Absurd teater til folket!

For alle dere som synes at absurd teater er absurd: se denne flotte videoen av Play del 1 av Samuel Beckett med Alan Rickman, Kristin Scott Thomas og Juliet Stevenson. Absurd teater er for alle. Den inneholder til og med humor. Jeg lot elevene mine bli inspirererte av denne framsyninga, og så laga de sine egne, korte stykker som de framførte i dag.  Og ja, ungdommene er absurde når vi lar dem får lov til det. Bildet under viser ei av dem som regner ut formelen for Facebook. Den kan være nyttig å kunne.

Gløym aldri HMS

Ei lita påminning om viktigheta av godt HMS-arbeid synes å være på sin plass. Denne legger jeg ut til trøst for kollegaen min, Per, for å vise at det ikke bare er i skolen vi har trøbbel med å få det til å fungere.

De har krisepsykiatere, men hva med krise-retorikere?

Jeg blir overlykkelig over innslag som dette. Ja, vi trengs, vi norsklærere. Når det som bør være de beste retorikerne i landet, de som har tilgang til landets viktigste talerstol, er så hjelpelause som dette, gang på gang, får vi bekrefta at vi trengs. Vi trengs desperat. Det finnes krisepsykiatere for krisesituasjoner, men når det gjelder politikere får vi det bekrefta hver gang det dukker opp ei politisk "krise": de mangler krise-retorikere.

Nå vil mange sikkert vise til at disse maktmenneska også har gått i den norske skolen - og har hatt norsklærere. Enn så lenge får vi håpe at det er resultater av læreplanen fra 1975. For noen gjelder Reform -94 med formuleringene: "eleven skal ha noe kjennskap til...".

Men, vil mange si, politikerne har jo et oppbud av rådgivere som hjelper dem i sånne kriser. Jo, kjære dere, men det er feil folk. De har markedsførere. Selgere. Som Bjarne Håkon Hansen. Ser dere sammenhengen?

Jeg har en elev som holdt et innlegg for fagfolk på folkehelsekongress på Storefjell for fjorten dager siden. Han snakka om utfordringene som samfunnet har for forebyggende helsearbeid blant ungdom. Litt av ei utfordring for en nittenåring. Hvordan gikk det? spurte jeg. Kjempebra, svarte han, jeg brukte bare det jeg har lært i retorikken. Og fikk masse skryt av deltakerne. Men det var mange fagfolk der som kunne trengt et kurs i retorikk.

Akkurat. Siv, hører du? Du bomma ettertrykkelig da du bestilte Bjarne Håkon for å gi råd til Frp. Norsklærere er billigere, og det bør jo du vite med det synet du har på lønnskrava våre. Som man reder, så ligger man.

Naivitetens seier over forstanden

Det hender av og til at jeg blir beskyldt for å være både naiv og altruistisk når jeg legger ut om hvordan jeg bruker og kan bruke IKT i faga mine. "Ha, du blir lurt", sier noen, "elevene dine er på facebook eller de surfer på nettet etter alt anna enn fagstoff. De følger ikke med, de er der ute i cyberspace et sted." Og, ja, de har sikkert rett. Min gode venn fra studietida, Kristian, var kjent for sin altruistiske tilnærming til menneskeheta. Derfor sa jeg ofte til han: "Kristian, du er naivitetens seier over forstanden". Han tok det som ei æresbevisning. Han skaut bringa fram, gitt, som om han skulle fått en medalje. For Kristian syntes ikke det var noe negativt i å tru på folk.

Men jeg hadde mine metoder. Jeg dro han med på bygdefest på lokkalet i Namdalen, til og med i Ytre, med høy flaskefaktor bakom nova og høy neveføring rundt dansegolvet. Det var datidas ultimate ekstremsport: en søring på Vonheim og Fredheim og alle disse ungdomshusa med dekknavn for den egentlige verksemda: utagerende festing med tilhørende fysiske utskeielser. Men hva skjedde? Kristian med sitt blide åsyn presterte ikke bare å bli bestevenn med halve lokkalet, men også til å bilegge stridigheter med røtter i decennier med ættestrid.

I arbeidet med å ta i bruk IKT som læringsverktøy i skolen, møter jeg en skepsis som til dels kan være sunn. Vi blir presentert for et mylder av muligheter, og uten ei systematisk og planmessig utprøving og implementering, vil verktøykassa være ubrukelig for oss som lærere og for elevene. Dagskurs i læringsplattformer og programvare er ikke tilstrekkelig. Så lenge lærere ikke får skikkelig, konsistent kompetanseheving, har vi all grunn til å være skeptiske. Den utdanninga som jeg er i ferd med å ta dette året, opplever jeg som ei nødvendig plattform for alle som skal ha ei opplæringsrolle i skolen. Jeg forutsetter at denne kunnskapen er grunnleggende i den nye lærerutdanninga, men er den også like grunnleggende i det praktisk-pedagogiske studiet?

Jeg kjenner departementale "løft" etter mange år i skoleledelse. Regjeringa bevilger en rundhånda sum, departementet beholder en stor del til egen oppfølging og til forsking, og viss halvparten av pengene kommer oss til gode i felten, er vi heldige. Og blant anna derfor har jeg ingen grunn til å være forundra når jeg presenterer hvordan jeg bruker IKT. Som super-bruker på Its, er det en del av forsamlinga som gjerne tar i mot og arbeider målbevisst med å utnytte læringsplattforma. Noen tviler, men jeg har en mistanke om at de tviler mest på sin egen evne til å tilegne seg de nye verktøy på en sånn måte de fungerer som læringsstøtte. Det er ikke deres skyld, men en systemsvikt.

Jeg glømmer ikke da Kristian på sin egen bursdag delte ut en stor pose Twist på trikken. Noen smilte, noen tvilte, og noen rørte ikke godteriet. Det var en total gjennomgang av alle mulige menneskelige ansiktsuttrykk.

Og jeg kjenner dem igjen når jeg entusiasisk presenterer IKT i skolen. Jeg møter gjerne en reservert velvilje. De tar ikke fullstendig avstand, nei, de aksepterer at det kan være nyttig i faga mine. Bare ikke i deres. Det er bare det at jeg tror på de enorme mulighetene vi har for å oppnå læring i en sosiokulturell sammenheng. Lærer - elev, elev - elev. Snart skal jeg ha ei ny framlegging av mulighetene de nye verktøya gir for kollegene mine. All skepsis til tross: jeg er en altruistisk utviklingsoptimist. Kristian: du har satt dine spor i en engang ubesudla bygdegutt. Jeg tror jeg har blitt et "offer" for naivitetens seier over forstanden.

All you need is love - the Icelandic way.

Troll eller satiriker?

Men hva står det i Johannes åpenbaring 21,8?
"Men dei som er reddhuga og vantruande og vanheilage, dei som myrdar og driv hor, trollmennene og avgudsdyrkarane og alle lygnarane, deira plasss skal vera i sjøen som brenn med eld og svovel. Det er den andre døden."

Bibelen er mye saftigere på nynorsk. Men her er Pamela reinspikka ironisk. Og hva er baktanken med å bruke Fader Jakop som melodi? Er hun da ikke et troll lenger etter de mytiske forestillingene i den virtuelle verden? Jeg liker denne troskyldige kommentaren.

Forøvrig har jeg nettopp betalt medlemsavgifta i Human-etisk forbund for 2011, også. Dere skal være velkomne etter.

Gode Gud - hvor går grensene for postmodernistisk satire

Hvor går grensene for postmodernistisk satire? Denne videoen blei lagt ut etter katastrofen i Japan. Reaksjonene på nettet var voldsomme. Mange tok det først for alvor, men etterhvert oppdaga de fleste at videoen føyer seg inn i rekka av satiriske kommentarer til fundamentalistisk kristendom som denne dama (Pamela Foreman? - Virkelig navn eller pseudonym?) har laga. Til slutt måtte hun stå fram og erklære at trykket blei så stort at hun la ned heile prosjektet sitt. Likevel er det fortsatt mange reaksjoner. En kommentator sammenligner satiren hennes med Jonathan Swifts berømte essay om hungersnøden i Irland der han foreslår å la de fattige ete barna sine for å å løse både ernærings- og befolkningsproblemet.

Det er kjempeinteressant å studere reaksjonene fra mange synsvinkler. Kommentarene kommer i form av videoer, sanger o.l., noen raser over at hun kan bruke et sånt emne  til satire, mens noen meiner at det hun gjør er svært tankevekkende. Hun fikk en del støtte fra konservative kristne, til å begynne med. Men etterhvert endra disse seg til nokså hatefulle innlegg.

Sjøl sier hun at situasjonen har blitt personlig ubehagelig for henne. Men i motsetning til Voe, blir hun angrepet for faktisk å ha tatt opp noe som er viktig. Derfor er det enda meir forstemmende at hun ikke ønsker å fortsette, sjøl om det hun gjør kan diskuteres. Skal media reelt være ei 5. statsmakt, må det være rom for mennesker som bruker de nye, personlig medierte mediene til noe anna enn å fortelle hva de skal ha til middag. Vi er stolte over den betydninga Facebokk, Twitter og internett har hatt for omveltninga i Nord-Afrika og Midt-Østen. Men tåler vi ikke at betente emner i vår verden også blir berørt?

Hevnen er søt, broremann

Så er hevnens time her: jeg er i gang med eksamensoppgave i IKT i læring og vurdering. Jeg som sjøl er sensor, er vant til å vurdere elevene mine og med suveren mine setter meg til doms over andre sine prestasjoner, skal nå lage et produkt ut i fra andre sine kriterier som de er suverene til å bedømme. Det finnes ingen ankedomstol. Det finnes ikke noe kjæremålsutvalg. Veiet og funnet for dum?

Kari Smith hadde noen interessante synspunkter på vurdering og evaluering på seminar på Kongsberg før vinterferien. For det første presiserte hun at evaluering er måling av systemet sine prestasjoner, mens formativ og summativ vurdering er retta mot individet sin læringsprosess fram mot det endelige læringsutbyttet. Hun var også sterkt kritisk til at eksamen skal ha avgjørende betydning for elevene sitt endelige resultat. Det morsomme var at ei av elvene mine, noen dager tidligere, hadde lufta akkurat de samme ideene om eksamen og vurdering på bloggen sin.

Trøst til sjøltrøst? Nå skal det sies at Universitetet i Stavanger har laga en intrikat eksamen for oss. Målet med eksamensforma er tydeligvis at den skal ta brodden av den tradisjonelle eksamenskritikken. Den består av flere praktiske deler, refleksjon i løpet av prosessen og en flere dagers heimeeksamen. Dermed kan jeg ikke dekke meg bak tidsfrist, kunstig eksamenssituasjon og måling av bare noen få læringsmål.

Jeg har bare et røykteppe igjen: vurderingskriteriene er ikke tydelig formulert. Altså veit ikke jeg som student, hva det er jeg blir målt etter. Puh, endelig fant jeg ei holdbar unnskyldning dersom det ikke går så bra til eksamen. Men så var det det da, at uansett må jeg gjøre eksamensoppgavene. Så ha meg unskyldt om det blir litt lenge mellom blogginnlegga. Jeg må bare ta noen eksamener, innimellom.