokk

På tur i skogen her om dagen måtte jeg se meg sjøl i kvitøyet - og ta bilde av det. For hva var det jeg måtte erkjenne? Jo, som bestefar til Elias og Fredrik måtte jeg bare vedgå at Johan Borgen hadde rett i Fra en født forbryters dagbok: Bestefar er en stokk.

Jeg kan jo ikke lenger si at jeg er et naturbarn. Men det er vel ikke noe som heter naturbestefar? Mosegrodd? Går i ett med naturen? Ja, ja, jeg legger vel hodet på hoggestabben med dette bildet. Men moro er det lell. Etter å ha jobba i skolen fra det het gymnas og yrkesskole er det vel ikke så rart at jeg har blitt litt oppflisa, men dere skal vite at det er tennar i meg. Eg stend, eg, seddu!

Søknad fra en katastrofepedagog

Dette va'kke min skyld - men kan det være et miljøbilde av en norsk skole anno 2011?











Søndag morgen. Sitter ved kjøkkenbordet og koser meg (obligatorisk kos) med å lese om den tredje veien i utdanningssamfunnet. Og så begynner hodet å spinne på sin egen måte. Det tradisjonelle skismaet i pedagogikken går mellom dannelsestenkinga på den ene sida, og erfaringsresultatene på den andre. Det blir ofte sagt, og av mange, at skolen er ei samfunnskonserverende kraft.

Viss samfunnet har kvaliteter som bør bevares, er jo ikke det et onde. Jeg har faktisk undervist i den norske skolen gjennom et utall endringer. Jeg begynte karrieren min som realskolelærer, underviste litt i gymnaset, begynte for alvor å jobbe i den videregående skolen etter læreplanen av 1976, var med på innføringa av reform 94 som medlem av skolepolitisk utvalg i SL, og blei med på å legge erfaringsgrunnlaget for Kunnskapsløftet da jeg leda det såkalla differensieringsprosjektet i Buskerud.

Alt dette har jeg vært igjennom som lærer og medansvarlig, og skal vi tro forskerne opp gjennom tidene, har ingenting av dette fungert. Jeg har derfor vurdert å innføre begrepet katastrofepedagogikk for å betegne det vi har gjort så langt. Begrepet skal inneholde to perspektiver:

1. det vi har gjort i skolen, har ført til katastrofe: ingen elever kan noe, de er ubrukelige når de kommer ut i røynda som handfarer dem på verste vis - og det er vår skyld!

2. det vi gjør i skolen, er å bøte på katastrofen gjennom katastrofeforsterkende tiltak. Dette er på mange måter både ei instrumentell tilnærming der vi straffer elevene med et påstått objektivt karaktersystem, og ei kognitivistisk tilnærming der den høyeste grad av erkjennelse er å påstå at de allerede var ubrukelige da vi fikk dem fra ungdomsskolen, altså.

Og - dette er det mest interessante - gjennom forståelsen av at skolen er ei konserverende kraft, har altså livsgjerninga mi vært å opprettholde katastrofen. Det har ikke slått meg før, men det begynner å sive inn, langsomt, uten at jeg har lest vurderingskriteriene og målbeskrivelsene: men har ikke jeg egentlig gjort meg fortjent til Kongens fortjenestemedalje eller noe sånt? Det kan da ikke være så mange igjen i skolen som har bidratt mer til å utvikle og oppretteholde katastrofeområdet SKOLEN enn jeg?

Men så var det dette med den tredje vei, da. Desto mer jeg leser, desto mer tror jeg det kan være virksom katastrofepsykiatri. Og derfor har jeg en beskjeden forespørsel til den/de det måtte angå: kan dere ikke gi meg fortjenestemedaljen eller en tilsvarende påskjønnelse for nedbrytende virksomhet før den tredje veien tar meg?