Kunsten å være pårørende - eller: En rapport fra limbo

I debatten om sjukehustilbud og -plasseringer er det ei gruppe som blir lite omtalt: de pårørende. Vi som sjøl regner oss som pårørende, er i praksis noen som befinner seg i skyggen av pasienten. Kunsten å være pårørende i helsevesenet innebærer ei moralsk forventning om at vi skal være der, men ikke kreve noe, og at vi skal ydmykt akseptere at det ikke ytes noe for oss. Det er vi som transporterer pasienten dit og tilbake, som sitter og venter på undersøkelser og legetimer, som tar oss fri fra jobb for å være støttende, og som reiser de nødvendige timene etter arbeidstid for å være til stede for pasienten.

Under et alminnelige ytre kan det hende vi skjuler superkrefter!

Hva er en "pårørende"?
For å få vite noe om hvem som er "pårørende", gikk jeg inn i pasientlova for å finne en definisjon. Og for å si det enkelt: den pårørende er den som pasienten velger å definere som pårørende. Som ektemann, er det altså ektefellen min som velger om hun vil gi meg denne statusen. Men det gir meg ikke andre rettigheter enn at jeg kan få den innsikten i diagnosene og sjukdommen som hun aksepterer at jeg får. Dersom hun dør, har jeg rett til innsyn i journalen med det forbehold at helsevesenet synes at det er greit.

Jeg er altså pårørende. Når ektefellen min blir innkalla av helsevesenet, står det ofte at de anbefaler at hun har med seg "noen", en pårørende. Problemet er at såkalla pårørende ikke har rett til fri fra jobben. Det er opp til arbeidsgiver å gi oss eventuell velferdspermisjon og eventuelt med lønn. I realiteten betyr det at mange pårørende må flekse med arbeidstida og ta den igjen seinere dersom de skal få lønn. Mens pasienten blir undersøkt eller behandla, sitter vi på venteromma og venter. Når jeg følger kona mi til sjukehuset, bruker jeg først en til to timer på kjøring, så venter jeg sammen med henne til blodprøver tas og mens de tas, så venter vi på MR og jeg mens hun får MR, så venter vi en time mens hun drikker vatn før CT, og så venter jeg mens hun tar CT. Til slutt setter vi oss og venter på legen, og så får jeg være med inn. Der hører jeg på det legen har å si, får lov til å stille spørsmål, for så å kjøre i en til to timer heim igjen. Kort oppsummert: det tar meg oftest åtte til ni timer å være pårørende.

Ektefellen min var nylig innlagt på henholdsvis Kongsberg og Drammen sjukehus i ei og ei halv uke. Det er bare en halv time å kjøre mellom de to sjukehusa, så i følge sjukehuslogikerne skal denne reiseveien ikke ha noen betydning. For oss som allerede har kjørt i halvannen time, har det vesentlig betydning. Vi skal tross alt heim igjen også. Sånn som føret var i denne perioden, brukte jeg ca. to timer på å kjøre til Drammen. Jeg brukte altså fire timer på kjøringa for å sitte ved ei sjukeseng i tre timer, sju timer til sammen, etter arbeidstid. I løpet av innleggelsen hennes kjørte jeg så langt at jeg kunne ha reist til Bodø for å besøke barnebarbet mitt i stedet. Men siden jeg er pårørende, er det ingen som dekker bensinutgiftene på ca. 1500 kr. + parkering og den lille maten jeg hadde tid til å  stappe i meg.

Helse-Norges pariakaste
Er det noen som er helse-Norges pariakaste, så er det oss, de pårørende. Ikke har vi rett på godtgjøring for tid eller kjøring. Unntaket er dersom det er godkjent pasienttransport fordi det ikke går transport som pasienten kan bruke. Da får vi dekka kjøringa etter laveste sats. Stort sett kjører vi jo bare for å være til støtte og hjelp for dem vi er glade i. Vi har ikke engang rett til en matbit. Den er forbeholdt pasientene. Jeg har ingen små barn som ha pass, eller husdyr som skal stelles, men det er det en god del pårørende som har. De må sjøl organisere og bekoste all hjelp.

Ja, det betyr noe for meg som pårørende om jeg må reise til Kongsberg eller Drammen. Det går mange timer ekstra i løpet av et år, på all slags føre. Ja, det betyr noe for meg om jeg har rettigheter som pårørende. Men først og fremst har jeg et behov for å bli sett, tatt hensyn til av helsevesenet. Vi som er pårørende, lever i limbo, befinner oss på det store venterommet, der alle veit at vi finnes, men ingen forholder seg til oss. Vi er ingen, bare et sjølsagt vedheng som bare er til for andre. Og den lille retten vi har til å få vite noe, kan "de andre" ta fra oss etter eget forgodtbefinnende. Og bare så det er sagt: vi har ikke anledning til å bli sjukemeldt, ikke før vi er så utslitte at legen kan gi oss diagnosen: psykisk ubalanse. Og da kan vi, som er i psykisk ubalanse, sette oss i bilen og kjøre og sitte ved ei sjukeseng eller på et venterom i time etter time, dag etter dag. For det er vi friske nok til.

"Fritt" skolevalg?

Gatekunst i Bodø: Hver mann sin firkant 

Endelig har Høyre og Frp fått gjennomslag for ei av hjertesakene sine. Ved hjelp av "hjerte"-partiet Krf har de fått vedtatt FRITT skolevalg i den videregående skolen i Buskerud. Hurra?

Jeg må innrømme at jeg blir bekymra på vegne av ungdommen øverst i Numedal. Nå risikerer de virkelig å miste skoletilbudet sitt. For det er nemlig ikke fritt skolevalg for alle. Det er bare fritt for dem som har de beste karakterene i ungdomsskolen. De skal få stå først, de skal få velge først, de skal får bruke ressursene først, og så må resten dele det som blir til overs.

Jeg frykter ei folkevandring til Numedal videregående skole av skoleflinke elever som oppdager at det ikke finnes noen skole i fylket som tar bedre vare på den enkelte eleven, som har tettere læreroppfølging, og som presterer bedre i forhold til forutsetningene. Resultatet kan fort bli at ungdommene herifra med middels eller dårlige karakterer, ikke får plasss på Numedal videregående skole og må reise bort for å bo på hybel i et dårlig skole- og læringsmiljø. Sånn tar Høyre, Frp og Krf vare på de enkeltindividene som ikke har de samme skoleforutsetninger som de "beste".

Men det er ei merkelig form for frihet de har valgt. Fylkeskommunen skal fortsatt bestemme hvilke tilbud hver skole skal ha. Når ungdomskulla stuper her oppe, skal de regulere tilbudet ut fra behovet. Men  er behovet stipulert til tallet på ungdommer, er det ingen frihet å oppnå for skolene ved å konkurrere. Da rår tilbudsdeterminismen. Skal vi virkelig konkurere, må vi få lov til å bestemme sjøl hvilket tilbud vi skal ha, sånn at vi kan bli virkelig attraktive. Da kan ikke fylkeskommunen nekte noe å starte med de tilbuda som det er stor søkning til. Sjølsagt vil vi ha media og kommunikasjon. Og i friheta sitt navn forventer jeg at politikerne blar opp med pengene vi trenger til utstyr.

Nei, det er ikke ei virkelig frihet for ungdommen de har vedtatt. De sitter sjøl og bestemmer hva det skal være mulig for elevene å velge. De bestemmer at mange ungdommer skal være nødt til å flytte på hybel. De bestemmer at de svake skal bli enda svakere fordi de skaper grupper av ungdom med skoleproblemer som ikke har de sterkeste som motivatorer og modeller.

Lenge leve friheta, friheta til å velge din egen firkant, eller som det heiter i Me and Bobby McGee:
Freedom's just another word for nothing left to lose... Da er du fri, da, men om du greier å fullføre utdanninga di, se det er ditt eget problem. Krf-kameratene er opptatt med å vaske hendene.

Vurdering for læring



Det pedagogiske "reflektorium"?

Hva vil  vi med karakterene? Hva vil vi med all rettinga vi gjennomfører? Hva vil vi med prøvene? Jeg har hatt gleda av å gå på et 30-poengs studium ved Uni Stavanger i IKT i læring og vurdering det siste året, og har levert nest siste eksamen i dag.  Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle kollegene mine til å ta et sånt studium. Vi trenger å få satt praksisen vår i perspektiv, for det gir oss muligheter til utvikling. Vi kan også ha som personlige ambisjoner å være lærende, og vi trenger også stillaser som hjelper oss til å nå et høyere nivå.

Særlig vurderingspraksisen vår trenger vi å se på, og jeg har derfor lagt ut betraktningene mine om vurdering i teori og praksis som ei ega side på denne bloggen. Jeg håper en del av dere vil lese den og at det kan bidra til egen refleksjon.

På 'an igjen



Den harde virkeligheta: flådd og hengt opp til tørk? Men hvem er lærer og hvem er elev?

med fagsamtaler, fagsamtaler, fagsamtaler - heile uka til ende. Dvs ikke mandag og fredag, men tirsdag, onsdag og torsdag går ettermiddag og kveld med til samtaler med elevene om prestasjonene deres i hvert enkelt fag. 60 samtaler a 15 min. skal jeg gjennomføre i løpet av disse tre dagene, dvs. 15 ekstra arbeidstimer.

Hvorfor i all verden gjennomfører vi noe som er så slitsomt? Jo, fordi det står i karakterforskrifta at elevene skal ha slike samtaler to ganger i året. Hva er hensikten? At elevene skal vite hvor de står, hvorfor og hvordan de skal utvikle seg videre. Altså både tilbake- og framovermelding til elevene. Det første året prøvde vi å avvikle fagsamtalene i løpet av skoledagen. Det gikk ikke. Det var rett og slett umulig å finne ledig tid for både meg og dem, og det blir feil å ta elevene ut av andre timer. Derfor dette tjyvkjøret på kveldstid. Arbeidstid i går: 12,5 timer. Antatt arbeidstid i dag: 13 timer. I mårra: 11,5 timer.

Men fagsamtalene har ingen hensikt uten gode forberedelser. Elevene mine skriver egenvurdering i forhold til læreplanmåla etter hver periode. Egenvurderingene setter jeg inn i et eget fagsamtaleskjema, og så føyer jeg til mi vurdering. Dette arbeidet tar minst like mye tid pr. elev.

Problemstillinga blir åpenbar: disse nye oppgavene er ikke forenlig med arbeidstida dersom vi skal jobbe med alle de vanlige oppgavene vi har hatt som lærere. Det er ikke forenlig med det tradisjonelle retteregimet i skolen.

Jeg er tilhenger av at vi skal være i mye tettere dialog med elevene for å kunne drive med reell veiledning og framovermelding. Men konskevensen er at vi må endre lærerrolla. Vi må være kritiske til det læringsutbyttet de ulike oppgavene fører til, og hvordan vi kan øke læringsutbyttet i dem vi skal beholde. Det finnes ingen mal og ingen enkel løsning. Det betyr at den enkelte lærer må få mulighet til å vurdere sin egen praksis. Det krever tid og rom, tid og rom som lærerne opplever at de ikke har. Og her må skolelederne ha en oppgave og de må ta en oppgave. Så langt synes jeg ikke de har tatt den. Så langt er erfaringa at "røynda bit". Men vi går på 'an igjen, og igjen og igjen og...

Fulle sjømenn og politisk prestisje...

...går ikke så godt i hop. Desto mer uforståelig blir det når jeg ser på hvordan et edruelig kommunestyre har prestert å bruker penger i Ungbo-saka i Nore og Uvdal. Jeg hører til dem som gjentatte ganger sørga for at bygging av leiligheter for ungdom stod på partiprogrammet. Mens vi sleit for å få politisk gjennomslag, flytta ungdommen ut av bygda, og tida var i ferd med å gå fra oss. Men i forrige periode var endelig penger og det politiske flertallet på plass.

Midt oppe i dette fikk kommunen tilbud om å kjøpe Daltun, den gamle aldersheimen som var bygd om til seks romslige, hypermoderne leiligheter. Selskapet som stod bakom, hadde ikke fått solgt leilighetene på det private markedet til en stipulert pris på i overkant av 1 mill. kroner sjøl om størrelsen lå på pluss/minus 100 kvm. For å unngå konkurs tilbød selskapet eiendommen til kommunen for en pris som ville innebære at leilighetene kunne selges videre for ca. 800 000 pr. stk. Jeg, som enslig SV'er, og Høyre syntes dette var ei god løsning, for noen av oss så at Ungbo ikke kunne bygges for den avsatte summen. Et kjøp av Daltun ville koste omtrent det vi måtte forvente for Ungbo, men vi ville få to ekstra leiligheter, og de ville være større.

Men den politske prestisjen i saka var alt for stor til at andre parti var enige. Til og med Frp som skryter sånn av at de støtter private initiativ, foretrakk at en lokal, privat aktør gikk konkurs. Og argumentet? Jo, det var for langt fra Rødberg sentrum til Daltun ved Sporanbrua. Unge mennesker ville ikke bo 1,5 km fra "sentrum". Med gedigent flertall av Ap, Sp og Frp vedtok kommunestyret å bygge fire leiligheter i Rødberg sentrum i stedet. Fire leiligheter på 70-80 kvm. Og som antatt, var den avsatte summen for liten, og k-styret måtte bevilge ekstra penger.

Resultatet? Nore og Uvdal kommune har brukt 5 mill. på fire små leiligheter som er lagt ut for salg til unge innbyggere for 1 250 000 kr. pr. stk. Ei er solgt, og kommunen begynner å bli nokså deseperat for å få solgt de tre andre til tross for at kommunen trør til med gunstige finansieringsordninger, som også kunne vært benytta på Daltun. For å bli kvitt problemet kan det ende med at kommunen endrer vilkåra for kjøp slik at de ikke lenger favoriserer den opprinnelige målgruppa. Vi som er oppe i åra og har god økonomi, blir sannsynligvis den realistiske målgruppa. Til sjuende og sist kan det bli vi som blir subsidierte av kommunen, og ikke de unge.

Og derfor vil jeg bare komme med en liten appell til det nye kommunestyret som nå skal ta fatt på fire år med forvaltning av verdiene til fellesskapet: Gjort er gjort, og spist er spist, men det går an å lære av tidligere feil. Det går an å legge bort politisk prestisje til fordel for edruelig tenking. Det er ikke nødvendig å bruke penger som en full sjømann, bare fordi det står i partiprogrammet.

Hva kommer nå....? Lekestue!

I år har jeg fått den udelte gleda av å "undervise" på introduksjonsprogrammet for innvandrere og flyktninger. Jeg har bare tre økter i uka, og som kollega Ulf sa: Du kan gjøre timene til en happening, Ola. Nei, tenkte jeg, det kan jeg ikke, jeg må følge læreplanen og streve mot å nå de definerte måla. Men igjen blei jeg korrigert avUlf: Du driver ikke opplæring etter ei skolelov, men oppfylling av et juridisk krav som er stilt av justismyndighetene. Ikke skolemyndighetene. Derfor hermeteikn rundt ordet "undervise".

Her om dagen blei en skremmende statistikk offfentliggjort i media. Under halvparten av dem som gjennomførte introduksjonsprogrammet i fjor, gikk videre ut i skole eller arbeid. Det vi driver med når vi "underviser", er altså for halvparten av "elevene" sitt vedkommende å kvalifisere dem for arbeidsledighet. I to år holder vi på og arbeider med nye tilflyttere til Norge med veldig ulik ballast, det blir brukt store økonomiske ressurser på dette, og så havner halvparten i limbo (det er kanskje et litt misantropisk syn på arbeidsledighet/sosialhjelpstatus)? Ei saksopplysning: Jeg er fremdeles SV'er.

Manglende læringsmål og hemmelige vurderingskriterier
Hva er det som er feil? Det er IKKE dem som vi driver opplæring med og for. De har, som elever flest, svært ulike forutsetninger og mål. Men de har mål, mål som det med stigende frustrasjon går opp for dem at det er svært mange hindre som skal overvinnes for at de skal nå. Det som jeg opplever som de tre viktigste feila, er:

Feil 1: Det finnes ingen læreplan for kurset med definerte mål.
Det betyr at det eneste vi skal arbeide mot, er at de skal bestå norskprøve 1 og/eller 2 for innvandrere. Norskprøve 1 har ikke anna kvalitetskriterium knytta til seg, enn at den som består den kan forstå og gjøre seg forstått på norsk. Norskprøve 2 er en test på om de er språklig kvalifiserte for å studere ved høyskoler og universitet.

Feil 2: Norskprøve 1 har hemmelige vurderingskriterier
Det er nemlig ikke sånn som i skolen at det blir laga nye prøver for hver gang. Nei, norskprøve 1 er et begrensa antall prøver etter en mal, og de må holdes hemmelige så ikke vi som driver opplæring kan drille "elevene" våre i de enkelte prøvene. Vi kan drive dialogtrening til vi får munndiare, vi har likevel ingen definerte kriterier for hva som skal til for å bestå. Elevene venter på resultatet i den totale uvissa.

Feil 3: Introdukjsonsprogrammet kvalifiserer til: INGENTING
Når de får papiret etter fullført kurs, får de bare papir på et timetall. De har ingen definert og dokumentert kompetanse. Riktignok prøver vi i all hemmelighet å gjennomføre opplæring i henhold til læreplanmål og kriterier for 10. trinn i grunnskolen, men foreløpig har vi ingen mulighet til å gi dem dokumentasjon på slik komptanse når de har fullført kurset. Er det rart "elevene" våre blir frustrerte?

Kaospilotene si virkelighet
For å se hva vi egentlig driver med på kurset, vil jeg anbefale alle interesserte - og politiske motstandere -  til å gå inn på den åpne sida til introduksjonsprogrammet ved Numedal videregående skole, http://ukeplan.wordpress.com/ . Dere vil der se at vi har gode, egenkonstruerte planer for det vi gjør, og jeg opplever kvaliteten på den egendefinerte opplæringa vår som svært god. Men utforminga av opplæringa, målet med opplæringa og vurderinga av opplæringa er et politisk spørsmål. Vi gjør vårt beste som kaospiloter, men det hadde vært greit å ha en GPS eller i det minste et kart å styre etter.

Der vil dere også oppdage at vi har fått til en enestsående mulighet fordi kurset blir gjennomført på Numedal videregående skole som er en fleksibel, liten skole med muligheter til å la folk få hospitere. Av dem som kom i fjor og har gått ett år på introduksjonsprogrammet, hospiterer fire i vg1 studieforberedende kurs, en på teknikk og industriell produksjon og en på byggfag. Resultat: de er integrert i en rell opplæringssammenheng der de deltar i alle aktiviteter, sjøl om vi ikke har lov til å gi dem dokumentasjon på læringsmål de faktisk når fordi de ikke har dokumentert kompetanse på grunnskolenivå! Men de trives - og de blir integrerte på en heilt annen måte enn før. Sjøl aser jeg fram til morgen: de to første timene skal jeg tilbringe sammen med et titalls vitebegjærlige, reflekterte og aktive voksne i en dialog om norskspråklige og samfunnsfaglige emner. Velkommen til en happening med Ola!

Møter som jeg ikke glømmer...

Som oftest mangler kamera når jeg opplever spennende møter. Jeg hadde sjølsagt ikke mulighet til å ta bilder da jeg møtte Deisjøbamsen på 70 meters hold, men jeg hadde kamera klart i baksetet da Jørgen og jeg kjørte over Dovre på vei heim fra hytta på tirsdag morgen. Og der stod de, like bak jernbanelinja, to flotte moskusokser. Dessverre kom det ei arbeidsvogn fra NSB og skremte dem noe bort, men jeg fikk likevel flotte opptak av dem. Heldigvis var det både gjerde og skinner mellom oss og dem, for vi var bare 20 meter fra dem på det nærmeste. Siden jeg har skremt bjørn før, var jeg ikke overraska over at de syntes vi var så skumle at de lunta unna. Men nyt bildene, både dere som har sett moskus på nært hold, og dere som ikke har gjort det.