Vurdering for læring



Det pedagogiske "reflektorium"?

Hva vil  vi med karakterene? Hva vil vi med all rettinga vi gjennomfører? Hva vil vi med prøvene? Jeg har hatt gleda av å gå på et 30-poengs studium ved Uni Stavanger i IKT i læring og vurdering det siste året, og har levert nest siste eksamen i dag.  Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle kollegene mine til å ta et sånt studium. Vi trenger å få satt praksisen vår i perspektiv, for det gir oss muligheter til utvikling. Vi kan også ha som personlige ambisjoner å være lærende, og vi trenger også stillaser som hjelper oss til å nå et høyere nivå.

Særlig vurderingspraksisen vår trenger vi å se på, og jeg har derfor lagt ut betraktningene mine om vurdering i teori og praksis som ei ega side på denne bloggen. Jeg håper en del av dere vil lese den og at det kan bidra til egen refleksjon.

På 'an igjen



Den harde virkeligheta: flådd og hengt opp til tørk? Men hvem er lærer og hvem er elev?

med fagsamtaler, fagsamtaler, fagsamtaler - heile uka til ende. Dvs ikke mandag og fredag, men tirsdag, onsdag og torsdag går ettermiddag og kveld med til samtaler med elevene om prestasjonene deres i hvert enkelt fag. 60 samtaler a 15 min. skal jeg gjennomføre i løpet av disse tre dagene, dvs. 15 ekstra arbeidstimer.

Hvorfor i all verden gjennomfører vi noe som er så slitsomt? Jo, fordi det står i karakterforskrifta at elevene skal ha slike samtaler to ganger i året. Hva er hensikten? At elevene skal vite hvor de står, hvorfor og hvordan de skal utvikle seg videre. Altså både tilbake- og framovermelding til elevene. Det første året prøvde vi å avvikle fagsamtalene i løpet av skoledagen. Det gikk ikke. Det var rett og slett umulig å finne ledig tid for både meg og dem, og det blir feil å ta elevene ut av andre timer. Derfor dette tjyvkjøret på kveldstid. Arbeidstid i går: 12,5 timer. Antatt arbeidstid i dag: 13 timer. I mårra: 11,5 timer.

Men fagsamtalene har ingen hensikt uten gode forberedelser. Elevene mine skriver egenvurdering i forhold til læreplanmåla etter hver periode. Egenvurderingene setter jeg inn i et eget fagsamtaleskjema, og så føyer jeg til mi vurdering. Dette arbeidet tar minst like mye tid pr. elev.

Problemstillinga blir åpenbar: disse nye oppgavene er ikke forenlig med arbeidstida dersom vi skal jobbe med alle de vanlige oppgavene vi har hatt som lærere. Det er ikke forenlig med det tradisjonelle retteregimet i skolen.

Jeg er tilhenger av at vi skal være i mye tettere dialog med elevene for å kunne drive med reell veiledning og framovermelding. Men konskevensen er at vi må endre lærerrolla. Vi må være kritiske til det læringsutbyttet de ulike oppgavene fører til, og hvordan vi kan øke læringsutbyttet i dem vi skal beholde. Det finnes ingen mal og ingen enkel løsning. Det betyr at den enkelte lærer må få mulighet til å vurdere sin egen praksis. Det krever tid og rom, tid og rom som lærerne opplever at de ikke har. Og her må skolelederne ha en oppgave og de må ta en oppgave. Så langt synes jeg ikke de har tatt den. Så langt er erfaringa at "røynda bit". Men vi går på 'an igjen, og igjen og igjen og...

Fulle sjømenn og politisk prestisje...

...går ikke så godt i hop. Desto mer uforståelig blir det når jeg ser på hvordan et edruelig kommunestyre har prestert å bruker penger i Ungbo-saka i Nore og Uvdal. Jeg hører til dem som gjentatte ganger sørga for at bygging av leiligheter for ungdom stod på partiprogrammet. Mens vi sleit for å få politisk gjennomslag, flytta ungdommen ut av bygda, og tida var i ferd med å gå fra oss. Men i forrige periode var endelig penger og det politiske flertallet på plass.

Midt oppe i dette fikk kommunen tilbud om å kjøpe Daltun, den gamle aldersheimen som var bygd om til seks romslige, hypermoderne leiligheter. Selskapet som stod bakom, hadde ikke fått solgt leilighetene på det private markedet til en stipulert pris på i overkant av 1 mill. kroner sjøl om størrelsen lå på pluss/minus 100 kvm. For å unngå konkurs tilbød selskapet eiendommen til kommunen for en pris som ville innebære at leilighetene kunne selges videre for ca. 800 000 pr. stk. Jeg, som enslig SV'er, og Høyre syntes dette var ei god løsning, for noen av oss så at Ungbo ikke kunne bygges for den avsatte summen. Et kjøp av Daltun ville koste omtrent det vi måtte forvente for Ungbo, men vi ville få to ekstra leiligheter, og de ville være større.

Men den politske prestisjen i saka var alt for stor til at andre parti var enige. Til og med Frp som skryter sånn av at de støtter private initiativ, foretrakk at en lokal, privat aktør gikk konkurs. Og argumentet? Jo, det var for langt fra Rødberg sentrum til Daltun ved Sporanbrua. Unge mennesker ville ikke bo 1,5 km fra "sentrum". Med gedigent flertall av Ap, Sp og Frp vedtok kommunestyret å bygge fire leiligheter i Rødberg sentrum i stedet. Fire leiligheter på 70-80 kvm. Og som antatt, var den avsatte summen for liten, og k-styret måtte bevilge ekstra penger.

Resultatet? Nore og Uvdal kommune har brukt 5 mill. på fire små leiligheter som er lagt ut for salg til unge innbyggere for 1 250 000 kr. pr. stk. Ei er solgt, og kommunen begynner å bli nokså deseperat for å få solgt de tre andre til tross for at kommunen trør til med gunstige finansieringsordninger, som også kunne vært benytta på Daltun. For å bli kvitt problemet kan det ende med at kommunen endrer vilkåra for kjøp slik at de ikke lenger favoriserer den opprinnelige målgruppa. Vi som er oppe i åra og har god økonomi, blir sannsynligvis den realistiske målgruppa. Til sjuende og sist kan det bli vi som blir subsidierte av kommunen, og ikke de unge.

Og derfor vil jeg bare komme med en liten appell til det nye kommunestyret som nå skal ta fatt på fire år med forvaltning av verdiene til fellesskapet: Gjort er gjort, og spist er spist, men det går an å lære av tidligere feil. Det går an å legge bort politisk prestisje til fordel for edruelig tenking. Det er ikke nødvendig å bruke penger som en full sjømann, bare fordi det står i partiprogrammet.

Hva kommer nå....? Lekestue!

I år har jeg fått den udelte gleda av å "undervise" på introduksjonsprogrammet for innvandrere og flyktninger. Jeg har bare tre økter i uka, og som kollega Ulf sa: Du kan gjøre timene til en happening, Ola. Nei, tenkte jeg, det kan jeg ikke, jeg må følge læreplanen og streve mot å nå de definerte måla. Men igjen blei jeg korrigert avUlf: Du driver ikke opplæring etter ei skolelov, men oppfylling av et juridisk krav som er stilt av justismyndighetene. Ikke skolemyndighetene. Derfor hermeteikn rundt ordet "undervise".

Her om dagen blei en skremmende statistikk offfentliggjort i media. Under halvparten av dem som gjennomførte introduksjonsprogrammet i fjor, gikk videre ut i skole eller arbeid. Det vi driver med når vi "underviser", er altså for halvparten av "elevene" sitt vedkommende å kvalifisere dem for arbeidsledighet. I to år holder vi på og arbeider med nye tilflyttere til Norge med veldig ulik ballast, det blir brukt store økonomiske ressurser på dette, og så havner halvparten i limbo (det er kanskje et litt misantropisk syn på arbeidsledighet/sosialhjelpstatus)? Ei saksopplysning: Jeg er fremdeles SV'er.

Manglende læringsmål og hemmelige vurderingskriterier
Hva er det som er feil? Det er IKKE dem som vi driver opplæring med og for. De har, som elever flest, svært ulike forutsetninger og mål. Men de har mål, mål som det med stigende frustrasjon går opp for dem at det er svært mange hindre som skal overvinnes for at de skal nå. Det som jeg opplever som de tre viktigste feila, er:

Feil 1: Det finnes ingen læreplan for kurset med definerte mål.
Det betyr at det eneste vi skal arbeide mot, er at de skal bestå norskprøve 1 og/eller 2 for innvandrere. Norskprøve 1 har ikke anna kvalitetskriterium knytta til seg, enn at den som består den kan forstå og gjøre seg forstått på norsk. Norskprøve 2 er en test på om de er språklig kvalifiserte for å studere ved høyskoler og universitet.

Feil 2: Norskprøve 1 har hemmelige vurderingskriterier
Det er nemlig ikke sånn som i skolen at det blir laga nye prøver for hver gang. Nei, norskprøve 1 er et begrensa antall prøver etter en mal, og de må holdes hemmelige så ikke vi som driver opplæring kan drille "elevene" våre i de enkelte prøvene. Vi kan drive dialogtrening til vi får munndiare, vi har likevel ingen definerte kriterier for hva som skal til for å bestå. Elevene venter på resultatet i den totale uvissa.

Feil 3: Introdukjsonsprogrammet kvalifiserer til: INGENTING
Når de får papiret etter fullført kurs, får de bare papir på et timetall. De har ingen definert og dokumentert kompetanse. Riktignok prøver vi i all hemmelighet å gjennomføre opplæring i henhold til læreplanmål og kriterier for 10. trinn i grunnskolen, men foreløpig har vi ingen mulighet til å gi dem dokumentasjon på slik komptanse når de har fullført kurset. Er det rart "elevene" våre blir frustrerte?

Kaospilotene si virkelighet
For å se hva vi egentlig driver med på kurset, vil jeg anbefale alle interesserte - og politiske motstandere -  til å gå inn på den åpne sida til introduksjonsprogrammet ved Numedal videregående skole, http://ukeplan.wordpress.com/ . Dere vil der se at vi har gode, egenkonstruerte planer for det vi gjør, og jeg opplever kvaliteten på den egendefinerte opplæringa vår som svært god. Men utforminga av opplæringa, målet med opplæringa og vurderinga av opplæringa er et politisk spørsmål. Vi gjør vårt beste som kaospiloter, men det hadde vært greit å ha en GPS eller i det minste et kart å styre etter.

Der vil dere også oppdage at vi har fått til en enestsående mulighet fordi kurset blir gjennomført på Numedal videregående skole som er en fleksibel, liten skole med muligheter til å la folk få hospitere. Av dem som kom i fjor og har gått ett år på introduksjonsprogrammet, hospiterer fire i vg1 studieforberedende kurs, en på teknikk og industriell produksjon og en på byggfag. Resultat: de er integrert i en rell opplæringssammenheng der de deltar i alle aktiviteter, sjøl om vi ikke har lov til å gi dem dokumentasjon på læringsmål de faktisk når fordi de ikke har dokumentert kompetanse på grunnskolenivå! Men de trives - og de blir integrerte på en heilt annen måte enn før. Sjøl aser jeg fram til morgen: de to første timene skal jeg tilbringe sammen med et titalls vitebegjærlige, reflekterte og aktive voksne i en dialog om norskspråklige og samfunnsfaglige emner. Velkommen til en happening med Ola!

Møter som jeg ikke glømmer...

Som oftest mangler kamera når jeg opplever spennende møter. Jeg hadde sjølsagt ikke mulighet til å ta bilder da jeg møtte Deisjøbamsen på 70 meters hold, men jeg hadde kamera klart i baksetet da Jørgen og jeg kjørte over Dovre på vei heim fra hytta på tirsdag morgen. Og der stod de, like bak jernbanelinja, to flotte moskusokser. Dessverre kom det ei arbeidsvogn fra NSB og skremte dem noe bort, men jeg fikk likevel flotte opptak av dem. Heldigvis var det både gjerde og skinner mellom oss og dem, for vi var bare 20 meter fra dem på det nærmeste. Siden jeg har skremt bjørn før, var jeg ikke overraska over at de syntes vi var så skumle at de lunta unna. Men nyt bildene, både dere som har sett moskus på nært hold, og dere som ikke har gjort det.

E' det rart æ e' stoilt, eiller...?

Husk: Isen kan være tynn i den politiske virkeligheta. Det hender det lønner seg å gå rundt.

Det er sikkert mye å si om valget, og jeg har sjølsagt grunn til å klage og syte på grunn av tilbakegangen i stemmer, MEN jeg er så stolt av og glad for å se at elevene mine marsjerer inn i de lokale kommunestyra ved første høve etter at de har gått ut av skolen. Ja, Viel og Even gikk faktisk ut i vår, og skal starte i kommunestyret i Rollag bare 19 år gamle. Og her hos oss kom Anette inn, bare 20 år gammel, og den eneste representanten for partiet mitt er ikke lenger gamlingene Nils eller Ola på skift, men Pål, bare 23 år gammel.

Ja, ungdommen bryr seg om verden, og det gjrode de før 22. juli. Og ja, de tilfører kommunepolitikken noe nytt og viktig fordi de ikke kan dette gamet, men må lære seg det og heilt sikkert kommer til å stille mange til dels ubehagelige spørsmål med de etablerete sannhetene våre. Gratulerer med de nye verva, og lykke til.

P.S: Jeg skal nok holde øye med dere.

I mindretall - av prinsipp eller legning?

Det er ikke fritt for at jeg av og til lurer på hvorfor jeg har en tendens til å være en del av et mindretall. Mandag var jeg på det siste kommunstyremøtet mitt siden jeg har ønska meg langt ned på lista i år. Åtte år er nok som eneste representant for SV. Ergo har jeg vært i grunnleggende mindretall heile tida. På møtet stilte jeg med to egne forslag. For det første fikk jeg med meg tre til, så del blei ross alt "bare" 18 mot og 4 for forslaget mitt. Men på det andre gikk det verre. Da fikk jeg bare en stemme, min egen.

Til dette kan det kanskje innvendes at når jeg står aleine på venstrefløyen i kommunepolitikken, så må jeg forvente å forbli aleine. Jo, jo, det kan så være, men til og med når jeg støtter forslag fra andre, havner jeg i mindretall. Dersom jeg kom i flertall på møtet på mandag, så var det fordi avgjørelsen var enstemmig. Jeg kasta meg til og med med på et forslag fra Høyre om å avvise forslaget til salgsavtale for konsejonskraft, men også det endte med elendighet. Hva er det med meg? Burde jeg bruke AXE? Problemet er at jeg meiner det, antakligvis for mye. Jeg fikk ei lita trøst til slutt. I kampen om vi skulle igangsette opparbeidelsen av nytt boligfelt på Rødberg, greidde jeg å bli en del av flertallet. Hurra!

Og så er det nå en gang sånn at når jeg ser tilbake på de siste fire åra i kommunestyret i splendid isolation, så må jeg innrømme at jeg faktisk er stolt av at jeg har gått så mye mot stømmen (ikke minst i konsesjonskraftsaka). Og så får jeg holde fast ved ordtaket om at det er i motbakke det går oppover. La også dette være oppfordringa mi til alle i Nore og Uvdal som skal  bruke stemmeretten sin på mandag: det finnes et lite parti på venstresida med sterk represntasjon av unge folk på lista.

Uansett: godt valg, men velg din egen vei, for husk at mange "skilt" kan være misvisende!