Det er få profesjoner det har hefta så mange moralsk høyverdige klistrelapper til som læreryrket. Vi har tradisjonelt hatt et dannelsesansvar. Vi skal føre unge mennesker fram til en erkjennelse av seg sjøl som produkter av og aktører i en kultur som er definert av generasjoner før dem, innehavere av det som Bourdieu kaller kulturell og symbolsk kapital. Den "gode" læreren har langvarig utdannelse, mange bøker i bokhylla og velger langrenn framfor alpint.
Jeg tilhører den radikale generasjonen som bevisst valgte ei reformpedagogisk tenking. Vi hadde angst for den læringsteknologiske tilnærminga som blei fremma av de kalde krigerne, USA og Sovjet, og som hadde som mål å indoktrinere mottakerne til handle riktig på basis av riktig kunnskap. Vi definerte oss sjøl ut fra et humanistisk danningsideal der individets frihet til valg, stod over alt anna. Vi gjorde opprør mot teknologideterminsimen, men problemet vi møter i dag, er at vi blir utfordra av et nytt mangfold av teknologi som tilbyr læring. Sånn sett har det ikke vært noen motsetning i å være både en god lærer og en "god" lærer.
Som "gode" lærere har vi lett for å definere et skisma mellom høyverdig, human pedagogikk uten teknologi, og et mindreverdig teknologisk læringsanarki. I det første tilfellet vil mottakerne lære det som de "gode" autoritetene har definert som riktig lærdom, i det andre tilfellet oppnå ei ad hoc-læring av det som mottakerne sjøl til ei hver tid meiner de har bruk for dersom vi ikke utvikler en pedagogikk basert på digital kompetanse og dannelse.
Det er ikke alltid like lett og vite hvem jeg er...
Men med den nye teknologien blir ikke den gode læreren og den "gode" læreren automatisk den samme. Lærerrollen blir utfordra ved at teknologien gjør det mulig for elevene å invadere det private rommet vårt. Siden vi ikke har noen erkjennelsesteoretisk forståelse av hva den nye dannelsen er, kommer vi lett i forsvarposisjon og bruker nettopp behovet for kontroll over den private delen av tida vår, til å avvise ei nødvendig avklaring av lærerrollen i ei ny tid.
Jeg opplever det sånn at vi befinner oss i et slags rolle-limbo. Derfor klamrer vi oss til merkelappene og teknofobien for å legitimere oss som gode lærere. Vi har med rette en sterk angst for å velge ettergivenhetsstrategi overfor elevene, men vi løser ikke dette ved å nekte å svare på e-post eller SMS utafor det som vi til ei hver tid definerer som arbeidstid. Det er når det gjelder læringstrykk og læringsarbeid at vi ikke skal være ettergivende.
Men mange av oss lærer opplever at den digitale kompetansen som nettgenerasjonen utvikler, er anarkistisk i sitt vesen og kommer i konflikt med den samfunnsordnende dannelsen som vi formidler. Elevene sin kompetanse forrykker den institusjonaliserte balansen mellom rollene. Viss vi som lærere holder fast ved kunnskapsmonopolet, er jeg sikker på at vi kommer til å miste autoriteten og posisjonen vår som gode lærere.
Jeg tilhører den radikale generasjonen som bevisst valgte ei reformpedagogisk tenking. Vi hadde angst for den læringsteknologiske tilnærminga som blei fremma av de kalde krigerne, USA og Sovjet, og som hadde som mål å indoktrinere mottakerne til handle riktig på basis av riktig kunnskap. Vi definerte oss sjøl ut fra et humanistisk danningsideal der individets frihet til valg, stod over alt anna. Vi gjorde opprør mot teknologideterminsimen, men problemet vi møter i dag, er at vi blir utfordra av et nytt mangfold av teknologi som tilbyr læring. Sånn sett har det ikke vært noen motsetning i å være både en god lærer og en "god" lærer.
Som "gode" lærere har vi lett for å definere et skisma mellom høyverdig, human pedagogikk uten teknologi, og et mindreverdig teknologisk læringsanarki. I det første tilfellet vil mottakerne lære det som de "gode" autoritetene har definert som riktig lærdom, i det andre tilfellet oppnå ei ad hoc-læring av det som mottakerne sjøl til ei hver tid meiner de har bruk for dersom vi ikke utvikler en pedagogikk basert på digital kompetanse og dannelse.
Men med den nye teknologien blir ikke den gode læreren og den "gode" læreren automatisk den samme. Lærerrollen blir utfordra ved at teknologien gjør det mulig for elevene å invadere det private rommet vårt. Siden vi ikke har noen erkjennelsesteoretisk forståelse av hva den nye dannelsen er, kommer vi lett i forsvarposisjon og bruker nettopp behovet for kontroll over den private delen av tida vår, til å avvise ei nødvendig avklaring av lærerrollen i ei ny tid.
Jeg opplever det sånn at vi befinner oss i et slags rolle-limbo. Derfor klamrer vi oss til merkelappene og teknofobien for å legitimere oss som gode lærere. Vi har med rette en sterk angst for å velge ettergivenhetsstrategi overfor elevene, men vi løser ikke dette ved å nekte å svare på e-post eller SMS utafor det som vi til ei hver tid definerer som arbeidstid. Det er når det gjelder læringstrykk og læringsarbeid at vi ikke skal være ettergivende.
Men mange av oss lærer opplever at den digitale kompetansen som nettgenerasjonen utvikler, er anarkistisk i sitt vesen og kommer i konflikt med den samfunnsordnende dannelsen som vi formidler. Elevene sin kompetanse forrykker den institusjonaliserte balansen mellom rollene. Viss vi som lærere holder fast ved kunnskapsmonopolet, er jeg sikker på at vi kommer til å miste autoriteten og posisjonen vår som gode lærere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar