Nynorskens død...

Pass for lukene, lukene åpnes!

... er det noen som håper på og noen som frykter. Kunnskapsministeren si høring om sidemålet sin rolle i norskopplæringa i skolen har fått alle på banen, både de som håper at de skal kunne avlive nynorsk som aktivt skriftspråk i nye generasjoner, og de som tror at sidemålsopplæringa i skolen er synonymt med det å beherske nynorsk.

Jeg meiner at sånn som sidemålsopplæringa er i dag, er den et effektivt virkemiddel for å hindre at noen nye elever skal finne på å bli nynorskbrukere. Vi må også huske at det bare er halvparten av elevene i den videregående skolen, de som går på studieforberedende program, som har sidemål. De yrkesfaglige elevene har det ikke. I tillegg er det ei stadig økende gruppe fremmedspråklige med et anna morsmål, og de skal ikke ha karakter i sidemål, uansett.

Hva innebærer egentlig sidemålsopplæringa i dag?
Elevene på studieforberende program skal ha tre standpunktkarakterer til slutt. Derfor har de også tre terminkarakterer hvert år i tre år: skriftlig hovedmål, skirftlig sidemål og muntlig, Disse tre karakterene skal gis ut fra den samme læreplanen. I tillegg kan de som er uheldige, trekkes ut til skriftlig eksamen. Men det er først i det tredje året at læreplanen inneholder formuleringer som innebærer opplæring i sidemålet. I de to åra før det heiter det bare at de skal skrive tekster på begge målformene, bokmål og nynorsk. Den opplæringa de trenger i formverk og rettskriving, skal de ha fått på ungdomsskolen. Den som tar en kikk på læreplanen der, vil oppdage at nynorskopplæring nesten ikke er nevnt.

Det er ingenting som er så demotiverende for elevene som å få en karakter i en del av faget, en del som så vidt er nevnt i læreplanen. For oss som underviser, er det en håplaus opplæringssituasjon at vi driver og lager noen oppgaver som skal skrives på sidemål, uten at det er en del av opplæringa, men bare for at det skal være mulig å rettferdiggjøre en karakter ved terminslutt.

Eget språk og eget valg
Sjøl er jeg i den schizofrene stoda at jeg bruker både bokmål og nynorsk. Jeg har altså to hovedmål. Jeg skriver nesten alle lyriske tekster på nynorsk, og bruker begge målføra etter behov når det gjelder drama. Jeg er overbevist om at kjernen i språkspørsmålet er i hvor stor grad mennesker behersker skriftspråket til å uttrykke sine egne ideer og følelser. Det personlig, skriftlige uttrykket henger sammen med det naturlige talemålet. Viss vi ser på det språket som ungdommene bruker på sosiale medier, er det et språk som bryter med alle uhensiktsmessige regler for korrekt språkbruk til fordel for det egne uttrykket. Og dette språket ligger nært talemålet, og i påfallende stor grad mye nærmere nynorsken enn de presterer når de skal skrive "stil".

Framtida for "nynorsk"
Språkforskerne har i de siste åra oppdaga ei ny utvikling i hvordan ungdom i tradisjonelle bokmålsoppråder bruker det muntlige språket. De radikale formene, som a-endelser, blir stadig meir brukt. Den virkelige utviklinga går meir i retning av ei samnorsk taleform. Og når ungdommene tar dette i bruk på de sosiale mediene, er det i virkeligheta dette språket som er i utvikling og på frammarsj.

Jeg håper sidemålskarakteren forsvinner som egen karakter i grunnopplæringa. I stedet synes jeg ferdighetene i og kunnskapen om nynorsk kan styrkes gjennom egne kompetansemål som inngår som en del av norskkarakteren. Da kan vi både legge til rette for ei formalopplæring og ei innføring i den nynorske skriftkulturen som kan bidra til å vekke interesse i stedet for aversjon. Det er noen som blåser seg opp over at det er en statsråd fra SV som åpner for denne forandringa. Når elevene lærer seg å beherske sitt eget språk, kan de sjøl ha et reelt valg. For meg er det en tankegang som nettopp hører heime i SV. Språk er makt. Og da er vi faktisk tilbake til det som var Ivar Aasen sin intensjon den gangen han skapte landsmålet.