I eit luftslott... mon tru?

Kvar skal vi bu...?

...i eit luftslott, mon tru? skreiv Arnljot Eggen på 70-tallet. Etter å ha hørt på svara innbyggerne i Nore fikk av lokalpolitikerne på møtet tirsdag 14. februar, synes teksten å være like aktuell nå som da.

Her hadde vi besøk av John Richard Kleven fra Øyfjell (og Vinje) som fortalte hvordan de hadde lyktes i i øke antall barn i den lokale grendeskolen fra 11 i 2004 til 30 i høst. Og i 2014 vil de være 40! Han hadde ikke noen vanskelig oppskrift: ta initiativ på grasrota, legg til rette for bomuligheter og skap bolyst. Og så måtte de får politikerne med på laget. Siden de ikke fikk den forventa støtten i begynnelsen, gikk de delvis inn i partia og skaffa seg direkte innflytelse. Lokalpolitikerne i kommunen bør merke seg poenget: jobb for oss og med oss, ellers bytter vi dere ut.

Grasrotengasjement
At saka i det heile tatt har kommet på dagsorden, skyldes det lokale grasrotengasjementet. Som forhenværende lokalpolitiker opplevde jeg det som et kvantesprang mellom ideene og forutsetningene som blei lagt ned i kommuneplanen sin samfunnsdel, og de forslaga som umiddelbart kom fra administrasjonen. Der dreiv vi i et heilt år med workshops og gruppearbeid på tvers av partia, for å komme fram til en beskrivelse av framtida for Nore og Uvdal som vi kunne stå sammen om, så foreslår administrasjonen å legge ned Tunhovd og Nore skole. Jeg skjønner begrepet "politisk sandkasse" bedre nå.

Et kjernepunkt som vi jobba med, var bomuligheter i alle deler av kommunen. Hva var svaret som Bu i Nore fikk da de etterlyste tomter? De finnes, regulert inn rundt gårdene i såkalla LNF-områder. Men det betyr ikke at en tomtesøker veit at de finnes, eller at grunneieren ønsker å legge ut et boligfelt med de investeringene det forutsetter når det kommer til stykket. Det fantes også tomter som et kommunalt Uren, Luren i rasutsatt område øverst i Hvålefeltet. Hørte jeg feil, eller sa Jon Richard Kleven at boligsøkende må tilbys attraktive tomter?

Kommunal tilrettelegging
Og da er jeg ved et kjernepunkt: hvordan har kommunen engasjert  seg i å tilrettelegge for boligbygging i Nore? Svaret er enkelt: ingenting siden slutten av 80-tallet. Det eneste som skjedde før i i fjor, var at Norefjord-planen blei vedtatt med noen tomter smetta innimellom de husa som allerede finnes. Kommunale utleieboliger? Da jeg kom hit i 1984, fikk jeg kommunal gjennomgangsbolig på Langodden med tre års bomulighet. Siden vi trivdes på Norefjord fra dag en,  bestemte vi oss etter ett år for å bygge her sjøl, og under to år etter at vi kom flytta vi inn i eget hus. På grunn av tilgangen på utleieboliger havna flere av kollegaene mine som hadde barnefamilier her. Vi trivdes, bygde og er her ennå. Og trives fremdeles, sjøl om barna våre har blitt store, har flytta ut og ikke bidratt til nye barnekull på Nore skole. Og utleiboligene? De er i dag blitt til sosialboliger.

Men konklusjonen bør være åpenbar: en kommune som ikke legger til rette for utleieboliger for nye innbyggere og planlegger med attraktive hustomter, arbeider i realiteten mot og ikke for lokalsamfunnet.

Markedsføring
Kommunen skjønte etterhvert at å bygge boliger øvert i Hvålefeltet ville bli så dyrt i form av rassikring, at det var nødvendig å skaffe til veie nye tomter. Nå er tomtene nord for Hvålefeltet regulert og rydda. Om de er byggeklare ennå, veit jeg ikke, men finere boligtomter finnes knapt i kommunen. Vendt mot sørvest har de maksimal solgang. De har utsikt over Norefjorden og mot Eidsfjell, og kort vei til butikk, barneskole og videregående skole.

Men, som Herbrand Skriudalen peika på i møtet, hvem veit at de finnes? Når noen lager et hyttefelt, markedsfører de tomtene for å få solgt dem. Når kommunen lager et boligfelt, later den som ingenting. Motviljen mot å sette opp reklameplakater med mail, postadresser og telefonnummer er neppe prinsippiell, men for et lokalsamfunn som ønsker å være levende - og utvikle seg, kan den virke som ønska obstruksjon. Nå er det opp til oss å sørge for at kommuneadministrasjonen går aktivt ut og markedsfører bomulighetene. Og viss vi meiner alvor med boligbygging i LNF-områder, er det kommunen sitt ansvar å pushe grunneierne. Så er det vår jobb å pushe lokalpolitikerne.

Bolyst
For dem som kan tenke seg å bosette seg her, dreier det seg først og fremst om å skape bolyst. Norefjord og Kravikfjord er de lavestliggende punktene i kommunen. Det er hit våren kommer først. Sjøl om vi ikke er mange, har vi et godt og aktivt lokalmiljø. Og ikke minst har vi fjorden. Å drive på fjorden en sommerkveld med fiskestang og et våkent øye for å se etter beveren, gir fred i sjela. Den som ønsker å være meir aktiv, kan ta en tur i skogen, både i liene rundt fjorden og i Vergjedalen. Og det er ikke lang tur til fjells, Eidsfjell med sin 1333 moh utgjør en passe dagstur, og mellom fjorden og Åsbøseterdalen har vi heimfjella med et eldodrado av små fiskevatn.

Samtidig har vi allsidige muligheter for mer organisert aktivtet: lysløype, fotballbane og idrettshall. Og Nepenoringen, teatergruppa i ungdomslaget, setter opp revyer og barne- og ungdomsteater.
Så når Herbrand sørger for at kommunen faktisk markedsfører Nore som stedet å bo, ser jeg fram til de nye innflytterne som snur fraflyttingstrenden og fyller opp Nore skole igjen. Velkommen skal dere være til det gode liv. "Bu i Nore, no!"

IKT-misjonæren

Følger elevene etter der læreren går foran? De gjør det iallefall når vi har et prosjekt med å lage video om kulturminner på Hardangervidda

I 2011 gjennomførte jeg de 30 studiepoenga i IKT i læring og vurdering som Buskerud fylkeskommune initierte og som, heldigvis, blir videreført også i år. Som den utviklingsorienterte og vitebegjærlige læreren jeg er, hadde jeg stor glede av opplæringa, sjøl om jeg måtte gjennomføre nesten heile studiet uten samlinger med god lunsj og hyggelige, sosiale sammenkomster med kollegene mine. Jeg utførte oppgavene mine forholdsvis samvittighetsfullt, "las teori til langt på natt", og laga blogg og fagwiki som del av eksamensoppgavene. Vel og bra, men hva så, hva skal jeg og alle vi bruke videreutdanninga til?

IKT og det gode liv
Nei, du kan ikke forvente deg meir lønn av å ta videreutdanning i IKT. Tja, du kan velge å fortsette som før. Men du kan ha et håp om å "se lyset" og å oppnå det gode livet, på nettet.  Personlig føler jeg meg som en IKT-misjonær. Og jeg må innrømme at jeg oppviser misjonærens klassiske trekk når jeg argumenterer for bruken av IKT i skolen: jeg forenkler, underslår en del fakta og lover paradisiske forhold. Og jeg har heller ikke dårlig samvittighet. Tvert imot føler jeg en viss irritasjon over dem som ikke ser lyset og innser at det er jeg som forvalter sannheta.

Forenkling av sannheta
Når jeg sier tja til at det er mulig å fortsette som før, er det fordi det er godt mulig å bruke IKT som et verktøy i en instrumentell  læringstradisjon med operasjonalisert betinging av straff og belønning, tradisjonelt i nevnte rekkefølge. Bruk av IKT som redskap i læringsprosesser og læringskontekster, krever derfor at jeg er meg bevisst hva som er mitt eget, heilhetlige elev- og læringssyn.

Det krever også at vi er målmedvitne. Fra jeg var svært liten, bodde vi i Orkdalen der faren min jobba på landsgymnaset. Da lillesøstra mi og jeg skulle hentes inn til kvelds en dag, var vi søkk borte, og det blei satt i gang en leiteaksjon. Faren min kasta seg på sykkelen og bega seg landeveien i vold, og etter noen kilometer møtte han rektoren sin som kunne fortelle at han hadde møtt oss om lag tre kilometer heimefra: "Og da eg spurte dei kvar dei skulle av, svarte dei at dei skulle ut i den store vide verdi, og då hadde eg ikkje hjarte til å stoppe to så målvitne unge menneske". På 3 og 5 år.

Og sånn er det med bruken av IKT også: vi må til ei hver tid vite hvilke mål det er vi skal nå og ønsker å nå. Det innebærer også at vi  må formulere kriterier for måloppnåelse. Og det betyr at vi må lage en struktur for underveisvurdering og sluttvurdering med vurderingskriterier før vi det heile tatt kan begynn å strukturere opplæringa.

Om å underslå fakta
Det er en jungel - der ute. Den som vil bruke IKT som redskap i læringsarbeid, oppdager snart at det finnes en teknologisk og en program-jungel. Den teknologiske jungelen har skolene tilsatt IT-ansvarlige til å ta seg av. De sørger for at vi har tilgang til den nødvendige maskinvaren og nettet. De hjelper oss også noe med programvaren, men når jeg bruker mulighetene som ligger i teknologien, får jeg snart behov for oppdateringer, nye programmer og andre programmer. Siden disse programbehova er ulike fra fagområde til fagområde, kan vi i liten grad basere oss på det kollegene våre veit om og kan, men må ta oss fram i jungelen med stor misvising på kartet og mangelfulle kart.

Og så er det det med kompetansen. Jo mer jeg bruker IKT, jo mer komptanse oppdager jeg at jeg mangler. Dette er en kilde til personlig frustrasjon heilt til jeg når forsoningsfasen, og det er når jeg innser at jeg aldri vil være heilt kompetent. Beklager, Ibsen, men det dreier seg faktisk om å være kompetent nok.

I denne evige søken etter tilstrekkelig kompetanse til å nå de måla jeg setter for meg sjøl, er det  , mangelen på tid som er den mest åpenbare hindringa, i tillegg til den periodiske tvilen om egen intelligens. Siden både teknologien og programvaren og opplæringskontekstene er i kontinuerlig endring, vil tida aldri strekke til, og noen må være med på å sette grensene for hvor mye tid som skal kunne brukes innafor rammene av det totale arbeidsåret.

Løftet om paradisiske forhold
Men en ting kan jeg love - og holde. Viss du oppfyller forutsetningene i denne nye trosretninga, gjennomfører og iverksetter videreutdanninga i IKT, kan jeg garantere paradisiske forhold.
Viss du:
- formulerer og praktiserer et heilhetlig elev- og læringssyn
- bevisstgjør deg sjøl og elevene på kriteriene for måloppnåelse
- bygger opp en gjennomtenkt struktur fra målformuleringer til vurderinger til didaktisk praksis
- skaffer deg kunnskap om, innsikt i og evnen til å anvende (jf. Blooms taksonomi) teknologi og programvare
- skaffer deg ubegrensa kompetanse
- og ubegrensa tid

så kan jeg garantere deg det gode liv:
du vil oppnå egenutvikling, ny kompetanse og en følelse av å lykkes,
du vil oppleve elevtrivsel som et resultat av arbeidsinnsats og måloppnåelse,
og sist, men ikke minst, du vil erfare at rektor blir veldig fornøyd med deg.

P.S: Og derfor kan det hende at du får ekstra lønnstillegg likevel ved de lokale lønnsforhandlingene neste år.

Vil de egentlig ha videregående skole i Numedal?

Vil det være videregående opplæring i Numedal etter 2015?

Steinar Berthelsen gikk knallhardt ut i avisa her om dagen og angreip den nye ordføreren i Rollag for ikke å ta initiativ for å beholde arbeidsplassene ved KA i bygda. Jeg savner også ordførerens intitiativ for å bevare arbeidsplasser i området, nemlig ved Numedal videregående skole. Men Dag Lislien har har tross alt nettopp begynt, så han kan få litt tid. Men paradokset er er at den godeste Steinar i alle sine år som ordfører ikke har tatt et eneste initiativ for å styrke og beholde Numedal videregående skole. Ikke siden Magne Pedersen sine dager har vi opplevd at noen fra det politiske miljøet i Rollag har gjort det minste for skolen vår.

Jeg innser at Idrettsskolen har første-pri i Rollag. Det er forståelig og prisverdig ut fra behovet for arbeidsplasser. Men Idrettsskolen er ikke noe opplæringstilbud for ungdommen i kommunen, og det de politiske partiene implisitt har sagt i mange år nå, er at det er et fett om elevene går på Norefjord eller i Kongsberg.

Jeg har heller ikke mye pent å si om kommunale initiativ fra Nore og Uvdal for å styrke og bevare skolen. Det eneste tiltaket den har truffet etter etableringa og bygginga av idrettshallen på 80-tallet, er innkjøpet og tilrettelegginga av Messa som hybelhus. Det vi ser, er heldigvis at alle hyblene nå er belagt, og at de betyr mye for å sikre at vi får noen elever utenfra som fyller opp utsatte programområder.

Sover de i timen?
Virkeligheta er at fra 2015 vil elevkulla som går ut fra ungdomsskolene i Nore og Uvdal og Rollag bare være på ca. 40 elever pr. år. Slik som det har vært nå, har omtrent 2/3 av kulla begynt hos oss. I det tredje året forsvinner halvparten av elevene til lærlingeplasser eller jobb. Fra 2015 er det derfor realistisk å anslå elevtallet ved skolen til rundt 70 elever viss ikke noe drastisk blir gjort for å tilrettelegge for et opplæringstilbud som trekker ungdommer fra heile Buskerud. Internt på skolen går denne diskusjonen nesten hver dag. Hva skal vi satse på? Hvordan kan vi bli den beste innafor satsingsområdene? Med 70 elever er det ikke grunnlag for å opprettholde skolen. 30 til 35 årsverk vil bygges ned og forsvinne. De fleste av oss skatter til og bor i Nore og Uvdal. Bortsett fra to bor de andre i Rollag.

Flyktningeundervisninga
I to år nå har Numedal videregående skole hatt ansvaret for introduksjonsprogrammet for voksne flyktninger. Vi trodde det lå en tanke bak om å styrke skolen, for sånn har det fungert i disse to åra. Vi bruker nå ca. 2,5 stilling til dette. Men i et møte på skolen i forrige uke, fikk rektor beskjed om at det er bestemt at denne undervisninga skal legges til Nore skole og gjennomføres i kommunal regi fra høsten 2012.  Og merk dere formuleringa: fikk beskjed om. Ingen diskusjoner, ingen forhandlinger. I tillegg har Rollag kommune praktisert ei sånn ordning at de har sendt sine enslige flyktninger til Kongsberg på opplæring, i stedet for hit. Vi har fått de som er familier, av hensyn til henting i barnehage o.l. Hva slags støtte er det til skolen? Hva slags pedagogiske tankegang ligger bak? Jeg kan ellers legge til at av de elevene som har gått opp til norskprøve 2 av denne første gruppa, har 100% bestått, noe som knapt har sidestykke i landet.

Konsekvenser
Dersom det "bestemte" blir gjennomført fra høsten 2012, vil Numedal videregående skole allerede måtte begynne å si opp lærere. I tillegg vil Nore skole få et kjempeproblem med ca. 15 stk. arbeidsinnvandrere som skal ha opplæring + 15-20 flyktninger. Ikke har de arbeidsplasser til lærerne, ikke har de tilstrekkelig med rom (min. 3 undervisningsrom), ikke har de arealer til å bruke i pausene anna enn at de må dele skolegården med barneskoleelvene. Hva slags miljø har de tenkt å skape?
Jeg er sikker på at fagsjefen har sett på ei løsning som ut fra hans synspunkt er glimrende: gjør Nore skole om til et voksenopplæringssenter, og flytt barneskoleelvene til Rødberg.

Er det sånn vi vil ha det? Jeg oppfordrer de politiske partia, FAU ved Nore skole og Bu i Nore velkommen på banen. Og ikke minst, Eli og Dag: kjenn deres besøkelsestid. Den er NÅ!

Nynorskens død...

Pass for lukene, lukene åpnes!

... er det noen som håper på og noen som frykter. Kunnskapsministeren si høring om sidemålet sin rolle i norskopplæringa i skolen har fått alle på banen, både de som håper at de skal kunne avlive nynorsk som aktivt skriftspråk i nye generasjoner, og de som tror at sidemålsopplæringa i skolen er synonymt med det å beherske nynorsk.

Jeg meiner at sånn som sidemålsopplæringa er i dag, er den et effektivt virkemiddel for å hindre at noen nye elever skal finne på å bli nynorskbrukere. Vi må også huske at det bare er halvparten av elevene i den videregående skolen, de som går på studieforberedende program, som har sidemål. De yrkesfaglige elevene har det ikke. I tillegg er det ei stadig økende gruppe fremmedspråklige med et anna morsmål, og de skal ikke ha karakter i sidemål, uansett.

Hva innebærer egentlig sidemålsopplæringa i dag?
Elevene på studieforberende program skal ha tre standpunktkarakterer til slutt. Derfor har de også tre terminkarakterer hvert år i tre år: skriftlig hovedmål, skirftlig sidemål og muntlig, Disse tre karakterene skal gis ut fra den samme læreplanen. I tillegg kan de som er uheldige, trekkes ut til skriftlig eksamen. Men det er først i det tredje året at læreplanen inneholder formuleringer som innebærer opplæring i sidemålet. I de to åra før det heiter det bare at de skal skrive tekster på begge målformene, bokmål og nynorsk. Den opplæringa de trenger i formverk og rettskriving, skal de ha fått på ungdomsskolen. Den som tar en kikk på læreplanen der, vil oppdage at nynorskopplæring nesten ikke er nevnt.

Det er ingenting som er så demotiverende for elevene som å få en karakter i en del av faget, en del som så vidt er nevnt i læreplanen. For oss som underviser, er det en håplaus opplæringssituasjon at vi driver og lager noen oppgaver som skal skrives på sidemål, uten at det er en del av opplæringa, men bare for at det skal være mulig å rettferdiggjøre en karakter ved terminslutt.

Eget språk og eget valg
Sjøl er jeg i den schizofrene stoda at jeg bruker både bokmål og nynorsk. Jeg har altså to hovedmål. Jeg skriver nesten alle lyriske tekster på nynorsk, og bruker begge målføra etter behov når det gjelder drama. Jeg er overbevist om at kjernen i språkspørsmålet er i hvor stor grad mennesker behersker skriftspråket til å uttrykke sine egne ideer og følelser. Det personlig, skriftlige uttrykket henger sammen med det naturlige talemålet. Viss vi ser på det språket som ungdommene bruker på sosiale medier, er det et språk som bryter med alle uhensiktsmessige regler for korrekt språkbruk til fordel for det egne uttrykket. Og dette språket ligger nært talemålet, og i påfallende stor grad mye nærmere nynorsken enn de presterer når de skal skrive "stil".

Framtida for "nynorsk"
Språkforskerne har i de siste åra oppdaga ei ny utvikling i hvordan ungdom i tradisjonelle bokmålsoppråder bruker det muntlige språket. De radikale formene, som a-endelser, blir stadig meir brukt. Den virkelige utviklinga går meir i retning av ei samnorsk taleform. Og når ungdommene tar dette i bruk på de sosiale mediene, er det i virkeligheta dette språket som er i utvikling og på frammarsj.

Jeg håper sidemålskarakteren forsvinner som egen karakter i grunnopplæringa. I stedet synes jeg ferdighetene i og kunnskapen om nynorsk kan styrkes gjennom egne kompetansemål som inngår som en del av norskkarakteren. Da kan vi både legge til rette for ei formalopplæring og ei innføring i den nynorske skriftkulturen som kan bidra til å vekke interesse i stedet for aversjon. Det er noen som blåser seg opp over at det er en statsråd fra SV som åpner for denne forandringa. Når elevene lærer seg å beherske sitt eget språk, kan de sjøl ha et reelt valg. For meg er det en tankegang som nettopp hører heime i SV. Språk er makt. Og da er vi faktisk tilbake til det som var Ivar Aasen sin intensjon den gangen han skapte landsmålet.                       

Kunsten å være pårørende - eller: En rapport fra limbo

I debatten om sjukehustilbud og -plasseringer er det ei gruppe som blir lite omtalt: de pårørende. Vi som sjøl regner oss som pårørende, er i praksis noen som befinner seg i skyggen av pasienten. Kunsten å være pårørende i helsevesenet innebærer ei moralsk forventning om at vi skal være der, men ikke kreve noe, og at vi skal ydmykt akseptere at det ikke ytes noe for oss. Det er vi som transporterer pasienten dit og tilbake, som sitter og venter på undersøkelser og legetimer, som tar oss fri fra jobb for å være støttende, og som reiser de nødvendige timene etter arbeidstid for å være til stede for pasienten.

Under et alminnelige ytre kan det hende vi skjuler superkrefter!

Hva er en "pårørende"?
For å få vite noe om hvem som er "pårørende", gikk jeg inn i pasientlova for å finne en definisjon. Og for å si det enkelt: den pårørende er den som pasienten velger å definere som pårørende. Som ektemann, er det altså ektefellen min som velger om hun vil gi meg denne statusen. Men det gir meg ikke andre rettigheter enn at jeg kan få den innsikten i diagnosene og sjukdommen som hun aksepterer at jeg får. Dersom hun dør, har jeg rett til innsyn i journalen med det forbehold at helsevesenet synes at det er greit.

Jeg er altså pårørende. Når ektefellen min blir innkalla av helsevesenet, står det ofte at de anbefaler at hun har med seg "noen", en pårørende. Problemet er at såkalla pårørende ikke har rett til fri fra jobben. Det er opp til arbeidsgiver å gi oss eventuell velferdspermisjon og eventuelt med lønn. I realiteten betyr det at mange pårørende må flekse med arbeidstida og ta den igjen seinere dersom de skal få lønn. Mens pasienten blir undersøkt eller behandla, sitter vi på venteromma og venter. Når jeg følger kona mi til sjukehuset, bruker jeg først en til to timer på kjøring, så venter jeg sammen med henne til blodprøver tas og mens de tas, så venter vi på MR og jeg mens hun får MR, så venter vi en time mens hun drikker vatn før CT, og så venter jeg mens hun tar CT. Til slutt setter vi oss og venter på legen, og så får jeg være med inn. Der hører jeg på det legen har å si, får lov til å stille spørsmål, for så å kjøre i en til to timer heim igjen. Kort oppsummert: det tar meg oftest åtte til ni timer å være pårørende.

Ektefellen min var nylig innlagt på henholdsvis Kongsberg og Drammen sjukehus i ei og ei halv uke. Det er bare en halv time å kjøre mellom de to sjukehusa, så i følge sjukehuslogikerne skal denne reiseveien ikke ha noen betydning. For oss som allerede har kjørt i halvannen time, har det vesentlig betydning. Vi skal tross alt heim igjen også. Sånn som føret var i denne perioden, brukte jeg ca. to timer på å kjøre til Drammen. Jeg brukte altså fire timer på kjøringa for å sitte ved ei sjukeseng i tre timer, sju timer til sammen, etter arbeidstid. I løpet av innleggelsen hennes kjørte jeg så langt at jeg kunne ha reist til Bodø for å besøke barnebarbet mitt i stedet. Men siden jeg er pårørende, er det ingen som dekker bensinutgiftene på ca. 1500 kr. + parkering og den lille maten jeg hadde tid til å  stappe i meg.

Helse-Norges pariakaste
Er det noen som er helse-Norges pariakaste, så er det oss, de pårørende. Ikke har vi rett på godtgjøring for tid eller kjøring. Unntaket er dersom det er godkjent pasienttransport fordi det ikke går transport som pasienten kan bruke. Da får vi dekka kjøringa etter laveste sats. Stort sett kjører vi jo bare for å være til støtte og hjelp for dem vi er glade i. Vi har ikke engang rett til en matbit. Den er forbeholdt pasientene. Jeg har ingen små barn som ha pass, eller husdyr som skal stelles, men det er det en god del pårørende som har. De må sjøl organisere og bekoste all hjelp.

Ja, det betyr noe for meg som pårørende om jeg må reise til Kongsberg eller Drammen. Det går mange timer ekstra i løpet av et år, på all slags føre. Ja, det betyr noe for meg om jeg har rettigheter som pårørende. Men først og fremst har jeg et behov for å bli sett, tatt hensyn til av helsevesenet. Vi som er pårørende, lever i limbo, befinner oss på det store venterommet, der alle veit at vi finnes, men ingen forholder seg til oss. Vi er ingen, bare et sjølsagt vedheng som bare er til for andre. Og den lille retten vi har til å få vite noe, kan "de andre" ta fra oss etter eget forgodtbefinnende. Og bare så det er sagt: vi har ikke anledning til å bli sjukemeldt, ikke før vi er så utslitte at legen kan gi oss diagnosen: psykisk ubalanse. Og da kan vi, som er i psykisk ubalanse, sette oss i bilen og kjøre og sitte ved ei sjukeseng eller på et venterom i time etter time, dag etter dag. For det er vi friske nok til.