E' det rart æ e' stoilt, eiller...?

Husk: Isen kan være tynn i den politiske virkeligheta. Det hender det lønner seg å gå rundt.

Det er sikkert mye å si om valget, og jeg har sjølsagt grunn til å klage og syte på grunn av tilbakegangen i stemmer, MEN jeg er så stolt av og glad for å se at elevene mine marsjerer inn i de lokale kommunestyra ved første høve etter at de har gått ut av skolen. Ja, Viel og Even gikk faktisk ut i vår, og skal starte i kommunestyret i Rollag bare 19 år gamle. Og her hos oss kom Anette inn, bare 20 år gammel, og den eneste representanten for partiet mitt er ikke lenger gamlingene Nils eller Ola på skift, men Pål, bare 23 år gammel.

Ja, ungdommen bryr seg om verden, og det gjrode de før 22. juli. Og ja, de tilfører kommunepolitikken noe nytt og viktig fordi de ikke kan dette gamet, men må lære seg det og heilt sikkert kommer til å stille mange til dels ubehagelige spørsmål med de etablerete sannhetene våre. Gratulerer med de nye verva, og lykke til.

P.S: Jeg skal nok holde øye med dere.

I mindretall - av prinsipp eller legning?

Det er ikke fritt for at jeg av og til lurer på hvorfor jeg har en tendens til å være en del av et mindretall. Mandag var jeg på det siste kommunstyremøtet mitt siden jeg har ønska meg langt ned på lista i år. Åtte år er nok som eneste representant for SV. Ergo har jeg vært i grunnleggende mindretall heile tida. På møtet stilte jeg med to egne forslag. For det første fikk jeg med meg tre til, så del blei ross alt "bare" 18 mot og 4 for forslaget mitt. Men på det andre gikk det verre. Da fikk jeg bare en stemme, min egen.

Til dette kan det kanskje innvendes at når jeg står aleine på venstrefløyen i kommunepolitikken, så må jeg forvente å forbli aleine. Jo, jo, det kan så være, men til og med når jeg støtter forslag fra andre, havner jeg i mindretall. Dersom jeg kom i flertall på møtet på mandag, så var det fordi avgjørelsen var enstemmig. Jeg kasta meg til og med med på et forslag fra Høyre om å avvise forslaget til salgsavtale for konsejonskraft, men også det endte med elendighet. Hva er det med meg? Burde jeg bruke AXE? Problemet er at jeg meiner det, antakligvis for mye. Jeg fikk ei lita trøst til slutt. I kampen om vi skulle igangsette opparbeidelsen av nytt boligfelt på Rødberg, greidde jeg å bli en del av flertallet. Hurra!

Og så er det nå en gang sånn at når jeg ser tilbake på de siste fire åra i kommunestyret i splendid isolation, så må jeg innrømme at jeg faktisk er stolt av at jeg har gått så mye mot stømmen (ikke minst i konsesjonskraftsaka). Og så får jeg holde fast ved ordtaket om at det er i motbakke det går oppover. La også dette være oppfordringa mi til alle i Nore og Uvdal som skal  bruke stemmeretten sin på mandag: det finnes et lite parti på venstresida med sterk represntasjon av unge folk på lista.

Uansett: godt valg, men velg din egen vei, for husk at mange "skilt" kan være misvisende!

Elevmedvirkning - honnørord eller virkelighet?

Livet er en karusell, det går både opp og ned. Hvorfor ikke gjøre som Fredrik: nyte det?

Med innføringa av Kunnskapsløftet har vi fått et krav om å innføre elevmedvirkning i skolen. Begrepet fikk vi slengt i hodet, uten at vi hadde noe forhold til det. Plutselig kom det et bastant krav fra departement og direktorat om at elevene skulle ha medvirkning i sin egen opplæringssituasjon. Mange av oss satte piggene ut. Det er jo vi som veit hva som kreves av elevene. Det er vi som kan faga. Og så skal plutselig elevene vite like godt som oss hvordan de bør undervises, hva vi kan forlange av dem og hvordan de skal vurderes. Angstreaksjonene blant oss lærere var mangfoldige og høylytte.

Hvorfor hører vi ikke lærerklager om elevmedvirkning lenger? Det er flere grunner til det. Først og fremst har vi tatt i bruk verktøy som muliggjør medvirkning fra elevene. Vi gjennomfører elevsamtaler og fagsamtaler. Det innebærer ei enorm arbeidsbyrde for oss, og må føre til ei omlegging fra stadige summative vurderinger, det hellige prøveregimet, til andre arbeidsformer prega av elevaktivitet. Vi bruker nye læringsverktøy, først og fremst læringsplattforma It's learning, som gjør det mulig å la elevene jobbe mye mer sjølstendig, individuelt og på sitt eget nivå. Dermed er elevmedvirkning blitt en sjølsagt del av opplæringshverdagen. Elevmedvirkning er også blitt et verktøy i opplæringa og ikke et kontrollregime.

De neste to ukene skal jeg gjennomføre 23 elevsamtaler. De sluker mye av tida mi. Dermed må elevene ta mye ansvar sjøl for arbeidet sitt i denne perioden. Det styrker læringa i stedet for å svekke den. Jeg har laga mine først videoforelesninger som skjermvideoer som elevene kan bruke på egenhånd, og som jeg skal utdype ut fra de spørsmåla de har når vi har timer. Uten elevmedvirkning vil det ikke være mulig å nå læringsmåla. Og det er ingen trussel, men ei dynamisk virkelighet.

Nytt skoleår - nye utfordringer

Spor i sand - fort satt og fort borte. Ofte er det sånn vi lærere føler det når vi har jobba ræva av oss i klasserommet og så tar inn oppgaver og prøver osv. som viser at alt er borte.
For mange av oss består den pedagogiske utfordringa i å finne metoder og tilnærmingsmåter som gjør at lærdommen fester seg, ikke blir skylla bort ved første båreslag eller når floa kommer.

På oppstartsamling i modul 2 i studiet i IKT i læring og vurdering, fikk vi presentert et pedagogisk alternativ: "the flipped clasroom". Begrepet innholder ideen om et omvendt klasserom, ikke om et utflippa et, der elevene forbereder seg på teoristoffet som lekse og jobber  med de praktiske læringsoppgavene i klasserommet. Med den nye medieteknologien følger nye muligheter, f.eks. lage skjermvideoer som elevene kan se på heime.

Jeg underviser ei sammenslått gruppe MIK1 og MIK2 i brorparten av tida vi har disponibel i faget. En liten skole som vår, har ikke ressurser til å gi faga atskilt i alle timene. Så langt har jeg brukt den ukentlige enetimen med hvert kurs til å gjennomgå stoff som er spesifikt for trinnet. Fellestida går til veiledning rundt oppgavene til de forskjellige kompetansemåla. Men av og til må jeg la den ene gruppa jobbe aleine mens jeg underviser den andre. Ved å flippe klasserommet mitt, kan jeg løse dette problemet. Jeg kommer derfor til å begynne å snu klasserommet i dette faget i år for å gjøre meg noen erfaringer, og så får vi se om erfaringene tilsier at spora blir stående. Det mest spennende blir de tilbakemeldingene jeg får fra elevene etterhvert.

Pass for lukene, lukene åpnes!

Ferdig! Med egne eksamener, med muntlig eksamen som eksaminator og sensor og med sentralgitt skriftlig eksamen som sensor. I perioder følte jeg både flomfare og dragsug, for det har vært en hektisk periode. Men den har gitt meg innsikt i hvilken rolle eksamen spiller fra videregående skole til høyskole og universitet. Ei av elevene mine skreiv sjøl på bloggen sin i vinter at hun meinte at eksamen burde brukes til å korrigere standpunktkarakterene, ikke til å overstyre dem. Tiltredes.

Erfaringer med eksamen i vgs
I den videregående skolen har vi blitt flinke til å definere kompetansemål og kriterier for å vurdere graden av måloppnåelse. Disse måla og kriteriene må vi stadig vekk holde opp for elevene, både i forkant av oppgavene vi gir og i etterkant når vi skal begrunne vurderinga. Som en naturlig følge av dette, har vi fått nye eksamensformer i muntlig der 48 timers forberedelse ut fra gitt tema, men egenformulert problemstilling har blitt den vanligste forma. Også i skriftlig har vi fått ny utforming av eksamensoppgavene. I norsk blei oppgavene i år fulgt av en kommentar som skulle hjelpe elevene til å forme retninga på oppgavene. I media 2 hadde elevene forberedelsesdag for å kunne hente relevant stoff fra nettet i forkant siden nettilgang ikke er tillatt på eksamen.

Erfaringene mine er, kort oppsummert:
1. Eksamen er blitt mye mer krevende
2. Det er mye mer hva som skal vurderes og hvordan
3. Det har blitt litt færre stryk og seksere
4. Eksamen har blitt en mer relevant summativ vurdering av hva elevene kan
5. Elevene er bedre forberedt på å begynne på høyskole/universitet

Erfaringer med eksamen på universitetsnivå
I forkant av eksamensperioden i videregående skole hadde jeg sjøl eksamen på universitetsnivå (denne bloggen blei oppretta som en del av første eksamen). Men hvilke kompetansemål skulle jeg nå? Og hvilke kriterier blei jeg bedømt etter? Det eneste vurderingskriteriet som vi fikk definert, var hvordan vi skulle bruke kilder. Og siden jeg dreit i det på bloggoppgaven min, blei jeg (grusomt?) straffa? Og siden jeg visste bedre, var det heilt greit. Jeg lærte leksa mi, så på de to andre eksamenene var jeg nøye med kildetilvisingene. Forskjellen på elevene mine og meg er at jeg ikke trenger eksamen til noe anna enn egen utvikling som lærer. Så jeg trives med å skrive oppgaver der jeg får anledning til å reflektere over forhold knytta til den daglige donten. Karakteren betyr minimalt, for jeg kan leve både med og av indre motivasjon.

Jeg spiller ballen videre
for det som er interessant, er at det vi gjør med elevene på studiespesialiserende program, skal gjøre dem godt forberedt på å gå over i høyskole og universitet. Jeg meiner vi er på god vei. Men nivået over oss har en stor jobb å gjøre. De må også utvikle og definere kompetansemål som erstatning for leselister. De må utvikle flere vurderingskriterier enn kildetilvising. Og det merkelige er at det er de som skal utdanne oss. Viss de ikke endrer praksis, utdanner de lærere for den videregående skolen som forholder seg til framgangsmåter som tilhører fortida. Og dette må også gjelde for alle fagområder skal de være tilpassa virkeligheta. Og da holder det ikke at vi som er studenter får i praktisk oppgave å opprette blogg og wiki, når de som skal vurdere hvordan vi bruker dem, ikke er inne på dem og kommenterer underveis slik at vi kan utvikle oss i prosessen. Kjære "dommere", kan dere ikke være så greie at dere praktiserer det dere prediker om formativ og summativ vurdering? På forhånd takk.

Hilden Ola

Anbefaling: ta en dresintur på Numedalsbanen

Det har vært travelt i det siste, med egne eksamener og andres. Slapp av. Jeg lar aldri en sjanse gå fra meg til å være ute og i aktivitet. Så når Nore skole trengte hjelp til å sykle opp noen dresiner, stilte jeg meg velvillig til disposisjon en kveld.

Riktignok er den i ferd med å gro igjen, men for å få holdt trykket oppe for hvor verdifull Numedalsbanen er som kulturminne, så oppfordrer jeg alle til å ta en tur på dresin. Denne videoen kan gi deg en liten smakebit på turen fra Veggli til Norefjord. Men enda gjenstår kanskje den flotteste biten oppover langs Norefjorden. God tur - og BEVAR NUMEDALSBANEN!

Numedalsbanen på dresin from ola grovdal on Vimeo.

Hva er lærerkvalitet, Elisabeth Aspaker?

Høyt henger de, og sure er de - disse vanskelige begrepa. Elisbeth Aspaker har hoppa fra det ene vurderingskravet til det andre i det siste. Karakterer i grunnskolen, ihvertfall i 7., og karakterer på lærerne. Det forunderlige er at hun bare slenger det ut og så slenger det fra seg. Du verden for en evne til teflonpolitikk. Erase and rewind.

Og her sitter jeg og leser om vurderingsteori og vurderingspraksis og greier ikke å la være å gjøre meg visse refleksjoner rundt fru Aspakers frivole utspill. Spesielt ikke etter å ha vært på hingsteutstillinga på Stav i Gudbrandsdalen for 15? året på rad. Der kan vi virkelig observere vurderingspraksis med konsekvenser.

Lille Trille prøver å overbevise dommerne om at han ikke er så "lille". Og det gikk bra, han blei kåra.

Vurderinga av hingstene bestemmer nemlig hvem som skal få lov til å spre genene sine, føre ætta videre osv. Det kan vel også kalles et "ballspill". Hingstene må nemlig gjennom et omfattende sett av prøver med ulike typer vurderingskriterier. På bruksprøven får de karakter fra 1 til 10 på hvor godt de utfører praktiske arbeidsoppgaver. I eksteriørbedømminga blir det heilskaplige utseendet vurdert, men også de ulike legemsdelenes estetiske virkning, både i ro og i rørsle (fransk beinstilling, tå-vid, skøytende bevegelser osv.). Hos vetrinæren blir lynnet deres og de fysiske forutsetningene for å utføre oppgavene deres vurdert - og karaktersatt. Vurderingene på disse feltene blir så sammenfatta i ei samla vurdering. Og de som etter den samla vurderinga ikke blir funnet gode nok, får ikke gå i avl og blir KASTRERTE!

Og slike utsikter kan jo få noen og enhver til å bli filosofiske. La oss se for oss et Aspakers vurderingsregime for lærere:
1. Bruksprøve: læreren behersker i ulik grad læringsredskap på ulike læringsarenaer (drar lasset uten stopp og med god framdrift under utføringa av ulike arbeidsoppgaver).
Tja, den skal jeg vel bestå.
2. Eksteriørbedømming: læreren har et eksteriør og et lynne og en bruk av det som i ulik grad fremmer læring (ser ut som en lærer, oppfører seg som en lærer).
Joda, jeg er rimelig normal i så henseende.
3. Vetrinære anmerkninger: læreren har et godt lynne og er fysisk korrekt utrusta (krangler ikke med autoriteter og har kropp og hode til å holde ut fem heile skoledager i strekk + jobbe to timer hver ettermiddag eventuelt lørdag og søndag) .
Her er det interessante perspektiver. Mens de to første kategoriene er kontekstbasert, er den siste absolutt. Og det er på dette punktet jeg frykter at jeg ikke slipper igjennom (jeg har tendens til catching i venstre kne og til ikke å være enig med autoriteter).

Er det det Høyre er ute etter, kanskje? Servile lærere som består autoritetstroskapstesten? Jeg kan ikke fordra når folk i maktposisjoner slenger ut av seg forslag som kan ha vidtrekkende konsekvenser uten å forklare hva det er de meiner å oppnå med dem. Med slike lettvintheter kan vi ende med å gjeninnføre yrkesforbud i praksis mot personer som utdanningsinstitusjonene har sertifisert som kvalifiserte.

Kjære Elisabeth Aspaker, du har vel ikke vært på hingsteutstilling, vel? Og dersom du skulle få gjennomslag for ideene dine med ei Høyre-regjering, så tenker du bare åndelig kastrering av oss lærere, ikke sant?