Jeg tilhører dem som elsker å gå berserk i språket. Jeg vil gjerne innbille meg at jeg er en mann av tida mi, ja, tida mi, og den består mest av det forrige hundreåret. Mye av den kulturen jeg har vokst opp i, er allerede "utdødd". Særlig de teknologiske endringene har ført til at mye av det verktøyet jeg har brukt i livet mitt, nå hører heime på museum. Kassettspilleren er f.eks. historie, og sjøl om vinylplatene har fått en liten, nostalgisk gjenfødelse, vil de ikke bli noe allment lagringsmedium for musikk, og platespilleren vil forbli fåmannseie. Men et folk uten historie, er et folk uten identitet. Og denne identiteten overlever først og fremst i språket. Derfor er jeg opptatt av å ta vare på en ordrikdom som ikke lenger er nødvendig for å overleve, men for å sikre det kollektive minnet. Nede ved den gamle havna i Reykjavik ligger denne bua som har eksistert siden 1935 (trolig med noe fornyelse)! Er noen i tvil om hva de selger? Her lever tradisjonen både materielt og kulturelt.
Men samtidig er jeg opptatt av at vi ikke må bli språkpurister. Da blir hensikten med å ivareta ordrikdommen ei tvangstrøye i ei endra virkelighet. Språket er det beste redskapet vi har til å uttrykke oss, forklare oss, reflektere og kommunisere. Derfor ønsker jeg maksimal frihet i ordtilfanget. La oss hente orda for det de skal beskrive der de finnes. Men samtidig meiner jeg at vi kan gå mye dristigere til verks og utvikle nye ord innafor det norske språket. For meg er den islandske språkpolitikken på mange måter det forbilde. De finner fremdeles på egne ord for den nye teknologien. Telefon heiter f.eks. simi av det islandsk ordet for tråd, og da heiter mobiltelefon naturligvis farsimi. Ellers bruker de mange ord som vi kjenner igjen fra norsk, som hop for gruppe. Se bare på dette bildet av et skilt som viser hvor parkeringsautomaten står:
Men jeg tror at det går an å bevare en viss grad av språkpurisme i det norske språket så lenge som det betyr å opprettholde den optimale ordrikdommen. Språkglede henger sammen med evnen og viljen til å utrrykke seg, og da må den enkelte få høve til å utfolde seg slik han eller hun trenger for å kunne være seg sjøl. Og for en innflytta numedøl som har vært med og starva i fjøset, er det et morsomt poeng å oppdage at i Island "starver" de for folk også. Så om noen har røynsle fra fjøsstell og er i beit for arbeid, på Laundromatkafeen i Reykjavik søkte de etter betjening på denne måten:
Og i tillegg kan de tilby: KJÆRLIGHET TIL ALLE.
Men samtidig er jeg opptatt av at vi ikke må bli språkpurister. Da blir hensikten med å ivareta ordrikdommen ei tvangstrøye i ei endra virkelighet. Språket er det beste redskapet vi har til å uttrykke oss, forklare oss, reflektere og kommunisere. Derfor ønsker jeg maksimal frihet i ordtilfanget. La oss hente orda for det de skal beskrive der de finnes. Men samtidig meiner jeg at vi kan gå mye dristigere til verks og utvikle nye ord innafor det norske språket. For meg er den islandske språkpolitikken på mange måter det forbilde. De finner fremdeles på egne ord for den nye teknologien. Telefon heiter f.eks. simi av det islandsk ordet for tråd, og da heiter mobiltelefon naturligvis farsimi. Ellers bruker de mange ord som vi kjenner igjen fra norsk, som hop for gruppe. Se bare på dette bildet av et skilt som viser hvor parkeringsautomaten står:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar