Jeg vil påstå at store deler av norsk, videregående skole fremdeles lever i den villfarelsen at det er om å gjøre å reprodusere kunnskapen. Og ikke hvilken som helst kunnskap, men den riktige kunnskapen. Og det er med stolthet mange av mine kolleger forteller at de har greidd å motstå reformene. I deres behaviouristiske enklave har de ikke oppdaga at verden utafor fungerer som et gigantisk sosialt eksperiment der menneskene konstruerer kunnskap sjøl gjennom å forholde seg til alt og alle. Skolen er på mange måter en ruin etter en forgangen produksjonsmåte. Det fins mange som har løsningene på dette: mer teknologi, innovativ skoleledelse, you name it. Jeg tror ikke på det.
"Chateau du Knott" - ruinene av den gamle knottfabrikken i Åsbøgrenda
Jeg har vært med på mye som skoleleder i 25 år. Jeg har vært på skolebesøk i halve Europa og leda skoleutviklingsprosjekt på fylkesnivå og på egen skole. Jeg har tenkt innovativt. Men nå er jeg der jeg virkelig kan gjøre en forskjell: i "klasserommet". Og det er det jeg er overbevist er nøkkelen til gjenreising av skolen som levende læringsorganisme. Den enkelte lærer. På den enkelte læringsarena. Før storparten av lærerne har funnet en måte å gjøre læringssituasjonen til en konstruktiv prosess innafor sosialt samspill, vil vi ikke greie å endre skolen. Teknologien er bare et hjelpemiddel, og viss vi tror IKT kan skape ei ny virkelighet uten ei anna pedagogisk plattform, havner vi rett i den behaviouristiske fella igjen.
13 kommentarer:
Hærlig! Det er så fint at også lærerne ser det vi elevene ser, at hver enkelt lærer må gjøre det de kan for å øke kompetanse og vilje hos elevene. Rollen som lærer i dagens skole er en av de aller viktigste i samfunnet, det er svært få som føler at de lærer noe av en uinteressert lærer. Sier ikke dette for å forsvare totalt uinteresserte elever, noe som har akkurat den samme virkningen på en lærer.
Igjennom fokus på å forstå og anvende kunnskapen så har ihvertfall jeg lært ufattelig mye mer. Jeg trenger ikke å gjøre som på ungdomsskolen hvor det var en hel haug med pugging av årstall, navn, titler og steder i forkant av en prøve. Det lærer jeg langt mer av å sette meg inn i, prøve å forstå og skrive en oppgave om temaet. Det skal du ha, Ola, du har virkelig gjort noe godt i forhold akkurat den delen.
Forøvrig, en veldig fin blogg! Er jo ikke dårlig å kunne lese lærerens meninger på nettet, bare det er jo en rivende utvikling!
Even
Helt enig, med både deg, Ola, og Even!
For meg virker det som om mange tenker at lærer er en lettvint utvei når de ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt. Dessverre fører jo det bare til umotiverte lærere som ikke har noe mål med undervisningen sin. Så utrolig synd, med tanke på hvor mange mennesker som er avhengige av akkurat deg som lærer. Du legger føringer ikke bare for det faglige nivået til elevene, men også elevens forhold til hele skolesystemet.
Gode lærere som greier å motivere, følge opp elevene, hjelpe dem til å få en forståelse av lærestoffet, er det vi trenger! Slike lærere fanger elevenes interesse, og motiverer dem!
Som Even sier, du gjør absolutt noe riktig her(sjøl om vi kanskje ikke alltid viser det så godt). Du legger opp til en arbeidsmetode ikke alle andre lærere bruker, men jeg trur det er det vi har mest igjen for!
Viel :)
Jeg sitter her og leser teori om "selvdannelse". Det innebærer at dere skaper deres egne identiteter, uten at vi, og da tenker jeg på oss som foresatte og lærere, kan bestemme hva og hvem dere skal bli. Er det rart det skremmer skitvatnet av oss? Vi skal jo gjøre dere til "gagns menneske" som det stod i den gamle grunnskolelova, og i stedet tar dere styring sjøl. Jeg begynner å tenke mer og mer sånn at det viktigste jeg kan by på som lærer, er tilgjengelighet for dere. Tilgjengelig med den ballasten jeg har samla med med opp gjennom åra. I de gamle skutene var ballasten laus stein som tjente til å holde båten på stø kurs, men rulla ut om du kollsegla. Sånn må vi lærere også forholde oss til det vi kan og er.
Hvor skal man begynne? Forelesere på høgskolen har fremdeles ikke begynt å bruke digitale hjelpemidler. Jeg er utdannet på teknisk høgskole i Narvik. Det som sjokkerte meg mest var at ingen brukte verken PowerPoint eller datamaskin i undervisningene sine. Lærere på vgs har så smått begynt å "berøre" digitale verktøy. (Her mener jeg realfagslærere)Barne- ungdomsskoler har fortsatt alt for få datamaskiner til disposisjon for sine elever. IKKE ALLE SKOLENE HAR DET SLIK, MEN DET ER FORTSATT MANGE SOM SLITER MED Å INTEGRERE DIGITALE HJLPEMIDLER I HVERDAGEN.
Forrige året var mitt første år på Numedal vgs. Jeg var overrasket at vi ikke hadde nok strømkontakter og projektorer i alle klasserommene våre. Litt kritikk må skolen tåle. Nå er dette i orden, og jeg trur at skolen begynte å legge mye, mye større vekt på digital kompetanse. Planen var at jeg skulle bruke flere digitale hjelpemidler i matematikken og bruke bare data og samtaler/dialog i naturfaget. Nå er det bare 2 måneder igjen til jeg er tilbake. Da er det ikke for sent! Stakkars elever som må bytte lærer på slutten av året.
Og jeg er enig med alle som kommenterte bloggen din, en egasjert lærer klarer å fange elevenes interesse og gi dem større forståelse.
Jeg har lest om pendelskolen som modell for skoler som vil mye, men ikke får det til pga manglende systematisk arbeid. Der har jeg mange synder å bekjenne. Men jeg ser også at det er et gjennomgående problem i skolen, heilt fra toppen av. Stortinget har i praksis vedtatt et pedagogiske grunnsyn da det vedtok kunnskapsløftet, men i det øyeblikket media fokuserer på noe, går politikere og byråkrater inn og gjør endringer på tvers av den pedagogiske tanken. Og da får vi et problem på grasrota. Vi, som lærere, er de reelle tradisjonsbærerne. Det er faktisk vi som har størst innflytelse på hvordan elevene egentlig lærer. Digital kompetanse er et middel for å nå læringsmåla. Datamaskina kan bli brukt like instrumentelt som læreboka viss ikke vi er bevisste på hva vi gjør. Det er bra du snart er tilbake, for vi trenger å jobbe sammen om dette.
Jeg deler nok langt på vei ditt pedagogiske grunnsyn, Ola. Men jeg synes mye er avhengig av hvilket fag det dreier seg om. jeg var nok konstruktivist til en viss grad i norskfaget, men det stilte seg noe annerledes i tyskfaget: http://www.deutschlinks.net/ I fremmedspråk, særlig på et enkelt nivå, synes jeg det er fint om elevene kan ape etter. Og i bunn og grunn er vel det meste av vår språklæring etteraping?
Jeg ser ikke noen motsetning mellom å lære seg de grunnleggende skjemaene i et språk. Det er når du skal bruke ferdighetene til å skape meiningsbærende innhold at læringa blir mye bedre i en sosio-kulturell sammenheng. Det er jo derfor vi ønsker å ta elevene med til land der de snakker "framandspråk".
Det sies (og Ola sier) at IKT kun er et hjelpemiddel. I og for seg er det selvsagt riktig. Å beherske teknologi er noen ganger mål i seg selv, men som oftest blir det selvfølgelig et av flere redskaper til å nå kompetansemålene. Men hvis det er slik at IKT forandrer måten mennesker i dag lærer på, at virkeligheten er en annen, en sosiologisk omvelting er på gang, så blir IKT mer enn et redskap. De som reserver seg i fht egen og andres IKT-bruk og hele tiden nedtoner betydningen av det nye, er alltid så påpasselig med si vi må huske at den nye teknologien bare, bare er et redskap, så er det etter min mening langt fra riktig.
Der er du ved kjernespørsmålet, Stein Erik. Viss bruken av IKT betinger et anna samspill mellom brukerne, er det en del av læringa. Men viss det bare erstatter penn og papir, er vi like langt.
Flott diskusjon! Eg arbeider ved Nordahl Grieg vgs: http://ngv.hfk.no/templates/ExtensionSchoolFrontPage.aspx?id=29399
i Hordaland, ein nyoppstarta skule som har eit sosiokulturelt læringssyn i botn. Samstundes satsar vi tungt på digital læring. Vi trur at det opne nettet kan bli ei velsigning i ein skule som lar lærarane rettleia elevane i å søka samarbeid og læring med andre på nettet, både medelevar og folk utanom skulen. Gjennom t.d samskriving av fagartiklar i wiki, til dømes. Ta gjerne ein kikk på utviklingsplanen vår, meir om dette og anna der!
Jeg har vært innom sida di og kommentert. Det som skremmer meg for tida, er "restaurerne", de som meiner at løsninga ligger i å gjenreise den gamle dannelsesskolen. Jeg merker dette merkelig spøkelset som sier "alt var bedre før". Alt var enklere før da vi hadde en utvalgsskole, det skal jeg si meg enig i, men en skole for de få, vil vel ingen ha. Og da krever læring noe heilt anna enn å sitte stille og lytte og skrive ned akkurat det læreren sa. Jeg har hørt rykte om problemer med disiplinen i den vidergående skole, støy og uro, men jeg kjenner meg ikke igjen. Men jeg opplever mangel på konsentrasjon i perioder, og det er ei utfordring å håndtere. Men for det meste opplever jeg elever som jobber, lytter og er så pålitelige at jeg til og med kan snu ryggen til dem uten at de kaster papirfly og viskelærbiter. Å, søren, det glømte jeg: de har jo verken papir eller viskelær i den digitale skolen! Så det er sånn det henger sammen. Ja, ja, illusjoner er til for å briste.
Går det an å seie at IKT i mange samanhengar "berre" er verktøy (t.d. når eg brukar presentasjonsverktøy eller skriv i Word)? I andre tilfelle er IKT ein del av læringsprosessen, ja, faktisk, kultur, verdi, tenkesett. Eg ville til dømes aldri ha visst om eller teke del i denne diskusjonen dersom vi ikkje hadde brukarstyrte medier. "IKT-kulturen" oppmuntrar meg til deltaking og meiningsytring i eit gjennomsiktig digitalt rom, noko som ville vere fjernt for meg for berre 5 år sidan. IKT har altså gjort meg til ein annan type lærande enn eg var før. Dette meiner eg også er transformasjonskrafta i IKT i dag, og vi får elevar og lærarar som skaper, omskaper, samarbeider, reflekterer og viser fram. Fokuset i skulen skiftar frå læraren som underviser til eleven som lærer.
For mange år siden dreiv vi og studerte begrepet kvalitet på tjenestene vi skulle tilby i skolen. Trond Ålvik innførte begrepa ISO-kvalitet, kundetilfredshet og transformasjonell kvalitet for oss.Det har lett for å bli en diskusjon om hvordan vi kan nå ISO-kvalitet, dvs. å tilfredsstille et definert minstekrav som kompetansemåla er. "Kundetilfredshet" vil innebære å yte mer enn elevene forventer ut fra minstemålet, men skal vi virkelig oppleve at opplæringssituasjonen er meiningsfylt både for elevene og oss, må vi strekke oss mot en transformasjonell kvalitet. Og når jeg leser Skulebloggen til Margreta, meiner jeg at det er akkurat det hun er inne på når hun skriver om "ansvar for egen læring" som et mål, ikke et middel. Og jeg opplever for min egen del at systematiske arbeid med pedagogisk bruk av IKT kan bidra til det. Men det krever mye mer enn tekniske ferdigheter. Derfor er jeg veldig fornøyd med opplegget for det studiet BFK når tilbyr oss. Utfordring ligger på hvordan vi oppnår spredningseffekt. Der må ledelsen ha en definert strategi.
Legg inn en kommentar