Hvor går grensene for postmodernistisk satire? Denne videoen blei lagt ut etter katastrofen i Japan. Reaksjonene på nettet var voldsomme. Mange tok det først for alvor, men etterhvert oppdaga de fleste at videoen føyer seg inn i rekka av satiriske kommentarer til fundamentalistisk kristendom som denne dama (Pamela Foreman? - Virkelig navn eller pseudonym?) har laga. Til slutt måtte hun stå fram og erklære at trykket blei så stort at hun la ned heile prosjektet sitt. Likevel er det fortsatt mange reaksjoner. En kommentator sammenligner satiren hennes med Jonathan Swifts berømte essay om hungersnøden i Irland der han foreslår å la de fattige ete barna sine for å å løse både ernærings- og befolkningsproblemet.
Det er kjempeinteressant å studere reaksjonene fra mange synsvinkler. Kommentarene kommer i form av videoer, sanger o.l., noen raser over at hun kan bruke et sånt emne til satire, mens noen meiner at det hun gjør er svært tankevekkende. Hun fikk en del støtte fra konservative kristne, til å begynne med. Men etterhvert endra disse seg til nokså hatefulle innlegg.
Sjøl sier hun at situasjonen har blitt personlig ubehagelig for henne. Men i motsetning til Voe, blir hun angrepet for faktisk å ha tatt opp noe som er viktig. Derfor er det enda meir forstemmende at hun ikke ønsker å fortsette, sjøl om det hun gjør kan diskuteres. Skal media reelt være ei 5. statsmakt, må det være rom for mennesker som bruker de nye, personlig medierte mediene til noe anna enn å fortelle hva de skal ha til middag. Vi er stolte over den betydninga Facebokk, Twitter og internett har hatt for omveltninga i Nord-Afrika og Midt-Østen. Men tåler vi ikke at betente emner i vår verden også blir berørt?
4 kommentarer:
Interessant, Ola. Jeg syns vi bør tåle at betente emner blir berørt, men det er et problem at sjøl den blaserte nettgenerasjonen ikke skjønner satira. Kommer budskapet fram da? Jeg har hatt en diskusjon med noen elever om dette var seriøst eller ikke og de meinte det var det. Kommer budskapet fram eller forsterker det bare stereotypier?
Ja, det er ikke enkelt. Men det er skremmende at de som er uenige griper til en form for "privat" terror for å stoppe slike utsagn i ironisk meining. Det er jo en del dommedagsprofeter som har vært ute og sagt det samme som Pamela - og meiner det. Kanskje trenges det en så krevende satire for å få folk til å diskutere virkeligheta?
Et par ting: Trolling er ikke satire, ikke i tradisjonell forstand hvertfall, siden et av målene er å ikke bli avslørt som et troll. Satire skal vel helst være rimelig gjennomsiktig. Er det greit å spøke med en pågående katastrofe? Kanskje. Men da må man i det minste følge Roger Rabbit-regelen: "Only when it's funny".
Takk for infoen om trolling, Morris. For meg var heile begrepet nytt, men for en som har folkeminne som fag, er det interessant hvordan det norske trollet har fått ny anvendelse. Så det å være et troll, innebærer på en måte å være "troillat"? Så i dette tilfellet sprakk trollet. Det ble visstnok avslørt hvem hun er, og hun har blitt terrorisert til taushet. Hva ville Roger Rabbit sagt til det? Men tilbake til saka: det er egentlig ikke katastrofen hun spøker med, tenker jeg, men de folka som har vært ute og henvist til at dette er et døme på Guds hånd. Og enda er ikke Maradona involvert. Kom igjen, dere der ute i den virtuelle verden, hva meiner dere?
Legg inn en kommentar