Det e itte fali..

... je e itte redd, sa søstera mi og rygga baklengs mot utgangsdøra på Rena stasjon.

Ho har alltid vori tøffare enn meg og ikkje redd for noko som helst. Lillesøster. Men ho var berre tre år, og på Rena stasjon hadde dei, ifølge foreldra våre, ein utstoppa bjørn som stod på to i hallen. Eg huskar ikkje noko av det, men eg førestiller meg at han stod der med ope gap og tunga hengande ut av høgre munnvik så dei kvite rovdyrtennene skein gulkvite bak dei snerrande leppene, og med klørne strekte fram mot den tapre reisande som eit varsel om alle gjenvordigheiter som ville møte han på ferda.

Eg våga truleg ikkje å gå inn i den hallen i det heile tatt, sjølv om seinare undersøkingar tydar på at han labba fredeleg rundt på alle fire.

Forholdet mitt til bjørnar begrensa seg i mange år til den einauga teddybjørnen min som var stoppa med treull. Etterkvart fekk eg sjå verkeleg bjørnar i dyrehagar, men etterkvart som dei naturromantiske vandringane mine bringa meg både hit og dit i skogar og fjell, tok eg til å drøyme om å få sjå han i dei rette omgivnadene sine ein gong. Eg syntest eg nærma meg den hausten eg fann slagmerke, såkalla hibitt, etter bjørn under sportrening med hunden min oppe på heimeåsen. Året etter sette han avtrykk av labbane sine i repa like ved, og den hausten fann eg bjørnemøkk full av knuste bærskall oppe på heimefjellet, i cirka elleve hundre meters høgd. Eg stirra bortetter flyene og myrene og håpa at eg ein gong skulle få sjå han lufse av garde i det fjerne.

Hausten etter var eg på tur i det samme fjellet. Eg la opp til ein god rundttur opp frå Fjosstulen, over Krosstjønn, Hausttjønn, forbi Brennattjønn rundt Kløvsteintjønnan via Helletjønn og ned att. Det var i slutten av oktober, og sauesanken var over, men eg visste at nokon enno dreiv med ettersanken. Hannhunden min, Votan, gjekk fri ved foten.

Da vi runda fjellet på vestsida og gav oss i veg austover att, fekk han ferten av noko. Ein schæfer flyg vanlegvis ikkje av garde etter vilt om det ikkje er heilt innpå, men dei viser tydeleg når dei vitrar noko. Atferda hans var riktignok litt uvanleg. Han tok overver og strekte hals og løfta snuten høgt, gjekk nokre meter ut frå meg, men halen stod stivt rett ut og han bevega seg litt anspent. Eit par hundre meter oppførte han seg sånn, men så forsvann lukta og han gjekk fint ved foten min.

Ved Kløvsteintjønnan gjekk stien gjennom eit lite søkk og så ned mot ei gryte med ein vassputt i. Da vi er nesten nede ved dammen, snur Votan seg og ser på skrå bakover dit vi kom frå og held blikket der. Eg snur meg og for å sjå, og på kanten bak meg, litt til sides for der vi nettopp kom ned, er det noko som reiser seg opp mot himmelbrynet. På to bein, med øra i silhuett mot himmelen.
"Det sit ein bjørn og ser på meg", var den første tanken som slo meg. Vi blei ståande stille for å sjå, både Votan og eg, men verdraget bra frå oss og mot bjørnen, så Votan reagerte berre på rørsla. Det var ein bjørn som reiste seg på to, cirka søtti meter unna - for å sjå på oss. Og han var stor.

No finst det mange råd om korleis ein skal oppføre seg om ein møter på bjørn, alt frå å legge seg ned og spele daud, til å legge på sprang, snu kleda att-fram eller rope til han. Det slo meg at sidan bjørnen ikkje har sansen for menneske, har han neppe sansen for røysta heller. Så eg bestemte meg for å snakke til han. Men no hadde eg aldri snakka med ein bjørn så eg var litt uviss på kva for emne det var mon i å ta opp ved slikt eit høve. Men det slo meg som vesentleg å sikre meg mot eventuelle misforståingar. Så derfor sa eg, og er er klar over at mange vil tru at eg lyg, noko eg ikkje gjør ved dette høvet, utan at det nødvendigvis gjeld alt eg seier, eg sa: "Æ e' eit menneske og ingen sau!" Høgt og klart.

Sjølv tykte eg at eg var så morosam at eg tok til å le av meg sjølv, mne eg fann det ikkje nødvendig  til å vente på noko svar, så eg heldt fram på turen med freidig mot, vel, ikkje heilt, for eg hadde blikket festa på skrå bakover og den lissa som var gått opp på fjellstøvlane, forblei uknytta. Den verste augeblinken var da bjørnen gjekk ned på alle fire der oppe på kanten, og eg prøvde å rekne ut om han trengte seks eller åtte sekund for å ta meg att. Men eg vandra freidig vekk rundt kanten av Kløvsteintjønnan.

Til alt hell forstod bjørnen trøndersk, så da eg kom så langt fram at eg fekk eit overblikk over heile ryggen der bjørnen hadde vist seg, var terrenget heilt bjørnefritt. Da fekk eg eit kick, da, adrenalinet sendte meg himmelhøgt opp i euforiske sfærer, eg hoppa rundt i ring og kauka til fjellet og meg sjølv: "Æ har sett bjønn! Æ har sett bjønn!" Da den verste rusen avtok, oppdaga eg at eg hadde stått midt i eit repehol, så eg var blaut og svart av dynn langt oppover ryggen og låra.

Dei resterande kilometrane til bilen gjekk utruleg radig. Eg hadde eit energioverskot som aldri før eller sidan. Vel heime ringte eg Lars Inge i Statens Naturoppsyn og saman med rovviltkontakt Sigurd  blei det nok ein tur til fjells den dagen. Eg fekk forklart kor vanskeleg det er å få auge på bjørnespor i fast fjellterreng, men eg er ikkje sikker på om dei prøvde å dempe forventingane mine, eller ikkje trudde heilt på meg . Uansett, vi kom opp til søkket der stien gjekk ned,  utan å sjå noko teikn til bjørnespor, så eg bad Lars Inge og Sigurd gå bortetter ryggen, så skulle eg stille meg der eg var da eg såg bjørnen, og sjå om eg kunne seie kor det var.

Lars Inge er ein røsleg kar, og eg må tilstå at da deg såg kor liten og spinkel han blei i forhold til bjørnen på netthinna mi, da fekk eg frysningar nedetter ryggen. Sigurd gjekk først, og da han kom bortover mot ein varde som stod der, ropte eg til han: "Stopp der. Det var omtrent der!" Og Sigurd stoppa og kikka rundt seg, og der, ein halv meter til sides, såg han tydeleg avtrykket etter bjørnelabbane der han hadde reist seg på to og pressa mosen flat.

Vi reikte sporet hans bakover. Det var berre eit trekant avtrykk etter sålen, men der han hadde gått oppover, låg det fine krullar med reinlav etter klørne. Vi fann ut at han hadde kryssa stien framom meg, men valt heilt motsett retning av meg for å koma seg unna. Seinare fekk eg vita at det truleg var sjølvaste Deisjøbamsen eg hadde møtt. Verdsmeister i bjørnevandring.

Men det beste er at etter å ha møtte ein levande bjørn, kan eg seie som søstera mi: Det e' itte fali', je e' itte redd, og faktisk meine det. Og om nokon av dykk skulle komme til å møte  ein bjørn, så husk at han har ti manns styrke, men tolv manns vett, så ei saksopplysning kan vera på rett plass: Du er eit menneske, og ingen sau. Og så håper eg at både du og eg er i stand til å leva opp til den påstanden.

Rekviem for Leonard

 

På radioen sa dei at Leonard Cohen er død.
På gravsteinen til kona mi er det hoggi inn omrisset av to hjarte som er fletta inn i kvarandre. Stoli frå Leonard Cohen. Frå teikningane hans, frå CD-hefta hans. Men utan sirkelen av tau som omsluttar dei to hjarta.

Eg fekk den første Cohen-plata mi i 1969. Songs from a room. Den andre plata hans. Oppdaginga. Av musikken hans, av tekstane. Og vi sang dei, alle sangane frå Songs of Leonard Cohen og Songs of Love and Hate. Han var alltid med oss når gjengen var saman. Om ikkje dei akustiske gitarane var framme, blei platene sett på utpå natta, og gjerne når ho bikka mot dagen. Og eg las Yndlingsleken. Og da det blei slutt med kjærasten, sat eg aleine oppe ei heil natt og drakk Lundetangen pils og las Skjønne tapere. Og eg var overbevist om at ho var skriven til meg.

Slik tillet eg meg å sørge, når sorga berre var eit risp i huda. Men da sorga kom inn i livet mitt og snudde alt på hovudet, måtte eg berre bort og begynne på nytt. Eg mista lillesøstera mi, og for å få grep om tilveret att, flytta eg til motsett ende av landet. Der møtte eg kjærleiken att. Og Cohen. For ho var og Cohen-fan. Og dei nye albuma kom inn i samlinga vår, album vi helst sette på i fråveret av sola frå november til februar. Ho fylte stua med stearinlys og Cohen som sang.

Kanskje var det fordi vi flytta sørover til lysare himlar  at Cohen fekk mindre rom hos oss i nokre år. Ho var nok meir opptatt av historia rundt enn eg, ho var fascinert av soga om Leonard og Marianne. I 2006 fekk ho konstatert tarmkreft med spreiing. No blei dei melankolske tonane oftare å høre. Ho las boka om Marianne Ihlen og bestemte seg for å dra til Hyda. Ein gong i livet. Den eine gongen i livet. Vi bestilte tur til Hydra. Ho las Syvlie Simmons si bok på spreng før vi reiste. Ho vart sjukare og svakare, men ho skulle gjennomføre reisa.

I slutten av juni 2013 steig vi i land frå den dieselosande hydrofoilen. Ho var kvalm og utslitt etter reisa med mellomlanding hos den eldste sønnen vår som budde i Athen da. Vi fekk ein mann med handkjerre til å ta bagasjen vår opp dei få trappetrinna til Bratsera hotell, det einaste i byen med basseng. Det finst ikkje bilvegar i Hydra by, ingen bilar og mopedar. Når du vaknar om morgonen, er det til sangen frå sirissane og spurvane, til skrytet frå esel og muldyr og hjarterytmen fra taxi-båtane. Alt som skal fraktast i byen, må på kløvsal eller i handkjerre. Ho inntok kvile og cellegifttablettar, men så var det ut i byen for å trekke inn atmosfæren av øya der huset til Cohen enno fanst ein stad. Huset ho håpa å få sjå. På hotellet sa dei at det var mest uråd å finne det. Utallige trappetrinn opp på vestsida av byen. Eit smug hit og eit smug dit. Inga merking.

Vi leita etter Pirate Bar. Ho trong mange pauser, og mens ho låg og kom seg etter kvar lita økt i byen, rusta eg meg ut med vatn og Panama-hatt og kleiv rundt i dei tørre fjellskrentane eller for rundt med kamera overalt i byen. Nå vi var nede ved havna, sette ho seg alltid med ansiktet mot sjøen, så det var eg som ein dag oppdaga skiltet på veggen som fortalte at vi uforvarande hadde havna på den baren vi søkte. Og mens ho samla krefter, tok eg ein kamerarunde langs kaia.

Da eg kom tilbake, sat ho i ivrig samtale med to amerikanske damer. Den eine hadde komi til Hydra med ein grekar på 70-tallet og hadde budd og jobba der nokre år før forholdet tok slutt. Jo, ho visste godt kor huset til Cohen låg. Jo, ho kunne godt vise kona mi det, men det var uhorveleg mange trappetrinn for ei som var svært sjuk, og det var ikkje anna å sjå enn ein kvitmala mur. Men dersom ho trudde ho makta det, så.. Jo, det trudde ho, så vi avtalte å møtast eit par dagar seinare.

Bassenget på hotellet var ei velsigning for kona mi. Ho elska å ligge på solsenga i halvskygge og duppe seg i dammen når det vart for heitt. Og mens vi låg der og kjølte oss, kom Marina fra resepsjonen med ein beskjed om at vi var ønska på Pirate Bar om ein halv time. Den amerikanske dama hadde møtte svigerdattera til Cohen og fortalt ho historia til kona mi, og ho ville gjerne møte oss.

Vi var der on time. Den amerikanske dama var der. Og ein guttunge med stråhatt som hoppa opp og ned i trappetrinna. Og mor hans, ei veldig alminneleg, ung dame med langt, mørkt hår kom etterkvart bort til oss og presenterte seg. Jessica. Gift med Adam Cohen. Ho budde i huset om sommaren med ymse familiemedlem, men Adam var i Canada og jobba med eit nytt album. Vi sat lenge og prata. Fortalte om forholdet vårt til Cohen. Om kvifor det var så viktig for kona mi å reise til Hydra. Før det var for seint. Og eg kunne merke at det rørte Jessica. Etter ein lang tenkepause kom ho med eit tilbod: ho kunne møte oss på Pirate Bar neste dag etter at gjestene hennar hadde reist, og så kunne ho ta oss med opp til huset viss kona mi trudde ho orka alle trappetrinna. Og vi kunne få sitte på terrassen og ta bilde der. Men ikkje koma inn.

Kona mi tenkte seg ikkje om eit sekund. Vi slo til. Neste dag møtte vi opp att, og trinn for trinn geleida Jessica kona mi opp alle trinna. Undervegs var det avsatsar av større steinblokker der Jessica passa på at ho fekk sette seg for å koma seg att. Til slutt var vi høgt over byen, ved den kvite muren med den grå porten. Det var høgtidssamt å gå opp trinna til terrassen og sitte der dei hadde sitti, Leonard og Marianne, og Aksel. På kanten ut mot hagen stod bordet der Leonard somme tider sat og skreiv, men det var flytta på i forhold til bilda vi hadde sett. Lenger til høgre. "Namnet til Aksel Jensen skal stå innrissa her ein stad", sa eg til Jessica. Ho vart forundra, men så drog ho bort ein stol, og der var det ripa inn med digre bokstavar: AXL.

Ho fekk nok eit godt inntrykk av oss, for plutseleg kom ho med eit nytt tilbod: ho kunne vise oss heile huset på vilkår av at eg ikkje tok bilde inne. For oss var nok dette det nærmaste vi nokon gong kjem ein heilagdom. Vi gjekk gjennom begge etasjane med sisterna der dei samla regnvatn om vinteren og gitaren hans som hang på veggen nett som på teikningane. Alt var enkelt og ekte. Alt var vesentleg, som om kvar ting tydde noko, som orda i ein sang. Da vi skulle gå ut, måtte eg berre ta ein titt i bokhylla. Kva var det han las, tru? Det låg ei bok på tvers i hylla. Det var noko kjent med den ryggen. Ein gammal kjenning. Eg tok fram boka. "It's a foreign book", sa Jessica, "I don't understand the Language". Men det gjorde eg. Mats Berg: Skolens sangbok stod det på omslaget. Og på innsida hadde eigaren skrivi: Tilhører Aksel Jensen.

Eg var tilbake i sangtimane i kjellaren på Rødskolen i barndommen, og oppdaga eit uventa fellesskap. Kor mange gongar hadde Leonard Cohen hørt Marianne Ihlen synge dei samme sangane for sønnen sin under dette taket? Eg veit ikkje, men noko hadde vi delt.

Kona mi låg til sengs resten av dagen. Eg spiste middag aleine ved bassengkanten. Men det bar ho heim og heldt ho oppe dei siste månadene. 20. august hadde Leonard Cohen konsert i Norge for siste gang. Vi var der. Langt framme. Vi støtta ho inn og halvvegs bar ho ut. Det var fantastisk. Cohen kommuniserte med oss som elefantene på Serengeti. Rumla til oss gjennom tiår med musikken hans. Og via nabojenta som har nærkontakt med musikarane hans, fekk vi helse på Marianne Ihlen og vi fekk til og med ei personleg helsing frå sjefen.

13. september døde kona mi.

Sommaren etter var eg tilbake på Hydra. Aleine. Budde på det samme hotellet, oppsøkte stadane og tråla fjella. Møtte nye menneske. Gjekk forbi huset med målbevisste steg. Gjekk forbi Pirate Bar og såg at Jessica var der saman med ein mørkhåra mann. Eg gjekk berre forbi. Til den siste dagen. Til eg hadde pakka og gjort meg klar for båten tilbake til Pireus. Da samla eg kreftene mine og gjekk mot ho. Ho kjente meg på avstand. Helste og spurte meg etter kona mi. Presenterte meg for den mørke mannen. Adam Cohen. På mange vis så lik far sin. Dei baud meg sitte ned og prate litt. Men eg kjente at det hadde eg ikkje krefter til. Det blei for sterkt, for vanskeleg. Eg unnskyldte meg med at eg måtte tilbake til hotellet og pakke før båten gjekk. Rømte derifrå.

For noen få uker sidan kom You want it darker. Hans eige rekviem. Produsert av Adam. 7. november gjorde du dei siste strofene dine, you want it darker, we kill the flame, til virkeligheit.
Du tente et lys i det innerste rommet i oss, står det på gravsteinen til kona mi.
There's a crack in everything, that's how the light gets in.

Natt i naturen



Stemninga når du står på en topp på over 1200 meter og ser kveldslyset over alle blånene horisonten rundt. Fargene når du bøyer deg ned og ser hvordan de minste vekstene rødmer i høstkulda og mosen blir så grønn at den virker kunstig. Og så nesten mårra: dogga på teltduken og rimet i lyngen som blir borte for ei standhaftig solkule i øst. 




Mot teltplassen på Øvre Minnestjønn

Ei natt i naturen gir meg alt dette. Ja, det kan være hardt å ligge på et liggeunderlag og kaldt i soveposen, men det meste blir kompensert av syn og lukter i høstfjellet. For opplevelsene kommer ikke av seg sjøl. Du må yte noe for dem. Viss du ikke ofrer stuevarmen og dynekomforten, får du ikke med deg de opplevelsene som trenger tid på seg for å synke heilt inn. Og så ille er det heller ikke viss du koster på deg et brukbart telt, et godt liggeunderlag (det koster) og en tre sesongs sovepose, så slipper du nattefrosten og den lemstre mårraskroppen.



Nå er ikke jeg av dem som må ha et nasjonalt pådytt for å komme meg ut, men det er likevel hyggelig å vite at det av og til er usedvanlig mange mennesker som tar ei natt  ute i naturen. Det er ikke nødvendig å finne en teltplass på 1220 meter for så å ta en kveldstur opp til Storegrønut på 1289, men det kan kanskje bidra til å gjøre opplevelsen meir spesiell.

Naturopplevelsen består som regel i å ha sansene åpne og skaffe seg kunnskap om hva det faktisk er du ser og hører. Veit du ikke hva ei spettesmie er, vil du bare gå forbi kongla i barken på treet uten å tenke at her har hakkespetten sittet og plukka ut granfrøa fra kongla. Eller du krysser oterstien over neset uten å se for deg oteren som har vagga fra bukta på den eine sida til den andre i stedet for å svømme rundt.

Gule vannliljer er litt uvanlige - og vakre

Ei natt i naturen kan være en god start. Sammen med andre viser det seg ofte at de ser noe du ikke ser, de hører den klukkebekken du overhører, de har et navn på den planten du overser. Og uten at du har planlagt det, har du blitt tilført noe. Du har åpna sansene dine for noe nytt. Du har fått bruke heile deg, ikke bare musklene du hadde glømt at du hadde, men som nå minner deg på det. Ha en god neste tur -

og se opp for skumle trær...

 

Om burkini (og våtdrakt)

Først går visse offentlige personer ut i media og bekymrer seg over kroppspresset som særlig unge jenter blir utsatt for. Og de okker seg og vi aier oss. Så kommer andre offentlige personer, som nok deler bekymringa om kroppspress, på banen og støtter det franske politiet som krevde at ei dama i burkini skulle kle av seg på ei offentlig badestrand i Nice. Med våpen i hånd og trussel om bot bekjempa de dette anslaget mot vestlig kroppsfiksering, en kjernekvalitet ved kulturen vår. Heldigvis har en domstol kjent forbudet mot å opptre i burkini på strendene i Frankrike, til å være i strid med den franske grunnlova. Like fullt støtter statsministeren forbudet, og det har blitt til ei viktig sak i den franske valgkampen. Frihet, likhet, søsterskap?

Hva er overgrep? I sommer har det hagla med overgrepsanklager mot menn som har befølt jenter på rumpa under festivaler og konserter. Media og vi har vært enstemmige i fordømmelsen av mannssjåvinisme og kjønnsfascisme. Ubehaget ved å bli befølt uten å ønske det, har mange av oss følt på kroppen. Og likevel opplever vi at det skal være legitimt å kreve at jenter som føler ubehag ved å vise kroppen sin, skal bli tvunget til det i navnet til vestlig kroppskultur.

Når det lir utpå forsommeren, flommer ukepressa og tabloidene vekselvis over av artikler som forteller oss hvordan vil skal bli tynne nok til bikini- og speedo-sesongen, og artikler om hvor farlig det er med kroppsfiksering. Dobbeltmoralen i media volder ikke dem noen bekymring mens de belemrer oss med angst for ikke å se perfekte ut og for at jakta på kroppsidealet skal bryte oss ned, psykisk og fysisk. Anoreksi og bulimi er blitt en vestlig livsstilsjukdom. Mange føler seg utsatt for visuell beføling, og nå skal de ikke ha noen mulighet til å slippe unna ved å dekke seg til.

Det er ikke meir enn hundre år siden de badende klassene, les over- og middelklassen, påførte seg kroppsdekkende badedrakter. Da blei det oppfatta som et steg på vei mot det amoralske samfunnet. Nå skal det være amoralsk å dekke seg til. Men sjøl om vi gjerne vil dytte vår moral på andre, skal vi ha oss frabedt at andre dytter moralen sin på oss. Frihet, likhet? Den eneste måten å forsvare friheta vår på, er å tilby frihet til andre. Den eneste måten å kreve at vi skal ha like stort verd som andre, er å gi dem like stort verd som oss.


PS: I fjor kjøpte jeg meg våtdrakt. Det blir kaldt å snorkle uten. 

Livet med hester

Høsten 2013 mista jeg kona mi etter mange års liv med kreft. Sjøl forstod jeg nok ikke hvor sliten jeg var og hvor tappa jeg var for energi. Noen år på 90-tallet hadde vi hest på for, og seinere var jeg med på det prosjektet vi kalte Juvet Hingstegård der vi kjøpte unghingster for å føre dem fram til avlsgodkjenning, kåring. Men disse hestene hadde vi ikke så lenge at de blei bruks- og ridehester, og derfor blei det ikke det samme kontakten med dem. På grunn av sjukdommen slutta jeg også heilt å holde på med hester.


Men etter at kona mi døde, tok jeg delvis opp igjen nærværet med hester takka være gode venner som dro meg inn i arbeidet med hester igjen. Etter litt betenkningstid tok jeg også imot tilbudet om å få en ettårig hingst, Gaptjerns Grane. Den vinteren tilbrakte jeg mange timer sammen med han. For det meste stod han og åt eller så på meg mens jeg drakk kaffe. Vi blei fortrolige med nærværet av hverandre. Vi trivdes med å være i nærheta av hverandre.


Jeg meiner absolutt at Grane og samværet med hestekompisene mine og hestene deres bidro sterkt til å gi meg kreftene og energien tilbake. Det blei etter hvert klart at Grane ikke hadde potensiale som avlshingst, så han blei kastrert og sendt bort til innriding mens livet mitt tok ei ny, positiv vending. Og for noen uker siden henta jeg Grane heim igjen, sammen med den andre hesten jeg kjøpte året etter, Sjåvoll Kvitfaks.


Og på nytt opplever jeg hvor positivt livet er med hest. Sammen med gode venner bruker vi mange timer på å trene dem, håndtere dem og drikke kaffe. Når du trygg på hester, merker du en enestående ro. Du må holde fokus på hesten og det du holder på med, men når du håndterer hesten positivt, får du et stort dyr som søker til deg, som vil være sammen med deg som leder i flokken. Det eneste det krever, er tid. Ei tid som er så dyrebar for oss, at vi kaster den bort med å springe fra aktivitet til aktivitet. Jeg opplever at livet er i balanse når jeg prioriterer å bruke tid med hestene, utfordre dem med nye opplevelser og utfordre meg sjøl med å gå nye steg sammen med dem.


I helga hadde jeg dem med ut i vatnet for første gang sammen med Grethe Karin og mannen hennes, Frank. De legger ned en enorm innsats og tidsbruk sammen meg hestene og meg. Ikke bare blir vi aktivisert, men vi har det også trivelig. Ingenting er bedre enn å ha et sosialt miljø rundt hestetreninga. Sjøl om det var uvant og hestene var litt usikre når vatnet nådde dem til buken, viste de at de trivdes når de var sammen med oss i vatnet. Og viss dere skulle være i tvil: Grane er den svarte på videoen, og Kvitfaks er han med det kvite fakset.