Hva er lærerkvalitet, Elisabeth Aspaker?

Høyt henger de, og sure er de - disse vanskelige begrepa. Elisbeth Aspaker har hoppa fra det ene vurderingskravet til det andre i det siste. Karakterer i grunnskolen, ihvertfall i 7., og karakterer på lærerne. Det forunderlige er at hun bare slenger det ut og så slenger det fra seg. Du verden for en evne til teflonpolitikk. Erase and rewind.

Og her sitter jeg og leser om vurderingsteori og vurderingspraksis og greier ikke å la være å gjøre meg visse refleksjoner rundt fru Aspakers frivole utspill. Spesielt ikke etter å ha vært på hingsteutstillinga på Stav i Gudbrandsdalen for 15? året på rad. Der kan vi virkelig observere vurderingspraksis med konsekvenser.

Lille Trille prøver å overbevise dommerne om at han ikke er så "lille". Og det gikk bra, han blei kåra.

Vurderinga av hingstene bestemmer nemlig hvem som skal få lov til å spre genene sine, føre ætta videre osv. Det kan vel også kalles et "ballspill". Hingstene må nemlig gjennom et omfattende sett av prøver med ulike typer vurderingskriterier. På bruksprøven får de karakter fra 1 til 10 på hvor godt de utfører praktiske arbeidsoppgaver. I eksteriørbedømminga blir det heilskaplige utseendet vurdert, men også de ulike legemsdelenes estetiske virkning, både i ro og i rørsle (fransk beinstilling, tå-vid, skøytende bevegelser osv.). Hos vetrinæren blir lynnet deres og de fysiske forutsetningene for å utføre oppgavene deres vurdert - og karaktersatt. Vurderingene på disse feltene blir så sammenfatta i ei samla vurdering. Og de som etter den samla vurderinga ikke blir funnet gode nok, får ikke gå i avl og blir KASTRERTE!

Og slike utsikter kan jo få noen og enhver til å bli filosofiske. La oss se for oss et Aspakers vurderingsregime for lærere:
1. Bruksprøve: læreren behersker i ulik grad læringsredskap på ulike læringsarenaer (drar lasset uten stopp og med god framdrift under utføringa av ulike arbeidsoppgaver).
Tja, den skal jeg vel bestå.
2. Eksteriørbedømming: læreren har et eksteriør og et lynne og en bruk av det som i ulik grad fremmer læring (ser ut som en lærer, oppfører seg som en lærer).
Joda, jeg er rimelig normal i så henseende.
3. Vetrinære anmerkninger: læreren har et godt lynne og er fysisk korrekt utrusta (krangler ikke med autoriteter og har kropp og hode til å holde ut fem heile skoledager i strekk + jobbe to timer hver ettermiddag eventuelt lørdag og søndag) .
Her er det interessante perspektiver. Mens de to første kategoriene er kontekstbasert, er den siste absolutt. Og det er på dette punktet jeg frykter at jeg ikke slipper igjennom (jeg har tendens til catching i venstre kne og til ikke å være enig med autoriteter).

Er det det Høyre er ute etter, kanskje? Servile lærere som består autoritetstroskapstesten? Jeg kan ikke fordra når folk i maktposisjoner slenger ut av seg forslag som kan ha vidtrekkende konsekvenser uten å forklare hva det er de meiner å oppnå med dem. Med slike lettvintheter kan vi ende med å gjeninnføre yrkesforbud i praksis mot personer som utdanningsinstitusjonene har sertifisert som kvalifiserte.

Kjære Elisabeth Aspaker, du har vel ikke vært på hingsteutstilling, vel? Og dersom du skulle få gjennomslag for ideene dine med ei Høyre-regjering, så tenker du bare åndelig kastrering av oss lærere, ikke sant?

Endelig skal vi bli satt pris på...

..vi, lærere. For nå vil Høyre innføre "karakterer" for lærere. Riktignok har ikke Elisabeth Aspaker tenkt over hva det skal være, hvordan det skal gjøres eller hvilke konsekvenser de skal få. Men det var det ordet "karakterer", da. Det smaker tydeligvis så godt at Høyre ikke kan dy seg. De må ha det i munnen, sutte riktig lenge på det og nyte essensen av kunstige smaks- og konserveringsmiddel.

For å være overtydelig slik at dette innlegget kan brukes som vedlegg til eksamen i norsk for vg3: Ja, jeg er ironisk.

Det er i det heile tatt fantastisk å gå ut i media med et sånt framlegg uten å ha noen som helst ideer om hva det skal være. Jeg er redd for at Elisabeth Aspaker vil oppdage at det bare var sukkerspinn hun tok i munnen. Poff, så var det borte, og bare klisset rundt munnviken vitner om kortvarig nytelse.

Nå har vi drevet i fem år med vurderingskriterier på måloppnåelse for de faglige prestasjonene til elevene. Noe av arbeidet har vært å fjerne grunnlaget for trynefaktoren ved å fjerne "innsats" som karakterkriterium. Erling Lars Dahle snakka mye om ettergivenhetsfaktoren som grunnlag for vurderinga under Reform 94. Nå kan vi få den innført på nytt, men nå som formelt kriterium: Kriterium for gode elevprestasjoner vil være om læreren gir eleven den karakteren eleven ønsker seg. Det vil være som å gjeninnføre den sovjetiske planøkonomien med overoppfylte karakterkvoter. "Lærer Ola Grrrr presterte skoleåret 2011/12 å gi 150% femmere i faget norsk sidemål." En medalje til Ola Grrrr.

Jeg er en gammel elefant i skolesystemet med et skinn som tåler det meste. Jeg er ikke redd for å bli kikka i korta, fordi jeg kjenner lukta av vassholet sjøl om det er på den andre sida av halvårsvurderinga. Men ærlig talt, Elisabeth Aspaker, ha såpass mye respekt for deg sjøl og oss som jobber i skolen at du tenker før du snakker. Og så kan du ta norsk på vg1-nivå i den videregående skolen og lære kompetansemålet i muntlig norsk: ulike roller i samtale om faglig emner, både holde innlegg og kunne lytte. Velkommen skal du være. Numedal videregående skole har aldri vært uvillig til å ta inn overårige.

Bestefar er en stokk

På tur i skogen her om dagen måtte jeg se meg sjøl i kvitøyet - og ta bilde av det. For hva var det jeg måtte erkjenne? Jo, som bestefar til Elias og Fredrik måtte jeg bare vedgå at Johan Borgen hadde rett i Fra en født forbryters dagbok: Bestefar er en stokk.

Jeg kan jo ikke lenger si at jeg er et naturbarn. Men det er vel ikke noe som heter naturbestefar? Mosegrodd? Går i ett med naturen? Ja, ja, jeg legger vel hodet på hoggestabben med dette bildet. Men moro er det lell. Etter å ha jobba i skolen fra det het gymnas og yrkesskole er det vel ikke så rart at jeg har blitt litt oppflisa, men dere skal vite at det er tennar i meg. Eg stend, eg, seddu!

Søknad fra en katastrofepedagog

Dette va'kke min skyld - men kan det være et miljøbilde av en norsk skole anno 2011?











Søndag morgen. Sitter ved kjøkkenbordet og koser meg (obligatorisk kos) med å lese om den tredje veien i utdanningssamfunnet. Og så begynner hodet å spinne på sin egen måte. Det tradisjonelle skismaet i pedagogikken går mellom dannelsestenkinga på den ene sida, og erfaringsresultatene på den andre. Det blir ofte sagt, og av mange, at skolen er ei samfunnskonserverende kraft.

Viss samfunnet har kvaliteter som bør bevares, er jo ikke det et onde. Jeg har faktisk undervist i den norske skolen gjennom et utall endringer. Jeg begynte karrieren min som realskolelærer, underviste litt i gymnaset, begynte for alvor å jobbe i den videregående skolen etter læreplanen av 1976, var med på innføringa av reform 94 som medlem av skolepolitisk utvalg i SL, og blei med på å legge erfaringsgrunnlaget for Kunnskapsløftet da jeg leda det såkalla differensieringsprosjektet i Buskerud.

Alt dette har jeg vært igjennom som lærer og medansvarlig, og skal vi tro forskerne opp gjennom tidene, har ingenting av dette fungert. Jeg har derfor vurdert å innføre begrepet katastrofepedagogikk for å betegne det vi har gjort så langt. Begrepet skal inneholde to perspektiver:

1. det vi har gjort i skolen, har ført til katastrofe: ingen elever kan noe, de er ubrukelige når de kommer ut i røynda som handfarer dem på verste vis - og det er vår skyld!

2. det vi gjør i skolen, er å bøte på katastrofen gjennom katastrofeforsterkende tiltak. Dette er på mange måter både ei instrumentell tilnærming der vi straffer elevene med et påstått objektivt karaktersystem, og ei kognitivistisk tilnærming der den høyeste grad av erkjennelse er å påstå at de allerede var ubrukelige da vi fikk dem fra ungdomsskolen, altså.

Og - dette er det mest interessante - gjennom forståelsen av at skolen er ei konserverende kraft, har altså livsgjerninga mi vært å opprettholde katastrofen. Det har ikke slått meg før, men det begynner å sive inn, langsomt, uten at jeg har lest vurderingskriteriene og målbeskrivelsene: men har ikke jeg egentlig gjort meg fortjent til Kongens fortjenestemedalje eller noe sånt? Det kan da ikke være så mange igjen i skolen som har bidratt mer til å utvikle og oppretteholde katastrofeområdet SKOLEN enn jeg?

Men så var det dette med den tredje vei, da. Desto mer jeg leser, desto mer tror jeg det kan være virksom katastrofepsykiatri. Og derfor har jeg en beskjeden forespørsel til den/de det måtte angå: kan dere ikke gi meg fortjenestemedaljen eller en tilsvarende påskjønnelse for nedbrytende virksomhet før den tredje veien tar meg?

Absurd teater til folket!

For alle dere som synes at absurd teater er absurd: se denne flotte videoen av Play del 1 av Samuel Beckett med Alan Rickman, Kristin Scott Thomas og Juliet Stevenson. Absurd teater er for alle. Den inneholder til og med humor. Jeg lot elevene mine bli inspirererte av denne framsyninga, og så laga de sine egne, korte stykker som de framførte i dag.  Og ja, ungdommene er absurde når vi lar dem får lov til det. Bildet under viser ei av dem som regner ut formelen for Facebook. Den kan være nyttig å kunne.

Gløym aldri HMS

Ei lita påminning om viktigheta av godt HMS-arbeid synes å være på sin plass. Denne legger jeg ut til trøst for kollegaen min, Per, for å vise at det ikke bare er i skolen vi har trøbbel med å få det til å fungere.

De har krisepsykiatere, men hva med krise-retorikere?

Jeg blir overlykkelig over innslag som dette. Ja, vi trengs, vi norsklærere. Når det som bør være de beste retorikerne i landet, de som har tilgang til landets viktigste talerstol, er så hjelpelause som dette, gang på gang, får vi bekrefta at vi trengs. Vi trengs desperat. Det finnes krisepsykiatere for krisesituasjoner, men når det gjelder politikere får vi det bekrefta hver gang det dukker opp ei politisk "krise": de mangler krise-retorikere.

Nå vil mange sikkert vise til at disse maktmenneska også har gått i den norske skolen - og har hatt norsklærere. Enn så lenge får vi håpe at det er resultater av læreplanen fra 1975. For noen gjelder Reform -94 med formuleringene: "eleven skal ha noe kjennskap til...".

Men, vil mange si, politikerne har jo et oppbud av rådgivere som hjelper dem i sånne kriser. Jo, kjære dere, men det er feil folk. De har markedsførere. Selgere. Som Bjarne Håkon Hansen. Ser dere sammenhengen?

Jeg har en elev som holdt et innlegg for fagfolk på folkehelsekongress på Storefjell for fjorten dager siden. Han snakka om utfordringene som samfunnet har for forebyggende helsearbeid blant ungdom. Litt av ei utfordring for en nittenåring. Hvordan gikk det? spurte jeg. Kjempebra, svarte han, jeg brukte bare det jeg har lært i retorikken. Og fikk masse skryt av deltakerne. Men det var mange fagfolk der som kunne trengt et kurs i retorikk.

Akkurat. Siv, hører du? Du bomma ettertrykkelig da du bestilte Bjarne Håkon for å gi råd til Frp. Norsklærere er billigere, og det bør jo du vite med det synet du har på lønnskrava våre. Som man reder, så ligger man.