"Fritt" skolevalg?

Gatekunst i Bodø: Hver mann sin firkant 

Endelig har Høyre og Frp fått gjennomslag for ei av hjertesakene sine. Ved hjelp av "hjerte"-partiet Krf har de fått vedtatt FRITT skolevalg i den videregående skolen i Buskerud. Hurra?

Jeg må innrømme at jeg blir bekymra på vegne av ungdommen øverst i Numedal. Nå risikerer de virkelig å miste skoletilbudet sitt. For det er nemlig ikke fritt skolevalg for alle. Det er bare fritt for dem som har de beste karakterene i ungdomsskolen. De skal få stå først, de skal få velge først, de skal får bruke ressursene først, og så må resten dele det som blir til overs.

Jeg frykter ei folkevandring til Numedal videregående skole av skoleflinke elever som oppdager at det ikke finnes noen skole i fylket som tar bedre vare på den enkelte eleven, som har tettere læreroppfølging, og som presterer bedre i forhold til forutsetningene. Resultatet kan fort bli at ungdommene herifra med middels eller dårlige karakterer, ikke får plasss på Numedal videregående skole og må reise bort for å bo på hybel i et dårlig skole- og læringsmiljø. Sånn tar Høyre, Frp og Krf vare på de enkeltindividene som ikke har de samme skoleforutsetninger som de "beste".

Men det er ei merkelig form for frihet de har valgt. Fylkeskommunen skal fortsatt bestemme hvilke tilbud hver skole skal ha. Når ungdomskulla stuper her oppe, skal de regulere tilbudet ut fra behovet. Men  er behovet stipulert til tallet på ungdommer, er det ingen frihet å oppnå for skolene ved å konkurrere. Da rår tilbudsdeterminismen. Skal vi virkelig konkurere, må vi få lov til å bestemme sjøl hvilket tilbud vi skal ha, sånn at vi kan bli virkelig attraktive. Da kan ikke fylkeskommunen nekte noe å starte med de tilbuda som det er stor søkning til. Sjølsagt vil vi ha media og kommunikasjon. Og i friheta sitt navn forventer jeg at politikerne blar opp med pengene vi trenger til utstyr.

Nei, det er ikke ei virkelig frihet for ungdommen de har vedtatt. De sitter sjøl og bestemmer hva det skal være mulig for elevene å velge. De bestemmer at mange ungdommer skal være nødt til å flytte på hybel. De bestemmer at de svake skal bli enda svakere fordi de skaper grupper av ungdom med skoleproblemer som ikke har de sterkeste som motivatorer og modeller.

Lenge leve friheta, friheta til å velge din egen firkant, eller som det heiter i Me and Bobby McGee:
Freedom's just another word for nothing left to lose... Da er du fri, da, men om du greier å fullføre utdanninga di, se det er ditt eget problem. Krf-kameratene er opptatt med å vaske hendene.

Vurdering for læring



Det pedagogiske "reflektorium"?

Hva vil  vi med karakterene? Hva vil vi med all rettinga vi gjennomfører? Hva vil vi med prøvene? Jeg har hatt gleda av å gå på et 30-poengs studium ved Uni Stavanger i IKT i læring og vurdering det siste året, og har levert nest siste eksamen i dag.  Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle kollegene mine til å ta et sånt studium. Vi trenger å få satt praksisen vår i perspektiv, for det gir oss muligheter til utvikling. Vi kan også ha som personlige ambisjoner å være lærende, og vi trenger også stillaser som hjelper oss til å nå et høyere nivå.

Særlig vurderingspraksisen vår trenger vi å se på, og jeg har derfor lagt ut betraktningene mine om vurdering i teori og praksis som ei ega side på denne bloggen. Jeg håper en del av dere vil lese den og at det kan bidra til egen refleksjon.

På 'an igjen



Den harde virkeligheta: flådd og hengt opp til tørk? Men hvem er lærer og hvem er elev?

med fagsamtaler, fagsamtaler, fagsamtaler - heile uka til ende. Dvs ikke mandag og fredag, men tirsdag, onsdag og torsdag går ettermiddag og kveld med til samtaler med elevene om prestasjonene deres i hvert enkelt fag. 60 samtaler a 15 min. skal jeg gjennomføre i løpet av disse tre dagene, dvs. 15 ekstra arbeidstimer.

Hvorfor i all verden gjennomfører vi noe som er så slitsomt? Jo, fordi det står i karakterforskrifta at elevene skal ha slike samtaler to ganger i året. Hva er hensikten? At elevene skal vite hvor de står, hvorfor og hvordan de skal utvikle seg videre. Altså både tilbake- og framovermelding til elevene. Det første året prøvde vi å avvikle fagsamtalene i løpet av skoledagen. Det gikk ikke. Det var rett og slett umulig å finne ledig tid for både meg og dem, og det blir feil å ta elevene ut av andre timer. Derfor dette tjyvkjøret på kveldstid. Arbeidstid i går: 12,5 timer. Antatt arbeidstid i dag: 13 timer. I mårra: 11,5 timer.

Men fagsamtalene har ingen hensikt uten gode forberedelser. Elevene mine skriver egenvurdering i forhold til læreplanmåla etter hver periode. Egenvurderingene setter jeg inn i et eget fagsamtaleskjema, og så føyer jeg til mi vurdering. Dette arbeidet tar minst like mye tid pr. elev.

Problemstillinga blir åpenbar: disse nye oppgavene er ikke forenlig med arbeidstida dersom vi skal jobbe med alle de vanlige oppgavene vi har hatt som lærere. Det er ikke forenlig med det tradisjonelle retteregimet i skolen.

Jeg er tilhenger av at vi skal være i mye tettere dialog med elevene for å kunne drive med reell veiledning og framovermelding. Men konskevensen er at vi må endre lærerrolla. Vi må være kritiske til det læringsutbyttet de ulike oppgavene fører til, og hvordan vi kan øke læringsutbyttet i dem vi skal beholde. Det finnes ingen mal og ingen enkel løsning. Det betyr at den enkelte lærer må få mulighet til å vurdere sin egen praksis. Det krever tid og rom, tid og rom som lærerne opplever at de ikke har. Og her må skolelederne ha en oppgave og de må ta en oppgave. Så langt synes jeg ikke de har tatt den. Så langt er erfaringa at "røynda bit". Men vi går på 'an igjen, og igjen og igjen og...

Fulle sjømenn og politisk prestisje...

...går ikke så godt i hop. Desto mer uforståelig blir det når jeg ser på hvordan et edruelig kommunestyre har prestert å bruker penger i Ungbo-saka i Nore og Uvdal. Jeg hører til dem som gjentatte ganger sørga for at bygging av leiligheter for ungdom stod på partiprogrammet. Mens vi sleit for å få politisk gjennomslag, flytta ungdommen ut av bygda, og tida var i ferd med å gå fra oss. Men i forrige periode var endelig penger og det politiske flertallet på plass.

Midt oppe i dette fikk kommunen tilbud om å kjøpe Daltun, den gamle aldersheimen som var bygd om til seks romslige, hypermoderne leiligheter. Selskapet som stod bakom, hadde ikke fått solgt leilighetene på det private markedet til en stipulert pris på i overkant av 1 mill. kroner sjøl om størrelsen lå på pluss/minus 100 kvm. For å unngå konkurs tilbød selskapet eiendommen til kommunen for en pris som ville innebære at leilighetene kunne selges videre for ca. 800 000 pr. stk. Jeg, som enslig SV'er, og Høyre syntes dette var ei god løsning, for noen av oss så at Ungbo ikke kunne bygges for den avsatte summen. Et kjøp av Daltun ville koste omtrent det vi måtte forvente for Ungbo, men vi ville få to ekstra leiligheter, og de ville være større.

Men den politske prestisjen i saka var alt for stor til at andre parti var enige. Til og med Frp som skryter sånn av at de støtter private initiativ, foretrakk at en lokal, privat aktør gikk konkurs. Og argumentet? Jo, det var for langt fra Rødberg sentrum til Daltun ved Sporanbrua. Unge mennesker ville ikke bo 1,5 km fra "sentrum". Med gedigent flertall av Ap, Sp og Frp vedtok kommunestyret å bygge fire leiligheter i Rødberg sentrum i stedet. Fire leiligheter på 70-80 kvm. Og som antatt, var den avsatte summen for liten, og k-styret måtte bevilge ekstra penger.

Resultatet? Nore og Uvdal kommune har brukt 5 mill. på fire små leiligheter som er lagt ut for salg til unge innbyggere for 1 250 000 kr. pr. stk. Ei er solgt, og kommunen begynner å bli nokså deseperat for å få solgt de tre andre til tross for at kommunen trør til med gunstige finansieringsordninger, som også kunne vært benytta på Daltun. For å bli kvitt problemet kan det ende med at kommunen endrer vilkåra for kjøp slik at de ikke lenger favoriserer den opprinnelige målgruppa. Vi som er oppe i åra og har god økonomi, blir sannsynligvis den realistiske målgruppa. Til sjuende og sist kan det bli vi som blir subsidierte av kommunen, og ikke de unge.

Og derfor vil jeg bare komme med en liten appell til det nye kommunestyret som nå skal ta fatt på fire år med forvaltning av verdiene til fellesskapet: Gjort er gjort, og spist er spist, men det går an å lære av tidligere feil. Det går an å legge bort politisk prestisje til fordel for edruelig tenking. Det er ikke nødvendig å bruke penger som en full sjømann, bare fordi det står i partiprogrammet.

Hva kommer nå....? Lekestue!

I år har jeg fått den udelte gleda av å "undervise" på introduksjonsprogrammet for innvandrere og flyktninger. Jeg har bare tre økter i uka, og som kollega Ulf sa: Du kan gjøre timene til en happening, Ola. Nei, tenkte jeg, det kan jeg ikke, jeg må følge læreplanen og streve mot å nå de definerte måla. Men igjen blei jeg korrigert avUlf: Du driver ikke opplæring etter ei skolelov, men oppfylling av et juridisk krav som er stilt av justismyndighetene. Ikke skolemyndighetene. Derfor hermeteikn rundt ordet "undervise".

Her om dagen blei en skremmende statistikk offfentliggjort i media. Under halvparten av dem som gjennomførte introduksjonsprogrammet i fjor, gikk videre ut i skole eller arbeid. Det vi driver med når vi "underviser", er altså for halvparten av "elevene" sitt vedkommende å kvalifisere dem for arbeidsledighet. I to år holder vi på og arbeider med nye tilflyttere til Norge med veldig ulik ballast, det blir brukt store økonomiske ressurser på dette, og så havner halvparten i limbo (det er kanskje et litt misantropisk syn på arbeidsledighet/sosialhjelpstatus)? Ei saksopplysning: Jeg er fremdeles SV'er.

Manglende læringsmål og hemmelige vurderingskriterier
Hva er det som er feil? Det er IKKE dem som vi driver opplæring med og for. De har, som elever flest, svært ulike forutsetninger og mål. Men de har mål, mål som det med stigende frustrasjon går opp for dem at det er svært mange hindre som skal overvinnes for at de skal nå. Det som jeg opplever som de tre viktigste feila, er:

Feil 1: Det finnes ingen læreplan for kurset med definerte mål.
Det betyr at det eneste vi skal arbeide mot, er at de skal bestå norskprøve 1 og/eller 2 for innvandrere. Norskprøve 1 har ikke anna kvalitetskriterium knytta til seg, enn at den som består den kan forstå og gjøre seg forstått på norsk. Norskprøve 2 er en test på om de er språklig kvalifiserte for å studere ved høyskoler og universitet.

Feil 2: Norskprøve 1 har hemmelige vurderingskriterier
Det er nemlig ikke sånn som i skolen at det blir laga nye prøver for hver gang. Nei, norskprøve 1 er et begrensa antall prøver etter en mal, og de må holdes hemmelige så ikke vi som driver opplæring kan drille "elevene" våre i de enkelte prøvene. Vi kan drive dialogtrening til vi får munndiare, vi har likevel ingen definerte kriterier for hva som skal til for å bestå. Elevene venter på resultatet i den totale uvissa.

Feil 3: Introdukjsonsprogrammet kvalifiserer til: INGENTING
Når de får papiret etter fullført kurs, får de bare papir på et timetall. De har ingen definert og dokumentert kompetanse. Riktignok prøver vi i all hemmelighet å gjennomføre opplæring i henhold til læreplanmål og kriterier for 10. trinn i grunnskolen, men foreløpig har vi ingen mulighet til å gi dem dokumentasjon på slik komptanse når de har fullført kurset. Er det rart "elevene" våre blir frustrerte?

Kaospilotene si virkelighet
For å se hva vi egentlig driver med på kurset, vil jeg anbefale alle interesserte - og politiske motstandere -  til å gå inn på den åpne sida til introduksjonsprogrammet ved Numedal videregående skole, http://ukeplan.wordpress.com/ . Dere vil der se at vi har gode, egenkonstruerte planer for det vi gjør, og jeg opplever kvaliteten på den egendefinerte opplæringa vår som svært god. Men utforminga av opplæringa, målet med opplæringa og vurderinga av opplæringa er et politisk spørsmål. Vi gjør vårt beste som kaospiloter, men det hadde vært greit å ha en GPS eller i det minste et kart å styre etter.

Der vil dere også oppdage at vi har fått til en enestsående mulighet fordi kurset blir gjennomført på Numedal videregående skole som er en fleksibel, liten skole med muligheter til å la folk få hospitere. Av dem som kom i fjor og har gått ett år på introduksjonsprogrammet, hospiterer fire i vg1 studieforberedende kurs, en på teknikk og industriell produksjon og en på byggfag. Resultat: de er integrert i en rell opplæringssammenheng der de deltar i alle aktiviteter, sjøl om vi ikke har lov til å gi dem dokumentasjon på læringsmål de faktisk når fordi de ikke har dokumentert kompetanse på grunnskolenivå! Men de trives - og de blir integrerte på en heilt annen måte enn før. Sjøl aser jeg fram til morgen: de to første timene skal jeg tilbringe sammen med et titalls vitebegjærlige, reflekterte og aktive voksne i en dialog om norskspråklige og samfunnsfaglige emner. Velkommen til en happening med Ola!

Møter som jeg ikke glømmer...

Som oftest mangler kamera når jeg opplever spennende møter. Jeg hadde sjølsagt ikke mulighet til å ta bilder da jeg møtte Deisjøbamsen på 70 meters hold, men jeg hadde kamera klart i baksetet da Jørgen og jeg kjørte over Dovre på vei heim fra hytta på tirsdag morgen. Og der stod de, like bak jernbanelinja, to flotte moskusokser. Dessverre kom det ei arbeidsvogn fra NSB og skremte dem noe bort, men jeg fikk likevel flotte opptak av dem. Heldigvis var det både gjerde og skinner mellom oss og dem, for vi var bare 20 meter fra dem på det nærmeste. Siden jeg har skremt bjørn før, var jeg ikke overraska over at de syntes vi var så skumle at de lunta unna. Men nyt bildene, både dere som har sett moskus på nært hold, og dere som ikke har gjort det.

E' det rart æ e' stoilt, eiller...?

Husk: Isen kan være tynn i den politiske virkeligheta. Det hender det lønner seg å gå rundt.

Det er sikkert mye å si om valget, og jeg har sjølsagt grunn til å klage og syte på grunn av tilbakegangen i stemmer, MEN jeg er så stolt av og glad for å se at elevene mine marsjerer inn i de lokale kommunestyra ved første høve etter at de har gått ut av skolen. Ja, Viel og Even gikk faktisk ut i vår, og skal starte i kommunestyret i Rollag bare 19 år gamle. Og her hos oss kom Anette inn, bare 20 år gammel, og den eneste representanten for partiet mitt er ikke lenger gamlingene Nils eller Ola på skift, men Pål, bare 23 år gammel.

Ja, ungdommen bryr seg om verden, og det gjrode de før 22. juli. Og ja, de tilfører kommunepolitikken noe nytt og viktig fordi de ikke kan dette gamet, men må lære seg det og heilt sikkert kommer til å stille mange til dels ubehagelige spørsmål med de etablerete sannhetene våre. Gratulerer med de nye verva, og lykke til.

P.S: Jeg skal nok holde øye med dere.

I mindretall - av prinsipp eller legning?

Det er ikke fritt for at jeg av og til lurer på hvorfor jeg har en tendens til å være en del av et mindretall. Mandag var jeg på det siste kommunstyremøtet mitt siden jeg har ønska meg langt ned på lista i år. Åtte år er nok som eneste representant for SV. Ergo har jeg vært i grunnleggende mindretall heile tida. På møtet stilte jeg med to egne forslag. For det første fikk jeg med meg tre til, så del blei ross alt "bare" 18 mot og 4 for forslaget mitt. Men på det andre gikk det verre. Da fikk jeg bare en stemme, min egen.

Til dette kan det kanskje innvendes at når jeg står aleine på venstrefløyen i kommunepolitikken, så må jeg forvente å forbli aleine. Jo, jo, det kan så være, men til og med når jeg støtter forslag fra andre, havner jeg i mindretall. Dersom jeg kom i flertall på møtet på mandag, så var det fordi avgjørelsen var enstemmig. Jeg kasta meg til og med med på et forslag fra Høyre om å avvise forslaget til salgsavtale for konsejonskraft, men også det endte med elendighet. Hva er det med meg? Burde jeg bruke AXE? Problemet er at jeg meiner det, antakligvis for mye. Jeg fikk ei lita trøst til slutt. I kampen om vi skulle igangsette opparbeidelsen av nytt boligfelt på Rødberg, greidde jeg å bli en del av flertallet. Hurra!

Og så er det nå en gang sånn at når jeg ser tilbake på de siste fire åra i kommunestyret i splendid isolation, så må jeg innrømme at jeg faktisk er stolt av at jeg har gått så mye mot stømmen (ikke minst i konsesjonskraftsaka). Og så får jeg holde fast ved ordtaket om at det er i motbakke det går oppover. La også dette være oppfordringa mi til alle i Nore og Uvdal som skal  bruke stemmeretten sin på mandag: det finnes et lite parti på venstresida med sterk represntasjon av unge folk på lista.

Uansett: godt valg, men velg din egen vei, for husk at mange "skilt" kan være misvisende!

Elevmedvirkning - honnørord eller virkelighet?

Livet er en karusell, det går både opp og ned. Hvorfor ikke gjøre som Fredrik: nyte det?

Med innføringa av Kunnskapsløftet har vi fått et krav om å innføre elevmedvirkning i skolen. Begrepet fikk vi slengt i hodet, uten at vi hadde noe forhold til det. Plutselig kom det et bastant krav fra departement og direktorat om at elevene skulle ha medvirkning i sin egen opplæringssituasjon. Mange av oss satte piggene ut. Det er jo vi som veit hva som kreves av elevene. Det er vi som kan faga. Og så skal plutselig elevene vite like godt som oss hvordan de bør undervises, hva vi kan forlange av dem og hvordan de skal vurderes. Angstreaksjonene blant oss lærere var mangfoldige og høylytte.

Hvorfor hører vi ikke lærerklager om elevmedvirkning lenger? Det er flere grunner til det. Først og fremst har vi tatt i bruk verktøy som muliggjør medvirkning fra elevene. Vi gjennomfører elevsamtaler og fagsamtaler. Det innebærer ei enorm arbeidsbyrde for oss, og må føre til ei omlegging fra stadige summative vurderinger, det hellige prøveregimet, til andre arbeidsformer prega av elevaktivitet. Vi bruker nye læringsverktøy, først og fremst læringsplattforma It's learning, som gjør det mulig å la elevene jobbe mye mer sjølstendig, individuelt og på sitt eget nivå. Dermed er elevmedvirkning blitt en sjølsagt del av opplæringshverdagen. Elevmedvirkning er også blitt et verktøy i opplæringa og ikke et kontrollregime.

De neste to ukene skal jeg gjennomføre 23 elevsamtaler. De sluker mye av tida mi. Dermed må elevene ta mye ansvar sjøl for arbeidet sitt i denne perioden. Det styrker læringa i stedet for å svekke den. Jeg har laga mine først videoforelesninger som skjermvideoer som elevene kan bruke på egenhånd, og som jeg skal utdype ut fra de spørsmåla de har når vi har timer. Uten elevmedvirkning vil det ikke være mulig å nå læringsmåla. Og det er ingen trussel, men ei dynamisk virkelighet.

Nytt skoleår - nye utfordringer

Spor i sand - fort satt og fort borte. Ofte er det sånn vi lærere føler det når vi har jobba ræva av oss i klasserommet og så tar inn oppgaver og prøver osv. som viser at alt er borte.
For mange av oss består den pedagogiske utfordringa i å finne metoder og tilnærmingsmåter som gjør at lærdommen fester seg, ikke blir skylla bort ved første båreslag eller når floa kommer.

På oppstartsamling i modul 2 i studiet i IKT i læring og vurdering, fikk vi presentert et pedagogisk alternativ: "the flipped clasroom". Begrepet innholder ideen om et omvendt klasserom, ikke om et utflippa et, der elevene forbereder seg på teoristoffet som lekse og jobber  med de praktiske læringsoppgavene i klasserommet. Med den nye medieteknologien følger nye muligheter, f.eks. lage skjermvideoer som elevene kan se på heime.

Jeg underviser ei sammenslått gruppe MIK1 og MIK2 i brorparten av tida vi har disponibel i faget. En liten skole som vår, har ikke ressurser til å gi faga atskilt i alle timene. Så langt har jeg brukt den ukentlige enetimen med hvert kurs til å gjennomgå stoff som er spesifikt for trinnet. Fellestida går til veiledning rundt oppgavene til de forskjellige kompetansemåla. Men av og til må jeg la den ene gruppa jobbe aleine mens jeg underviser den andre. Ved å flippe klasserommet mitt, kan jeg løse dette problemet. Jeg kommer derfor til å begynne å snu klasserommet i dette faget i år for å gjøre meg noen erfaringer, og så får vi se om erfaringene tilsier at spora blir stående. Det mest spennende blir de tilbakemeldingene jeg får fra elevene etterhvert.

Pass for lukene, lukene åpnes!

Ferdig! Med egne eksamener, med muntlig eksamen som eksaminator og sensor og med sentralgitt skriftlig eksamen som sensor. I perioder følte jeg både flomfare og dragsug, for det har vært en hektisk periode. Men den har gitt meg innsikt i hvilken rolle eksamen spiller fra videregående skole til høyskole og universitet. Ei av elevene mine skreiv sjøl på bloggen sin i vinter at hun meinte at eksamen burde brukes til å korrigere standpunktkarakterene, ikke til å overstyre dem. Tiltredes.

Erfaringer med eksamen i vgs
I den videregående skolen har vi blitt flinke til å definere kompetansemål og kriterier for å vurdere graden av måloppnåelse. Disse måla og kriteriene må vi stadig vekk holde opp for elevene, både i forkant av oppgavene vi gir og i etterkant når vi skal begrunne vurderinga. Som en naturlig følge av dette, har vi fått nye eksamensformer i muntlig der 48 timers forberedelse ut fra gitt tema, men egenformulert problemstilling har blitt den vanligste forma. Også i skriftlig har vi fått ny utforming av eksamensoppgavene. I norsk blei oppgavene i år fulgt av en kommentar som skulle hjelpe elevene til å forme retninga på oppgavene. I media 2 hadde elevene forberedelsesdag for å kunne hente relevant stoff fra nettet i forkant siden nettilgang ikke er tillatt på eksamen.

Erfaringene mine er, kort oppsummert:
1. Eksamen er blitt mye mer krevende
2. Det er mye mer hva som skal vurderes og hvordan
3. Det har blitt litt færre stryk og seksere
4. Eksamen har blitt en mer relevant summativ vurdering av hva elevene kan
5. Elevene er bedre forberedt på å begynne på høyskole/universitet

Erfaringer med eksamen på universitetsnivå
I forkant av eksamensperioden i videregående skole hadde jeg sjøl eksamen på universitetsnivå (denne bloggen blei oppretta som en del av første eksamen). Men hvilke kompetansemål skulle jeg nå? Og hvilke kriterier blei jeg bedømt etter? Det eneste vurderingskriteriet som vi fikk definert, var hvordan vi skulle bruke kilder. Og siden jeg dreit i det på bloggoppgaven min, blei jeg (grusomt?) straffa? Og siden jeg visste bedre, var det heilt greit. Jeg lærte leksa mi, så på de to andre eksamenene var jeg nøye med kildetilvisingene. Forskjellen på elevene mine og meg er at jeg ikke trenger eksamen til noe anna enn egen utvikling som lærer. Så jeg trives med å skrive oppgaver der jeg får anledning til å reflektere over forhold knytta til den daglige donten. Karakteren betyr minimalt, for jeg kan leve både med og av indre motivasjon.

Jeg spiller ballen videre
for det som er interessant, er at det vi gjør med elevene på studiespesialiserende program, skal gjøre dem godt forberedt på å gå over i høyskole og universitet. Jeg meiner vi er på god vei. Men nivået over oss har en stor jobb å gjøre. De må også utvikle og definere kompetansemål som erstatning for leselister. De må utvikle flere vurderingskriterier enn kildetilvising. Og det merkelige er at det er de som skal utdanne oss. Viss de ikke endrer praksis, utdanner de lærere for den videregående skolen som forholder seg til framgangsmåter som tilhører fortida. Og dette må også gjelde for alle fagområder skal de være tilpassa virkeligheta. Og da holder det ikke at vi som er studenter får i praktisk oppgave å opprette blogg og wiki, når de som skal vurdere hvordan vi bruker dem, ikke er inne på dem og kommenterer underveis slik at vi kan utvikle oss i prosessen. Kjære "dommere", kan dere ikke være så greie at dere praktiserer det dere prediker om formativ og summativ vurdering? På forhånd takk.

Hilden Ola

Anbefaling: ta en dresintur på Numedalsbanen

Det har vært travelt i det siste, med egne eksamener og andres. Slapp av. Jeg lar aldri en sjanse gå fra meg til å være ute og i aktivitet. Så når Nore skole trengte hjelp til å sykle opp noen dresiner, stilte jeg meg velvillig til disposisjon en kveld.

Riktignok er den i ferd med å gro igjen, men for å få holdt trykket oppe for hvor verdifull Numedalsbanen er som kulturminne, så oppfordrer jeg alle til å ta en tur på dresin. Denne videoen kan gi deg en liten smakebit på turen fra Veggli til Norefjord. Men enda gjenstår kanskje den flotteste biten oppover langs Norefjorden. God tur - og BEVAR NUMEDALSBANEN!

Numedalsbanen på dresin from ola grovdal on Vimeo.

Hva er lærerkvalitet, Elisabeth Aspaker?

Høyt henger de, og sure er de - disse vanskelige begrepa. Elisbeth Aspaker har hoppa fra det ene vurderingskravet til det andre i det siste. Karakterer i grunnskolen, ihvertfall i 7., og karakterer på lærerne. Det forunderlige er at hun bare slenger det ut og så slenger det fra seg. Du verden for en evne til teflonpolitikk. Erase and rewind.

Og her sitter jeg og leser om vurderingsteori og vurderingspraksis og greier ikke å la være å gjøre meg visse refleksjoner rundt fru Aspakers frivole utspill. Spesielt ikke etter å ha vært på hingsteutstillinga på Stav i Gudbrandsdalen for 15? året på rad. Der kan vi virkelig observere vurderingspraksis med konsekvenser.

Lille Trille prøver å overbevise dommerne om at han ikke er så "lille". Og det gikk bra, han blei kåra.

Vurderinga av hingstene bestemmer nemlig hvem som skal få lov til å spre genene sine, føre ætta videre osv. Det kan vel også kalles et "ballspill". Hingstene må nemlig gjennom et omfattende sett av prøver med ulike typer vurderingskriterier. På bruksprøven får de karakter fra 1 til 10 på hvor godt de utfører praktiske arbeidsoppgaver. I eksteriørbedømminga blir det heilskaplige utseendet vurdert, men også de ulike legemsdelenes estetiske virkning, både i ro og i rørsle (fransk beinstilling, tå-vid, skøytende bevegelser osv.). Hos vetrinæren blir lynnet deres og de fysiske forutsetningene for å utføre oppgavene deres vurdert - og karaktersatt. Vurderingene på disse feltene blir så sammenfatta i ei samla vurdering. Og de som etter den samla vurderinga ikke blir funnet gode nok, får ikke gå i avl og blir KASTRERTE!

Og slike utsikter kan jo få noen og enhver til å bli filosofiske. La oss se for oss et Aspakers vurderingsregime for lærere:
1. Bruksprøve: læreren behersker i ulik grad læringsredskap på ulike læringsarenaer (drar lasset uten stopp og med god framdrift under utføringa av ulike arbeidsoppgaver).
Tja, den skal jeg vel bestå.
2. Eksteriørbedømming: læreren har et eksteriør og et lynne og en bruk av det som i ulik grad fremmer læring (ser ut som en lærer, oppfører seg som en lærer).
Joda, jeg er rimelig normal i så henseende.
3. Vetrinære anmerkninger: læreren har et godt lynne og er fysisk korrekt utrusta (krangler ikke med autoriteter og har kropp og hode til å holde ut fem heile skoledager i strekk + jobbe to timer hver ettermiddag eventuelt lørdag og søndag) .
Her er det interessante perspektiver. Mens de to første kategoriene er kontekstbasert, er den siste absolutt. Og det er på dette punktet jeg frykter at jeg ikke slipper igjennom (jeg har tendens til catching i venstre kne og til ikke å være enig med autoriteter).

Er det det Høyre er ute etter, kanskje? Servile lærere som består autoritetstroskapstesten? Jeg kan ikke fordra når folk i maktposisjoner slenger ut av seg forslag som kan ha vidtrekkende konsekvenser uten å forklare hva det er de meiner å oppnå med dem. Med slike lettvintheter kan vi ende med å gjeninnføre yrkesforbud i praksis mot personer som utdanningsinstitusjonene har sertifisert som kvalifiserte.

Kjære Elisabeth Aspaker, du har vel ikke vært på hingsteutstilling, vel? Og dersom du skulle få gjennomslag for ideene dine med ei Høyre-regjering, så tenker du bare åndelig kastrering av oss lærere, ikke sant?

Endelig skal vi bli satt pris på...

..vi, lærere. For nå vil Høyre innføre "karakterer" for lærere. Riktignok har ikke Elisabeth Aspaker tenkt over hva det skal være, hvordan det skal gjøres eller hvilke konsekvenser de skal få. Men det var det ordet "karakterer", da. Det smaker tydeligvis så godt at Høyre ikke kan dy seg. De må ha det i munnen, sutte riktig lenge på det og nyte essensen av kunstige smaks- og konserveringsmiddel.

For å være overtydelig slik at dette innlegget kan brukes som vedlegg til eksamen i norsk for vg3: Ja, jeg er ironisk.

Det er i det heile tatt fantastisk å gå ut i media med et sånt framlegg uten å ha noen som helst ideer om hva det skal være. Jeg er redd for at Elisabeth Aspaker vil oppdage at det bare var sukkerspinn hun tok i munnen. Poff, så var det borte, og bare klisset rundt munnviken vitner om kortvarig nytelse.

Nå har vi drevet i fem år med vurderingskriterier på måloppnåelse for de faglige prestasjonene til elevene. Noe av arbeidet har vært å fjerne grunnlaget for trynefaktoren ved å fjerne "innsats" som karakterkriterium. Erling Lars Dahle snakka mye om ettergivenhetsfaktoren som grunnlag for vurderinga under Reform 94. Nå kan vi få den innført på nytt, men nå som formelt kriterium: Kriterium for gode elevprestasjoner vil være om læreren gir eleven den karakteren eleven ønsker seg. Det vil være som å gjeninnføre den sovjetiske planøkonomien med overoppfylte karakterkvoter. "Lærer Ola Grrrr presterte skoleåret 2011/12 å gi 150% femmere i faget norsk sidemål." En medalje til Ola Grrrr.

Jeg er en gammel elefant i skolesystemet med et skinn som tåler det meste. Jeg er ikke redd for å bli kikka i korta, fordi jeg kjenner lukta av vassholet sjøl om det er på den andre sida av halvårsvurderinga. Men ærlig talt, Elisabeth Aspaker, ha såpass mye respekt for deg sjøl og oss som jobber i skolen at du tenker før du snakker. Og så kan du ta norsk på vg1-nivå i den videregående skolen og lære kompetansemålet i muntlig norsk: ulike roller i samtale om faglig emner, både holde innlegg og kunne lytte. Velkommen skal du være. Numedal videregående skole har aldri vært uvillig til å ta inn overårige.

Bestefar er en stokk

På tur i skogen her om dagen måtte jeg se meg sjøl i kvitøyet - og ta bilde av det. For hva var det jeg måtte erkjenne? Jo, som bestefar til Elias og Fredrik måtte jeg bare vedgå at Johan Borgen hadde rett i Fra en født forbryters dagbok: Bestefar er en stokk.

Jeg kan jo ikke lenger si at jeg er et naturbarn. Men det er vel ikke noe som heter naturbestefar? Mosegrodd? Går i ett med naturen? Ja, ja, jeg legger vel hodet på hoggestabben med dette bildet. Men moro er det lell. Etter å ha jobba i skolen fra det het gymnas og yrkesskole er det vel ikke så rart at jeg har blitt litt oppflisa, men dere skal vite at det er tennar i meg. Eg stend, eg, seddu!

Søknad fra en katastrofepedagog

Dette va'kke min skyld - men kan det være et miljøbilde av en norsk skole anno 2011?











Søndag morgen. Sitter ved kjøkkenbordet og koser meg (obligatorisk kos) med å lese om den tredje veien i utdanningssamfunnet. Og så begynner hodet å spinne på sin egen måte. Det tradisjonelle skismaet i pedagogikken går mellom dannelsestenkinga på den ene sida, og erfaringsresultatene på den andre. Det blir ofte sagt, og av mange, at skolen er ei samfunnskonserverende kraft.

Viss samfunnet har kvaliteter som bør bevares, er jo ikke det et onde. Jeg har faktisk undervist i den norske skolen gjennom et utall endringer. Jeg begynte karrieren min som realskolelærer, underviste litt i gymnaset, begynte for alvor å jobbe i den videregående skolen etter læreplanen av 1976, var med på innføringa av reform 94 som medlem av skolepolitisk utvalg i SL, og blei med på å legge erfaringsgrunnlaget for Kunnskapsløftet da jeg leda det såkalla differensieringsprosjektet i Buskerud.

Alt dette har jeg vært igjennom som lærer og medansvarlig, og skal vi tro forskerne opp gjennom tidene, har ingenting av dette fungert. Jeg har derfor vurdert å innføre begrepet katastrofepedagogikk for å betegne det vi har gjort så langt. Begrepet skal inneholde to perspektiver:

1. det vi har gjort i skolen, har ført til katastrofe: ingen elever kan noe, de er ubrukelige når de kommer ut i røynda som handfarer dem på verste vis - og det er vår skyld!

2. det vi gjør i skolen, er å bøte på katastrofen gjennom katastrofeforsterkende tiltak. Dette er på mange måter både ei instrumentell tilnærming der vi straffer elevene med et påstått objektivt karaktersystem, og ei kognitivistisk tilnærming der den høyeste grad av erkjennelse er å påstå at de allerede var ubrukelige da vi fikk dem fra ungdomsskolen, altså.

Og - dette er det mest interessante - gjennom forståelsen av at skolen er ei konserverende kraft, har altså livsgjerninga mi vært å opprettholde katastrofen. Det har ikke slått meg før, men det begynner å sive inn, langsomt, uten at jeg har lest vurderingskriteriene og målbeskrivelsene: men har ikke jeg egentlig gjort meg fortjent til Kongens fortjenestemedalje eller noe sånt? Det kan da ikke være så mange igjen i skolen som har bidratt mer til å utvikle og oppretteholde katastrofeområdet SKOLEN enn jeg?

Men så var det dette med den tredje vei, da. Desto mer jeg leser, desto mer tror jeg det kan være virksom katastrofepsykiatri. Og derfor har jeg en beskjeden forespørsel til den/de det måtte angå: kan dere ikke gi meg fortjenestemedaljen eller en tilsvarende påskjønnelse for nedbrytende virksomhet før den tredje veien tar meg?

Absurd teater til folket!

For alle dere som synes at absurd teater er absurd: se denne flotte videoen av Play del 1 av Samuel Beckett med Alan Rickman, Kristin Scott Thomas og Juliet Stevenson. Absurd teater er for alle. Den inneholder til og med humor. Jeg lot elevene mine bli inspirererte av denne framsyninga, og så laga de sine egne, korte stykker som de framførte i dag.  Og ja, ungdommene er absurde når vi lar dem får lov til det. Bildet under viser ei av dem som regner ut formelen for Facebook. Den kan være nyttig å kunne.

Gløym aldri HMS

Ei lita påminning om viktigheta av godt HMS-arbeid synes å være på sin plass. Denne legger jeg ut til trøst for kollegaen min, Per, for å vise at det ikke bare er i skolen vi har trøbbel med å få det til å fungere.

De har krisepsykiatere, men hva med krise-retorikere?

Jeg blir overlykkelig over innslag som dette. Ja, vi trengs, vi norsklærere. Når det som bør være de beste retorikerne i landet, de som har tilgang til landets viktigste talerstol, er så hjelpelause som dette, gang på gang, får vi bekrefta at vi trengs. Vi trengs desperat. Det finnes krisepsykiatere for krisesituasjoner, men når det gjelder politikere får vi det bekrefta hver gang det dukker opp ei politisk "krise": de mangler krise-retorikere.

Nå vil mange sikkert vise til at disse maktmenneska også har gått i den norske skolen - og har hatt norsklærere. Enn så lenge får vi håpe at det er resultater av læreplanen fra 1975. For noen gjelder Reform -94 med formuleringene: "eleven skal ha noe kjennskap til...".

Men, vil mange si, politikerne har jo et oppbud av rådgivere som hjelper dem i sånne kriser. Jo, kjære dere, men det er feil folk. De har markedsførere. Selgere. Som Bjarne Håkon Hansen. Ser dere sammenhengen?

Jeg har en elev som holdt et innlegg for fagfolk på folkehelsekongress på Storefjell for fjorten dager siden. Han snakka om utfordringene som samfunnet har for forebyggende helsearbeid blant ungdom. Litt av ei utfordring for en nittenåring. Hvordan gikk det? spurte jeg. Kjempebra, svarte han, jeg brukte bare det jeg har lært i retorikken. Og fikk masse skryt av deltakerne. Men det var mange fagfolk der som kunne trengt et kurs i retorikk.

Akkurat. Siv, hører du? Du bomma ettertrykkelig da du bestilte Bjarne Håkon for å gi råd til Frp. Norsklærere er billigere, og det bør jo du vite med det synet du har på lønnskrava våre. Som man reder, så ligger man.

Naivitetens seier over forstanden

Det hender av og til at jeg blir beskyldt for å være både naiv og altruistisk når jeg legger ut om hvordan jeg bruker og kan bruke IKT i faga mine. "Ha, du blir lurt", sier noen, "elevene dine er på facebook eller de surfer på nettet etter alt anna enn fagstoff. De følger ikke med, de er der ute i cyberspace et sted." Og, ja, de har sikkert rett. Min gode venn fra studietida, Kristian, var kjent for sin altruistiske tilnærming til menneskeheta. Derfor sa jeg ofte til han: "Kristian, du er naivitetens seier over forstanden". Han tok det som ei æresbevisning. Han skaut bringa fram, gitt, som om han skulle fått en medalje. For Kristian syntes ikke det var noe negativt i å tru på folk.

Men jeg hadde mine metoder. Jeg dro han med på bygdefest på lokkalet i Namdalen, til og med i Ytre, med høy flaskefaktor bakom nova og høy neveføring rundt dansegolvet. Det var datidas ultimate ekstremsport: en søring på Vonheim og Fredheim og alle disse ungdomshusa med dekknavn for den egentlige verksemda: utagerende festing med tilhørende fysiske utskeielser. Men hva skjedde? Kristian med sitt blide åsyn presterte ikke bare å bli bestevenn med halve lokkalet, men også til å bilegge stridigheter med røtter i decennier med ættestrid.

I arbeidet med å ta i bruk IKT som læringsverktøy i skolen, møter jeg en skepsis som til dels kan være sunn. Vi blir presentert for et mylder av muligheter, og uten ei systematisk og planmessig utprøving og implementering, vil verktøykassa være ubrukelig for oss som lærere og for elevene. Dagskurs i læringsplattformer og programvare er ikke tilstrekkelig. Så lenge lærere ikke får skikkelig, konsistent kompetanseheving, har vi all grunn til å være skeptiske. Den utdanninga som jeg er i ferd med å ta dette året, opplever jeg som ei nødvendig plattform for alle som skal ha ei opplæringsrolle i skolen. Jeg forutsetter at denne kunnskapen er grunnleggende i den nye lærerutdanninga, men er den også like grunnleggende i det praktisk-pedagogiske studiet?

Jeg kjenner departementale "løft" etter mange år i skoleledelse. Regjeringa bevilger en rundhånda sum, departementet beholder en stor del til egen oppfølging og til forsking, og viss halvparten av pengene kommer oss til gode i felten, er vi heldige. Og blant anna derfor har jeg ingen grunn til å være forundra når jeg presenterer hvordan jeg bruker IKT. Som super-bruker på Its, er det en del av forsamlinga som gjerne tar i mot og arbeider målbevisst med å utnytte læringsplattforma. Noen tviler, men jeg har en mistanke om at de tviler mest på sin egen evne til å tilegne seg de nye verktøy på en sånn måte de fungerer som læringsstøtte. Det er ikke deres skyld, men en systemsvikt.

Jeg glømmer ikke da Kristian på sin egen bursdag delte ut en stor pose Twist på trikken. Noen smilte, noen tvilte, og noen rørte ikke godteriet. Det var en total gjennomgang av alle mulige menneskelige ansiktsuttrykk.

Og jeg kjenner dem igjen når jeg entusiasisk presenterer IKT i skolen. Jeg møter gjerne en reservert velvilje. De tar ikke fullstendig avstand, nei, de aksepterer at det kan være nyttig i faga mine. Bare ikke i deres. Det er bare det at jeg tror på de enorme mulighetene vi har for å oppnå læring i en sosiokulturell sammenheng. Lærer - elev, elev - elev. Snart skal jeg ha ei ny framlegging av mulighetene de nye verktøya gir for kollegene mine. All skepsis til tross: jeg er en altruistisk utviklingsoptimist. Kristian: du har satt dine spor i en engang ubesudla bygdegutt. Jeg tror jeg har blitt et "offer" for naivitetens seier over forstanden.

All you need is love - the Icelandic way.

Troll eller satiriker?

Men hva står det i Johannes åpenbaring 21,8?
"Men dei som er reddhuga og vantruande og vanheilage, dei som myrdar og driv hor, trollmennene og avgudsdyrkarane og alle lygnarane, deira plasss skal vera i sjøen som brenn med eld og svovel. Det er den andre døden."

Bibelen er mye saftigere på nynorsk. Men her er Pamela reinspikka ironisk. Og hva er baktanken med å bruke Fader Jakop som melodi? Er hun da ikke et troll lenger etter de mytiske forestillingene i den virtuelle verden? Jeg liker denne troskyldige kommentaren.

Forøvrig har jeg nettopp betalt medlemsavgifta i Human-etisk forbund for 2011, også. Dere skal være velkomne etter.

Gode Gud - hvor går grensene for postmodernistisk satire

Hvor går grensene for postmodernistisk satire? Denne videoen blei lagt ut etter katastrofen i Japan. Reaksjonene på nettet var voldsomme. Mange tok det først for alvor, men etterhvert oppdaga de fleste at videoen føyer seg inn i rekka av satiriske kommentarer til fundamentalistisk kristendom som denne dama (Pamela Foreman? - Virkelig navn eller pseudonym?) har laga. Til slutt måtte hun stå fram og erklære at trykket blei så stort at hun la ned heile prosjektet sitt. Likevel er det fortsatt mange reaksjoner. En kommentator sammenligner satiren hennes med Jonathan Swifts berømte essay om hungersnøden i Irland der han foreslår å la de fattige ete barna sine for å å løse både ernærings- og befolkningsproblemet.

Det er kjempeinteressant å studere reaksjonene fra mange synsvinkler. Kommentarene kommer i form av videoer, sanger o.l., noen raser over at hun kan bruke et sånt emne  til satire, mens noen meiner at det hun gjør er svært tankevekkende. Hun fikk en del støtte fra konservative kristne, til å begynne med. Men etterhvert endra disse seg til nokså hatefulle innlegg.

Sjøl sier hun at situasjonen har blitt personlig ubehagelig for henne. Men i motsetning til Voe, blir hun angrepet for faktisk å ha tatt opp noe som er viktig. Derfor er det enda meir forstemmende at hun ikke ønsker å fortsette, sjøl om det hun gjør kan diskuteres. Skal media reelt være ei 5. statsmakt, må det være rom for mennesker som bruker de nye, personlig medierte mediene til noe anna enn å fortelle hva de skal ha til middag. Vi er stolte over den betydninga Facebokk, Twitter og internett har hatt for omveltninga i Nord-Afrika og Midt-Østen. Men tåler vi ikke at betente emner i vår verden også blir berørt?

Hevnen er søt, broremann

Så er hevnens time her: jeg er i gang med eksamensoppgave i IKT i læring og vurdering. Jeg som sjøl er sensor, er vant til å vurdere elevene mine og med suveren mine setter meg til doms over andre sine prestasjoner, skal nå lage et produkt ut i fra andre sine kriterier som de er suverene til å bedømme. Det finnes ingen ankedomstol. Det finnes ikke noe kjæremålsutvalg. Veiet og funnet for dum?

Kari Smith hadde noen interessante synspunkter på vurdering og evaluering på seminar på Kongsberg før vinterferien. For det første presiserte hun at evaluering er måling av systemet sine prestasjoner, mens formativ og summativ vurdering er retta mot individet sin læringsprosess fram mot det endelige læringsutbyttet. Hun var også sterkt kritisk til at eksamen skal ha avgjørende betydning for elevene sitt endelige resultat. Det morsomme var at ei av elvene mine, noen dager tidligere, hadde lufta akkurat de samme ideene om eksamen og vurdering på bloggen sin.

Trøst til sjøltrøst? Nå skal det sies at Universitetet i Stavanger har laga en intrikat eksamen for oss. Målet med eksamensforma er tydeligvis at den skal ta brodden av den tradisjonelle eksamenskritikken. Den består av flere praktiske deler, refleksjon i løpet av prosessen og en flere dagers heimeeksamen. Dermed kan jeg ikke dekke meg bak tidsfrist, kunstig eksamenssituasjon og måling av bare noen få læringsmål.

Jeg har bare et røykteppe igjen: vurderingskriteriene er ikke tydelig formulert. Altså veit ikke jeg som student, hva det er jeg blir målt etter. Puh, endelig fant jeg ei holdbar unnskyldning dersom det ikke går så bra til eksamen. Men så var det det da, at uansett må jeg gjøre eksamensoppgavene. Så ha meg unskyldt om det blir litt lenge mellom blogginnlegga. Jeg må bare ta noen eksamener, innimellom.

Språkpurisme og språkglede

Jeg tilhører dem som elsker å gå berserk i språket. Jeg vil gjerne innbille meg at jeg er en mann av tida mi, ja, tida mi, og den består mest av det forrige hundreåret. Mye av den kulturen jeg har vokst opp i, er allerede "utdødd". Særlig de teknologiske endringene har ført til at mye av det verktøyet jeg har brukt i livet mitt, nå hører heime på museum. Kassettspilleren er f.eks. historie, og sjøl om vinylplatene har fått en liten, nostalgisk gjenfødelse, vil de ikke bli noe allment lagringsmedium for musikk, og platespilleren vil forbli fåmannseie. Men et folk uten historie, er et folk uten identitet. Og denne identiteten overlever først og fremst i språket. Derfor er jeg opptatt av å ta vare på en ordrikdom som ikke lenger er nødvendig for å overleve, men for å sikre det kollektive minnet. Nede ved den gamle havna i Reykjavik ligger denne bua som har eksistert siden 1935 (trolig med noe fornyelse)! Er noen i tvil om hva de selger? Her lever tradisjonen både materielt og kulturelt.

Men samtidig er jeg opptatt av at vi ikke må bli språkpurister. Da blir hensikten med å ivareta ordrikdommen ei tvangstrøye i ei endra virkelighet. Språket er det beste redskapet vi har til å uttrykke oss, forklare oss, reflektere og kommunisere. Derfor ønsker jeg maksimal frihet i ordtilfanget. La oss hente orda for det de skal beskrive der de finnes. Men samtidig meiner jeg at vi kan gå mye dristigere til verks og utvikle nye ord innafor det norske språket. For meg er den islandske språkpolitikken på mange måter det forbilde. De finner fremdeles på egne ord for den nye teknologien. Telefon heiter f.eks. simi av det islandsk ordet for tråd, og da heiter mobiltelefon naturligvis farsimi. Ellers bruker de mange ord som vi kjenner igjen fra norsk, som hop for gruppe. Se bare på dette bildet av et skilt som viser hvor parkeringsautomaten står:

Men jeg tror at det går an å bevare en viss grad av språkpurisme i det norske språket så lenge som det betyr å opprettholde den optimale ordrikdommen. Språkglede henger sammen med evnen og viljen til å utrrykke seg, og da må den enkelte få høve til å utfolde seg slik han eller hun trenger for å kunne være seg sjøl. Og for en innflytta numedøl som har vært med og starva i fjøset, er det et morsomt poeng å oppdage at i Island "starver" de for folk også. Så om noen har røynsle fra fjøsstell og er i beit for arbeid, på Laundromatkafeen i Reykjavik søkte de etter betjening på denne måten:

Og i tillegg kan de tilby: KJÆRLIGHET TIL ALLE.

Street Art og andre artigheter

Jeg begynner etterhvert å forstå hva det er som trekker meg til Island: labiliteten og kreativiteten. Det kan være at kreativiten har utvikla seg som ei forutsetning for fysisk og psykisk overlevelse under så labile geologiske og meteorologiske forhold. Ikke veit jeg, egentlig. Men jeg føler meg heime i Island.

Reykjavik er en utrolig spennende by for den som har blikk for detaljrikdommen. Det er en by som er full av kunstuttrykk. Det kryr av skulpturer, julepynten hang enda oppe i mange hus (for jula varer heilt til...), bølgeblikkhusa er på mange måter sjølve livskunsten, murveggene er dekorerte og kunstsamlinger og galleri er det et mangfold av.

Vi brukte en formiddag i Hafnarhus, samlinga av moderne kunst, der de viste ei retrospektiv utstilling av Erró, den største samtidskunstneren i Island. Mye av utstillinga var via til klippimynd (er det ikke et flott ord for collage?).

Her et eksempel på hans amerikanske "svastika girl". Politiske holdninger kan godt formidles med populærkulturelle uttrykk. Vi var faktisk så heldige at vi fikk kjøpt et trykk av Erró, et klippimynd med Laxness som kjernemotiv. O, salige stund uten like. Og når jeg går rundt i byen, slår det meg at det er nære bånd mellom den profesjonelle kunsten, og det folkelige, for det er en kjerne av absurditet til stede over alt. Se bare på denne bakgården.

Reykjavik vil for mange framstå som en uskjønn by. Ja, ja, for den som vil at kunstene skal være skjønne, så må jeg akseptere det. Men reepektere det? Neihehei. For meg skal kunsten være ei speiling av uttrykksbehovet hos folk, og se bare på disse dekorasjonene på murvegger i byen.

Fluktvei eller branntau? Islendingene kan nok ha bruk for begge deler etter krisa i økonomien. Bitterheta er sterk, og for en som enda er medlem av Nei til EU, får vi håpe at de skjønner at det bare er utafor de kan styre økonomien sin sjøl. Tilværelsen er en trussel.

Reykjavik er en by som bør oppleves uten filter. Røynda bit, og det er byen et sprell levende bevis på. Og hvorfor ikke dekke veggene med bølgeblikkplater, og hvorfor ikke male dem turkis og ha en asiatisk restaurant der? Kitsch? Ja, men I like it, aha, aha...

I felt the earth move

Island! En norsk-filolog får ståpels av navnet. Språket, sagaene, litteraturen... Men etter å ha vært gjentatte ganger i landet fra slutten av 70-tallet til i dag, er det kanskje geologien som har gjort det sterkeste inntrykket. Å stå nede i Allmannagjá, sprekka som skiller den nordamerikanske kontinentalplata fra den eurasiatiske plata, og vite at verden vokser med 2 cm i året, gir et heilt spesielt perspektiv på tida og tilværelsen. Øst for sprekka er det 7 km med ingenmannsland, dvs. land som ikke hører til noen av platene, og som synker med 6 mm i året samtidig som det vokser. Det er her verden blir til.

Og mindre fascinerende blir det ikke når jeg veit at dette er stedet der alltinget holdt til fra 900-tallet til 1800-tallet. Så samtidig med skapelsen av verden, er dette passende nok stedet for skapelsen av et samfunn. Etter å ha vært mange andre steder i landet der jordskorpa bobler og koker, er det likevel Tingvellir som oppsummerer landet. Da jeg var her første gang i 1976?, reiste jeg rundt heile øya. Et av dikta som blei til da, kan du lese på "den mørke sida" mi her på bloggen.

Utsyn, oversikt og innsikt - eller læringsstøttende vurdering?

La meg starte med et bilde av "kåmmår'n", utedassen på Månnebu nesten oppe på toppen av Eidsfjell. Her kan du få dekka behova dine på 1210 moh samtidig som du ser ut over ytre Nore, tusen høydemeter lenger ned. Utsyn og oversikt.

Mens snøen har lagt seg i høgda, er det ennå mild høst i låglendet. Og det slo meg at læringsstøttende vurdering egentlig går ut på at vi hjelper elevene til å skaffe seg utsyn og oversikt - og innsikt i egne behov.

Jeg har lært noe viktig om om meg sjøl på seminar med Kari Smith i dag: jeg er ikke profesjonell nok. Når det gjelder vurdering, har jeg ikke vært bevisst på hva vurdering er, og dermed har jeg heller ikke vært i stand til å endre praksisen min. Jeg har rota sammen evaluering som er måling av systemet sine kvaliteter, med vurdering som er ei rekke prosesser som går ut på å forstå elevene sine læringsprosesser, den framgangen de gjør og det læringsutbyttet de har. Jeg har en vei å gå når det gjelder å lage gode framovermeldinger til elevene, for sjøl om jeg relaterer vurderingene mine til læreplanmåla, har vi ikke avklart skikkelig hva læreplanmål innebærer for eleven.

Men jeg fikk også bekrefta at jeg gjør mye riktig. De individuelle samtalene med elevene, det jeg betegner som veiledning, bidrar både til at eleven veit hvor de  skal "gå", feed up, hvordan de gjør det, feed back, og hva som skal være neste steg, feed forward. Og når du er nesten på den 1333 meter høye på toppen av Eidsfjell, er det viktig at du veit hvor den ligger, hvilken sti di skal velge, og hvordan du skal ta deg fram.

Men bare så det er sagt: denne dagen i slutten av september i fjor, valgte vi å snu da snøen blei en halvmeter djup. Det vil jeg påstå var ei klok vurdering. Men på forsommeren, når forholda ligger til rette for det, blir det nok en tur til toppen igjen slik at jeg kan klatre opp på varden og se ned på huset vårt, laaaaaangt der nede.

Den "gode" læreren og den gode læreren

Det er få profesjoner det har hefta så mange moralsk høyverdige klistrelapper til som læreryrket. Vi har tradisjonelt hatt et dannelsesansvar. Vi skal føre unge mennesker fram til en erkjennelse av seg sjøl som produkter av og aktører i en kultur som er definert av generasjoner før dem, innehavere av det som Bourdieu kaller kulturell og symbolsk kapital. Den "gode" læreren har langvarig utdannelse, mange bøker i bokhylla og velger langrenn framfor alpint.

Jeg tilhører den radikale generasjonen som bevisst valgte ei reformpedagogisk tenking. Vi hadde angst for den læringsteknologiske tilnærminga som blei fremma av de kalde krigerne, USA og Sovjet, og som hadde som mål å indoktrinere mottakerne til handle riktig på basis av riktig kunnskap. Vi definerte oss sjøl ut fra et humanistisk danningsideal der individets frihet til valg, stod over alt anna. Vi gjorde opprør mot teknologideterminsimen, men problemet vi møter i dag, er at vi blir utfordra av et nytt mangfold av teknologi som tilbyr læring. Sånn sett har det ikke vært noen motsetning i å være både en god lærer og en "god" lærer.

Som "gode" lærere har vi lett for å definere et skisma mellom høyverdig, human pedagogikk uten teknologi, og et mindreverdig teknologisk læringsanarki. I det første tilfellet vil mottakerne lære det som de "gode" autoritetene har definert som riktig lærdom, i det andre tilfellet oppnå ei ad hoc-læring av det som mottakerne sjøl til ei hver tid meiner de har bruk for dersom vi ikke utvikler en pedagogikk basert på digital kompetanse og dannelse.

                            Det er ikke alltid like lett og vite hvem jeg er...

Men med den nye teknologien blir ikke den gode læreren og den "gode" læreren automatisk den samme. Lærerrollen blir utfordra ved at teknologien gjør det mulig for elevene å invadere det private rommet vårt. Siden vi ikke har noen erkjennelsesteoretisk forståelse av hva den nye dannelsen er, kommer vi lett i forsvarposisjon og bruker nettopp behovet for kontroll over den private delen av tida vår, til å avvise ei nødvendig avklaring av lærerrollen i ei ny tid.

Jeg opplever det sånn at vi befinner oss i et slags rolle-limbo. Derfor klamrer vi oss til merkelappene og teknofobien for å legitimere oss som gode lærere. Vi har med rette en sterk angst for å velge ettergivenhetsstrategi overfor elevene, men vi løser ikke dette ved å nekte å svare på e-post eller SMS utafor det som vi til ei hver tid definerer som arbeidstid. Det er når det gjelder læringstrykk og læringsarbeid at vi ikke skal være ettergivende.

Men mange av oss lærer opplever at den digitale kompetansen som nettgenerasjonen utvikler, er anarkistisk i sitt vesen og kommer i konflikt med den samfunnsordnende dannelsen som vi formidler. Elevene sin kompetanse forrykker den institusjonaliserte balansen mellom rollene. Viss vi som lærere holder fast ved kunnskapsmonopolet, er jeg sikker på at vi kommer til å miste autoriteten og posisjonen vår som gode lærere.

Bondefanga av forlaga

Staten har vært så hyggelig mot elevene i den videregående skolen og foreldra deres, at den har bevilga store summer til gratis læremidler. Denne pengepotten bli hvert år fordelt på skolene. Forutsetninga er at det skal være gratis for elevene å gå på skolen, og læremidla blir kjøpt inn av skolen og lånt ut til elevene. Hvert tredje år blir det for så vidt gitt friske midler på hvert trinn, slik at det er mulig å fornye læremidla eller velge andre.

Da ordninga blei vedtatt, hørte vi klagekoret fra forlaga overdøve det store framskrittet som ordninga er. Det koster ikke lenger foresatte 4 - 7000 kr. i året i læremidler å ha en ungdom på "gratis" skole. Men forlaga hylte: ordninga kom til å undergrave økonomien i læremiddelavdelingene deres, og resultatet kom til å bli at det blei utgitt langt færre lærebøker enn før, og de kunne ikke fornyes i takt med tida.

Men li ly av dette røykteppet har forlaga laga ei snedig felle for skolene. Visst følger forlaga med i tida. Til hvert læreverk følger et nettsted med glimrende materiale til fordypning og allsidige læreressurser. Men det koster. Fra å være gratis nettsteder da skolen kjøpte inn læremidler første gang, er de nå i ferd med å bli betalingstjenester. Først ut er Aschehoug med nettstedet Lokus. Antakeligvis fordi de fikk så mange skoler til å kjøpe lærebøkene deres og bli avhengige, i og med at bøkene i prinsippet skal byttes hvert tredje år på trinnet, starta de med ei forsiktig innføring av lisens. Først var det 100 kr. for en elevlisens i norsk, men kaldt og rolig har de skrudd opp prisen til 250 kr. pr. elev pr. år. Altså nærmer prisen seg det ei ny bok koster, ei utgift som skolene "må" dekke. Vi bruker Grip teksten hos oss. Det er et godt bokverk som med tre bøker dekker vg1 til vg 3. Men tekstutvalget i bøkene er ikke større enn at det akkurat dekker læreplanen, og viss vi vil ha et skikkelig utvalg tekster til bruk i timene, MÅ vi ha lisenser på Lokus. Resultatet er et skolen vår bruker nesten halvparten av bevilgingene til læremidler til å betale lisenser på Lokus.

Katta i sekken?

De andre forlaga kan ikke sitte stille og se på dette. Nå kommer de etter. De fleste har varsla at de også kommer til å innføre betalingslisenser. Valg av lærebøker får som konsekvens at det undergraver skolene sin muligheter til frihet i læremiddelvalg. Det blir f.eks. svært få muligheter til å få kjøpt inn pedagogisk programvare for å prøve ut andre, nettbaserte løsninger. Forlag sitt bondefangeri er "Beretning om et varslet mord" på ordninga med statlig finansierte læremiddel.

Glømmer vi at det tross alt er vi som sitter med makta? Er vi så servile i forhold til forlaga at vi ikke tør bruke det middelet som ligger opp i dagen? Boikott. Så lenge forlaga tar betalt for nettsteder til bøker vi allerede har betalt for, altså nesten dobbelt pris, vil jeg oppfordre alle kollegene mine til å bidra til skolene våre boikotter Lokus og dem som følger etter. Vi kan faga våre, og på nettet ligger en heil verden åpen for oss. Det koster litt mer arbeid, men fristiller oss fra forlagstyranniet.

NM i unyttig kunnskap

Det var annerledes å være dux i skolen før i tida. Det var om å gjøre å ha god husk, kunne pugge salmevers og årstall og vite navnet på kona til Bjørnstjerne Bjørnson. Vi som minnes den gode, gamle tida, gremmes over ungdommen. De kan knapt nok høgda på Galdhøgpiggen! Vi, derimot, vi...

Jeg har alltid satt æra mi i å ha en masse unyttig kunnskap. I barndommen blei jeg kalla for "lissklokkar'n" fordi jeg kunne nummera på alle de vanligste salmene. Problemet er jo at det blei toltalt ubrukelig kunnskap siden jeg i ung alder meldte meg ut av alt som hadde med kristendom å gjøre. Likevel opplevde jeg i en begravelse mange år seinere at nummeret på en salme poppa opp under topplokket. Jeg oppnådde kanskje å finne fram til salmen ett sekund før de andre, men siden jeg ikke synger salmer, var nytten fint liten.

Den nakne sannhet?
Det plager meg at ungdommen i dag bare kan slå opp på nettet. Og det plager meg at jeg husker at Edvard Johannesen fra Tromsø var den første som segla rundt og dermed kartla Novaja Zemlja, men at jeg må søke på nettet likevel fordi jeg ikke husker årstallet. Jeg har ei favorittøy i verden. Den heter Ensomheten og blei oppdaga og gitt navn av den godeste Edvard. Men jeg husker ikke hvilken lengde- og breddegrad den ligger på, og det betyr at jeg uansett ikke kan segle dit uten å oppsøke andre kilder. Altså er kunnskapen min en unyttig kuriositet.

Er det sånn elevene i stor grad ser på oss lærere? Kuriosa? Unyttige? I så fall er det fordi vi skaper det bildet av oss sjøl at vi kan så mye, så utrolig mye, men det er bare anvendelig til å briefe med i klasserommet og på quiskvelder. Motstanden vår mot å erkjenne at den nyttige kunnskapen er tilgjengelig i et mangfold av medier, og at kompetanse i dag betyr å ha verktøy til å kunne finne fram i dette fremmede landskapet, skyldes kanskje at vi føler at vi desavuerer oss sjøl og vår egen verdi og posisjon?

Jeg er så heldig å ha noen kolleger som har samla på like mange "viktigheter" som meg. Vi har over år deltatt i et uoffisielt NM (Numedalsmesterkap) i unyttig kunnskap, og jeg tør være ubeskjeden nok til å si at jeg har hevda meg bra. Men nå er jeg i ferd med å bli utkonkurrert for alvor. For mens kollegene min holder fanen høyt og fremdeles samler på mengder med intellektuelle merkverdigheter, har jeg begynt å ty til datamaskina og alle de tvilsomme kildene som den leder meg til. Jeg må tilstå at jeg er en frafallen. Jeg tror på deg datamaskin, jeg har ikke angst for å innrømme at jeg søker på nettet, er på facebook og blogger. Jeg sover til og med godt om natta. Jeg er redd jeg er i ferd med å bli et moderne menneske.

På tynn is?

Det skjer så mye nytt i skolen. Ikke minst blir vi utfordra på den nye teknologien i forhold til mellommenneskelige relasjoner. De fleste av oss som er lærere, er ikke utdanna i å bruke digitale verktøy og føler oss ofte på tynn is. Og med god grunn. For når yrkesfaglærere underviser, baserer de seg på verktøy de har lært å bruke over år. Derfor føler de seg trygge. Men bruken av digitale verktøy skal vi lære oss i stor grad sjøl. Skal vi lære oss verktøyet, blir det ved sida av jobben. Og det er vel egentlig ikke sånn det skal være? Dersom det er ei forutsetning for å være lærer at vi behersker ei rekke program tilpassa ulike bruksområder, burd det også være ei forutsetning at vi blei videreutdanna. Ikke ved siad av jobben, men ved at vi blei frikjøpte for å skaffe oss den nødvendige kompetansen. Da først går det an å kreve  at vi skal bruke de nye læringsverktøya.

Etter to dager på IKT-forum, kommer jeg tilbake til jobben som ei snart utdatert glødepære. Varm i toppen, men med fare for å brenne meg ut. Inspirert av Guttom Hveem og mine egne kolleger fra St. Hallvard og Drammen vgs. Jeg vil så gjerne at de andre på Numedal videregående skole også skal "se" lyset, men skal jeg være nøktern, må jeg innse at forutsetningene ikke ligger til rette i hverdagen for meg og kollegene mine. Jeg skal ta i bruk MindManager, for jeg har tidligere brukt FreeMind og ser mulighetene som ligger til rette for å planlegge og gjennomføre undervisning.

Men jeg innser at jeg beveger meg ut på tynn is. Etter å ha bodd i over tjue år ved Norefjorden, har jeg lært meg til å lese isen sånn noenlunde. Jeg veit hvor jeg ikke skal gå. Og jeg veit hvor åthulla er, der strømmen gnager på isen. Jeg veit at jeg er på vei mot trygg grunn, men håper det er noen som kan dra meg opp om jeg plumper igjennom.

 Guttorm Hveem på kne for oss på IKT-forum på Kongsberg

Finnes det roser i klungerkjerret?

Eller blir vi hengende fast i tornene? Jeg sitter på IKT-konferanse i Kongsberg og blir presentert for et utall programmer for et utall muligheter. Verktøykassa mi er overfylt etter en dag. Og i mårra blir jeg presentert for enda flere. Akkurat nå føler jeg at utfordringa ikke er å finne verktøy for den jobben jeg skal gjøre i skolen, men å finne det beste verktøyet. Jeg veit at det er bare ei løsning, the hard way: jeg må prøve ut en masse program, og så kaste dem som ikke fungerer optimalt etter mine behov.

I tillegg ser jeg hvor viktig det blir etterhvert å etablere en delingskultur. Jeg håper derfor at jeg kan plukke ei rose i kjerret og formidle den til kollegene mine, og så håper jeg på ei rose tilbake. Var ikke det hyggelig sagt, dere?

Å se seg sjøl i speilet...

...kan være en nyttig øvelse:

Det er blank stålis
på den mørke
myrpytten, eg ser
meg sjølv
så mykje klarare
i auga dine no,
eg likar ikkje
den framandkaren.

     (fra 6. dag i Tennar, Tiden 1992)


Jeg har satt elevene mine i gang med å blogge om skole og faglige ting. Det er på mange måter en risikosport, for når jeg speiler meg i deres oppfatning av min praksis, er det ikke alltid at deres opplevde virkelighet stemmer med intensjonene mine. Ida skriver f.eks. på bloggen sin:

I det ene faget jeg har vil innlevering etter siste frist gi anmerkning, men ellers får man vurdering i like stor grad som de som holder seg til fristen. I andre fag jeg har kan man levere flere dager etter fristen uten å få konsekvenser. Dette synes jeg blir litt urettferdig, på den måten at det alltid finnes noen som aldri har samvittighet til å levere for seint – og sliter de siste dagene før siste frist med å bli ferdige. Likevel får ikke de som ikke overholder deadlinen noen konsekvenser, på tross av at de ikke har planlagt arbeidet godt nok og gjort en like bra innsats som resten. En ordning jeg er veldig fornøyd med er opplegget vi har i mediefaget. Leverer vi i god tid før siste frist kan vi få mulighet til å forbedre oss, ellers så har vi en avtale om at så lenge vi leverer i god tid i forhold til terminslutt er dette helt ok – selv om det beste for oss elevene selvfølgelig er å levere i slutten av hver periode. 

 

Den som blogger, blir utfordra på egen refleksjon og på å bli reflektert. Så derfor tenker jeg som så at sjøl om det bildet jeg ser der ikke alltid er det jeg hadde forestilt meg, er det det beste korrektivet jeg kan få. Elevene er ikke like, de har ulike synspunkter, og det vil alltid være opp til meg å vurdere deres synspunkter opp mot kravet til læringstrykk og dynamiske prosesser. Det viktigste må være at vi våger å speile oss i blant, og da er det speilet som elvene holder opp for oss, det viktigste.

Hvor blei det av verkstedene i skolen?

Alle som har studert et snev av pedagogikk har vært bortom Dewey: Learning by doing. Og alle har vel nikka samstemte: det hørtes klokt ut at læring skjedde mens vi jobba. En viktig måte å anvende Dewey på er gjennom konkretisering. Noe av det jeg husker best fra "kvitskolen" i Rørvik er da læreren vår gjennomførte heimstadlæra ved at vi bygde opp en heil modell av Sør-Gjæslingan i klasserommet. I dag er fiskeværet freda, og jeg har vært noen ganger på besøk, men den grunnleggende kunnskapen sitter spikra fordi vi knytta abstrakt kunnskap opp mot det konkrete.

I all yrkesopplæring har konkretisering ved hjelp av verkstedspedagogikk vært basisen. Men så skjer det merkelige at verkstedene i videregående skole bygges ned. Ja, alle har verksteder, men utstyret er mangelfullt og lite oppdatert. Det bevilges ikke penger til verksteder. Jeg meiner faktisk at det er katastrofe for opplæringa. Ikke fordi elever på yrkesfag må kunne gjøre alle oppgavene i læreplanen på skolen. Nei, jeg er veldig tilhenger av det vi starta med på NUVS for 10 år siden og som seinere kom inn i reformen som prosjekt til fordypning. Men jeg meiner at muligheter for konkretisering i alle fag, også på studieforberedende ved for eksempel ulike former for laber, er en mulighet til å utnytte flere læringsstiler gjennom bruk av alle sansene i opplæringa. Det betyr ei heilt anna satsing på utstyr enn i dag. Den konkretsieringa vi er i stand til å gjennomføre nå, er stort sett den som består i bruke PC'en som et dynamisk verktøy.

Vi trenger et nytt løft i skolen, med store bevilgninger til utstyr ut over IKT. Dette kan ikke løses på lokalt eller regionalt nivå, men må komme som et resultat av pedagogisk forståelse på nasjonalt nivå. Kan vi ikke begynne som Cicero å avslutte alle våre pedagogiske utlegninger med: ...og forøvrig er det min meining at bevilgningene til utstyr i skolen må mangedobles?

René Magritte & Paul simon

I Brüssel, på tur med rektorkollegene mine på begynnelsen av 90-tallet, snubla jeg over en merkelig kafe med ei tørr grein som dekor over døra. Det var også navnet på kafeen, og nysgjerring som jeg er, måtte jeg inn. Klientellet var godt voksent, men noe spesielt. Jeg kom fort i kontakt med en eldre herre som var professor i språrkvitenskap, og han ba meg se på signaturene på skissene som hang overalt på veggene. Mange var ukjente, men ett stussa jeg ved. Jo, det var René Magritte, og min professorvenn kunne fortelle meg at kafeen i flere tiår hadde vært stamkafeen til surrealistene i Belgia. Jeg trenger vel kanskje ikke å påpeike det, men det blei min stamkafe også, de dagene vi var i Brüssel.
Nyt derfor bildene til Magritte og musikken til Paul Simon.

Fusk og fanteri! Nå står verden på hodet!

De forferdelige elevene: de jukser. De skriver notater fra lærebøkene og BRUKER dem på prøver. Schreck und Gru! Bare for å slippe å pugge. Tenk bare på salmeversa. Ungdommen i dag kan ingen utenat. Og hva skal jeg med de jeg pugga på barneskolen og realskolen, jeg som ikke går i kirka? Og om jeg skulle gå dit så er jeg i stand til å finne fram i salmeboka. Verden er snudd på hodet.

Til saka: elevene på Ringerike vgs får ikke lenger bruke PC på en del prøver, men må skrive med penn og papir. Det blei faktisk et stort oppslag på NRK-Buskerud i dag. Men jeg fatter poenget. Det er om å gjøre å sikre oss at elevene ikke later som om de har lært noe. Siden karakterene er det viktigste med læringa for så mange, er dette et dilemma vi aldri vil komme utenom. Men hva synes elevene? Oppfatter de problemstillinga likedan? Jeg bruker It's learning til all innlevering, og oppgavene der kan merkes med plagieringskontroll. Den sjekker også opp mot andre innleveringer fra andre elever. Å, ja, noen har fått en smekk på fingra for å ha klippa og limt. Og bruker vi oppgavene i lærebøkene, finnes de stort sett ferdig besvart på nettet. Derfor bør vi lærere alltid ta oss bryet med å lage egne oppgaver.

Når det gjelder prøver som trener inn begrep og grunnleggende kunnskap, har vi et veldig godt redskap i testbatteriet på læringsplattforma. Da kan vi styre tilgangen sjøl. Men det krever mye arbeid fra oss som lærere. Jeg er av den oppfatninga at elevene uansett lærer mest og best når de skriver notater, leiter i kilder og svarer ut fra det. Da trenger de dessuten oss. Viss det er nok å svare ordrett det som står i læreboka, ja, så er vel strengt tatt vi lærere overflødige? Nei, unnskyld, vi må jo lære dem å lese.