Vil de egentlig ha videregående skole i Numedal?

Vil det være videregående opplæring i Numedal etter 2015?

Steinar Berthelsen gikk knallhardt ut i avisa her om dagen og angreip den nye ordføreren i Rollag for ikke å ta initiativ for å beholde arbeidsplassene ved KA i bygda. Jeg savner også ordførerens intitiativ for å bevare arbeidsplasser i området, nemlig ved Numedal videregående skole. Men Dag Lislien har har tross alt nettopp begynt, så han kan få litt tid. Men paradokset er er at den godeste Steinar i alle sine år som ordfører ikke har tatt et eneste initiativ for å styrke og beholde Numedal videregående skole. Ikke siden Magne Pedersen sine dager har vi opplevd at noen fra det politiske miljøet i Rollag har gjort det minste for skolen vår.

Jeg innser at Idrettsskolen har første-pri i Rollag. Det er forståelig og prisverdig ut fra behovet for arbeidsplasser. Men Idrettsskolen er ikke noe opplæringstilbud for ungdommen i kommunen, og det de politiske partiene implisitt har sagt i mange år nå, er at det er et fett om elevene går på Norefjord eller i Kongsberg.

Jeg har heller ikke mye pent å si om kommunale initiativ fra Nore og Uvdal for å styrke og bevare skolen. Det eneste tiltaket den har truffet etter etableringa og bygginga av idrettshallen på 80-tallet, er innkjøpet og tilrettelegginga av Messa som hybelhus. Det vi ser, er heldigvis at alle hyblene nå er belagt, og at de betyr mye for å sikre at vi får noen elever utenfra som fyller opp utsatte programområder.

Sover de i timen?
Virkeligheta er at fra 2015 vil elevkulla som går ut fra ungdomsskolene i Nore og Uvdal og Rollag bare være på ca. 40 elever pr. år. Slik som det har vært nå, har omtrent 2/3 av kulla begynt hos oss. I det tredje året forsvinner halvparten av elevene til lærlingeplasser eller jobb. Fra 2015 er det derfor realistisk å anslå elevtallet ved skolen til rundt 70 elever viss ikke noe drastisk blir gjort for å tilrettelegge for et opplæringstilbud som trekker ungdommer fra heile Buskerud. Internt på skolen går denne diskusjonen nesten hver dag. Hva skal vi satse på? Hvordan kan vi bli den beste innafor satsingsområdene? Med 70 elever er det ikke grunnlag for å opprettholde skolen. 30 til 35 årsverk vil bygges ned og forsvinne. De fleste av oss skatter til og bor i Nore og Uvdal. Bortsett fra to bor de andre i Rollag.

Flyktningeundervisninga
I to år nå har Numedal videregående skole hatt ansvaret for introduksjonsprogrammet for voksne flyktninger. Vi trodde det lå en tanke bak om å styrke skolen, for sånn har det fungert i disse to åra. Vi bruker nå ca. 2,5 stilling til dette. Men i et møte på skolen i forrige uke, fikk rektor beskjed om at det er bestemt at denne undervisninga skal legges til Nore skole og gjennomføres i kommunal regi fra høsten 2012.  Og merk dere formuleringa: fikk beskjed om. Ingen diskusjoner, ingen forhandlinger. I tillegg har Rollag kommune praktisert ei sånn ordning at de har sendt sine enslige flyktninger til Kongsberg på opplæring, i stedet for hit. Vi har fått de som er familier, av hensyn til henting i barnehage o.l. Hva slags støtte er det til skolen? Hva slags pedagogiske tankegang ligger bak? Jeg kan ellers legge til at av de elevene som har gått opp til norskprøve 2 av denne første gruppa, har 100% bestått, noe som knapt har sidestykke i landet.

Konsekvenser
Dersom det "bestemte" blir gjennomført fra høsten 2012, vil Numedal videregående skole allerede måtte begynne å si opp lærere. I tillegg vil Nore skole få et kjempeproblem med ca. 15 stk. arbeidsinnvandrere som skal ha opplæring + 15-20 flyktninger. Ikke har de arbeidsplasser til lærerne, ikke har de tilstrekkelig med rom (min. 3 undervisningsrom), ikke har de arealer til å bruke i pausene anna enn at de må dele skolegården med barneskoleelvene. Hva slags miljø har de tenkt å skape?
Jeg er sikker på at fagsjefen har sett på ei løsning som ut fra hans synspunkt er glimrende: gjør Nore skole om til et voksenopplæringssenter, og flytt barneskoleelvene til Rødberg.

Er det sånn vi vil ha det? Jeg oppfordrer de politiske partia, FAU ved Nore skole og Bu i Nore velkommen på banen. Og ikke minst, Eli og Dag: kjenn deres besøkelsestid. Den er NÅ!

Nynorskens død...

Pass for lukene, lukene åpnes!

... er det noen som håper på og noen som frykter. Kunnskapsministeren si høring om sidemålet sin rolle i norskopplæringa i skolen har fått alle på banen, både de som håper at de skal kunne avlive nynorsk som aktivt skriftspråk i nye generasjoner, og de som tror at sidemålsopplæringa i skolen er synonymt med det å beherske nynorsk.

Jeg meiner at sånn som sidemålsopplæringa er i dag, er den et effektivt virkemiddel for å hindre at noen nye elever skal finne på å bli nynorskbrukere. Vi må også huske at det bare er halvparten av elevene i den videregående skolen, de som går på studieforberedende program, som har sidemål. De yrkesfaglige elevene har det ikke. I tillegg er det ei stadig økende gruppe fremmedspråklige med et anna morsmål, og de skal ikke ha karakter i sidemål, uansett.

Hva innebærer egentlig sidemålsopplæringa i dag?
Elevene på studieforberende program skal ha tre standpunktkarakterer til slutt. Derfor har de også tre terminkarakterer hvert år i tre år: skriftlig hovedmål, skirftlig sidemål og muntlig, Disse tre karakterene skal gis ut fra den samme læreplanen. I tillegg kan de som er uheldige, trekkes ut til skriftlig eksamen. Men det er først i det tredje året at læreplanen inneholder formuleringer som innebærer opplæring i sidemålet. I de to åra før det heiter det bare at de skal skrive tekster på begge målformene, bokmål og nynorsk. Den opplæringa de trenger i formverk og rettskriving, skal de ha fått på ungdomsskolen. Den som tar en kikk på læreplanen der, vil oppdage at nynorskopplæring nesten ikke er nevnt.

Det er ingenting som er så demotiverende for elevene som å få en karakter i en del av faget, en del som så vidt er nevnt i læreplanen. For oss som underviser, er det en håplaus opplæringssituasjon at vi driver og lager noen oppgaver som skal skrives på sidemål, uten at det er en del av opplæringa, men bare for at det skal være mulig å rettferdiggjøre en karakter ved terminslutt.

Eget språk og eget valg
Sjøl er jeg i den schizofrene stoda at jeg bruker både bokmål og nynorsk. Jeg har altså to hovedmål. Jeg skriver nesten alle lyriske tekster på nynorsk, og bruker begge målføra etter behov når det gjelder drama. Jeg er overbevist om at kjernen i språkspørsmålet er i hvor stor grad mennesker behersker skriftspråket til å uttrykke sine egne ideer og følelser. Det personlig, skriftlige uttrykket henger sammen med det naturlige talemålet. Viss vi ser på det språket som ungdommene bruker på sosiale medier, er det et språk som bryter med alle uhensiktsmessige regler for korrekt språkbruk til fordel for det egne uttrykket. Og dette språket ligger nært talemålet, og i påfallende stor grad mye nærmere nynorsken enn de presterer når de skal skrive "stil".

Framtida for "nynorsk"
Språkforskerne har i de siste åra oppdaga ei ny utvikling i hvordan ungdom i tradisjonelle bokmålsoppråder bruker det muntlige språket. De radikale formene, som a-endelser, blir stadig meir brukt. Den virkelige utviklinga går meir i retning av ei samnorsk taleform. Og når ungdommene tar dette i bruk på de sosiale mediene, er det i virkeligheta dette språket som er i utvikling og på frammarsj.

Jeg håper sidemålskarakteren forsvinner som egen karakter i grunnopplæringa. I stedet synes jeg ferdighetene i og kunnskapen om nynorsk kan styrkes gjennom egne kompetansemål som inngår som en del av norskkarakteren. Da kan vi både legge til rette for ei formalopplæring og ei innføring i den nynorske skriftkulturen som kan bidra til å vekke interesse i stedet for aversjon. Det er noen som blåser seg opp over at det er en statsråd fra SV som åpner for denne forandringa. Når elevene lærer seg å beherske sitt eget språk, kan de sjøl ha et reelt valg. For meg er det en tankegang som nettopp hører heime i SV. Språk er makt. Og da er vi faktisk tilbake til det som var Ivar Aasen sin intensjon den gangen han skapte landsmålet.                       

Kunsten å være pårørende - eller: En rapport fra limbo

I debatten om sjukehustilbud og -plasseringer er det ei gruppe som blir lite omtalt: de pårørende. Vi som sjøl regner oss som pårørende, er i praksis noen som befinner seg i skyggen av pasienten. Kunsten å være pårørende i helsevesenet innebærer ei moralsk forventning om at vi skal være der, men ikke kreve noe, og at vi skal ydmykt akseptere at det ikke ytes noe for oss. Det er vi som transporterer pasienten dit og tilbake, som sitter og venter på undersøkelser og legetimer, som tar oss fri fra jobb for å være støttende, og som reiser de nødvendige timene etter arbeidstid for å være til stede for pasienten.

Under et alminnelige ytre kan det hende vi skjuler superkrefter!

Hva er en "pårørende"?
For å få vite noe om hvem som er "pårørende", gikk jeg inn i pasientlova for å finne en definisjon. Og for å si det enkelt: den pårørende er den som pasienten velger å definere som pårørende. Som ektemann, er det altså ektefellen min som velger om hun vil gi meg denne statusen. Men det gir meg ikke andre rettigheter enn at jeg kan få den innsikten i diagnosene og sjukdommen som hun aksepterer at jeg får. Dersom hun dør, har jeg rett til innsyn i journalen med det forbehold at helsevesenet synes at det er greit.

Jeg er altså pårørende. Når ektefellen min blir innkalla av helsevesenet, står det ofte at de anbefaler at hun har med seg "noen", en pårørende. Problemet er at såkalla pårørende ikke har rett til fri fra jobben. Det er opp til arbeidsgiver å gi oss eventuell velferdspermisjon og eventuelt med lønn. I realiteten betyr det at mange pårørende må flekse med arbeidstida og ta den igjen seinere dersom de skal få lønn. Mens pasienten blir undersøkt eller behandla, sitter vi på venteromma og venter. Når jeg følger kona mi til sjukehuset, bruker jeg først en til to timer på kjøring, så venter jeg sammen med henne til blodprøver tas og mens de tas, så venter vi på MR og jeg mens hun får MR, så venter vi en time mens hun drikker vatn før CT, og så venter jeg mens hun tar CT. Til slutt setter vi oss og venter på legen, og så får jeg være med inn. Der hører jeg på det legen har å si, får lov til å stille spørsmål, for så å kjøre i en til to timer heim igjen. Kort oppsummert: det tar meg oftest åtte til ni timer å være pårørende.

Ektefellen min var nylig innlagt på henholdsvis Kongsberg og Drammen sjukehus i ei og ei halv uke. Det er bare en halv time å kjøre mellom de to sjukehusa, så i følge sjukehuslogikerne skal denne reiseveien ikke ha noen betydning. For oss som allerede har kjørt i halvannen time, har det vesentlig betydning. Vi skal tross alt heim igjen også. Sånn som føret var i denne perioden, brukte jeg ca. to timer på å kjøre til Drammen. Jeg brukte altså fire timer på kjøringa for å sitte ved ei sjukeseng i tre timer, sju timer til sammen, etter arbeidstid. I løpet av innleggelsen hennes kjørte jeg så langt at jeg kunne ha reist til Bodø for å besøke barnebarbet mitt i stedet. Men siden jeg er pårørende, er det ingen som dekker bensinutgiftene på ca. 1500 kr. + parkering og den lille maten jeg hadde tid til å  stappe i meg.

Helse-Norges pariakaste
Er det noen som er helse-Norges pariakaste, så er det oss, de pårørende. Ikke har vi rett på godtgjøring for tid eller kjøring. Unntaket er dersom det er godkjent pasienttransport fordi det ikke går transport som pasienten kan bruke. Da får vi dekka kjøringa etter laveste sats. Stort sett kjører vi jo bare for å være til støtte og hjelp for dem vi er glade i. Vi har ikke engang rett til en matbit. Den er forbeholdt pasientene. Jeg har ingen små barn som ha pass, eller husdyr som skal stelles, men det er det en god del pårørende som har. De må sjøl organisere og bekoste all hjelp.

Ja, det betyr noe for meg som pårørende om jeg må reise til Kongsberg eller Drammen. Det går mange timer ekstra i løpet av et år, på all slags føre. Ja, det betyr noe for meg om jeg har rettigheter som pårørende. Men først og fremst har jeg et behov for å bli sett, tatt hensyn til av helsevesenet. Vi som er pårørende, lever i limbo, befinner oss på det store venterommet, der alle veit at vi finnes, men ingen forholder seg til oss. Vi er ingen, bare et sjølsagt vedheng som bare er til for andre. Og den lille retten vi har til å få vite noe, kan "de andre" ta fra oss etter eget forgodtbefinnende. Og bare så det er sagt: vi har ikke anledning til å bli sjukemeldt, ikke før vi er så utslitte at legen kan gi oss diagnosen: psykisk ubalanse. Og da kan vi, som er i psykisk ubalanse, sette oss i bilen og kjøre og sitte ved ei sjukeseng eller på et venterom i time etter time, dag etter dag. For det er vi friske nok til.

"Fritt" skolevalg?

Gatekunst i Bodø: Hver mann sin firkant 

Endelig har Høyre og Frp fått gjennomslag for ei av hjertesakene sine. Ved hjelp av "hjerte"-partiet Krf har de fått vedtatt FRITT skolevalg i den videregående skolen i Buskerud. Hurra?

Jeg må innrømme at jeg blir bekymra på vegne av ungdommen øverst i Numedal. Nå risikerer de virkelig å miste skoletilbudet sitt. For det er nemlig ikke fritt skolevalg for alle. Det er bare fritt for dem som har de beste karakterene i ungdomsskolen. De skal få stå først, de skal få velge først, de skal får bruke ressursene først, og så må resten dele det som blir til overs.

Jeg frykter ei folkevandring til Numedal videregående skole av skoleflinke elever som oppdager at det ikke finnes noen skole i fylket som tar bedre vare på den enkelte eleven, som har tettere læreroppfølging, og som presterer bedre i forhold til forutsetningene. Resultatet kan fort bli at ungdommene herifra med middels eller dårlige karakterer, ikke får plasss på Numedal videregående skole og må reise bort for å bo på hybel i et dårlig skole- og læringsmiljø. Sånn tar Høyre, Frp og Krf vare på de enkeltindividene som ikke har de samme skoleforutsetninger som de "beste".

Men det er ei merkelig form for frihet de har valgt. Fylkeskommunen skal fortsatt bestemme hvilke tilbud hver skole skal ha. Når ungdomskulla stuper her oppe, skal de regulere tilbudet ut fra behovet. Men  er behovet stipulert til tallet på ungdommer, er det ingen frihet å oppnå for skolene ved å konkurrere. Da rår tilbudsdeterminismen. Skal vi virkelig konkurere, må vi få lov til å bestemme sjøl hvilket tilbud vi skal ha, sånn at vi kan bli virkelig attraktive. Da kan ikke fylkeskommunen nekte noe å starte med de tilbuda som det er stor søkning til. Sjølsagt vil vi ha media og kommunikasjon. Og i friheta sitt navn forventer jeg at politikerne blar opp med pengene vi trenger til utstyr.

Nei, det er ikke ei virkelig frihet for ungdommen de har vedtatt. De sitter sjøl og bestemmer hva det skal være mulig for elevene å velge. De bestemmer at mange ungdommer skal være nødt til å flytte på hybel. De bestemmer at de svake skal bli enda svakere fordi de skaper grupper av ungdom med skoleproblemer som ikke har de sterkeste som motivatorer og modeller.

Lenge leve friheta, friheta til å velge din egen firkant, eller som det heiter i Me and Bobby McGee:
Freedom's just another word for nothing left to lose... Da er du fri, da, men om du greier å fullføre utdanninga di, se det er ditt eget problem. Krf-kameratene er opptatt med å vaske hendene.

Vurdering for læring



Det pedagogiske "reflektorium"?

Hva vil  vi med karakterene? Hva vil vi med all rettinga vi gjennomfører? Hva vil vi med prøvene? Jeg har hatt gleda av å gå på et 30-poengs studium ved Uni Stavanger i IKT i læring og vurdering det siste året, og har levert nest siste eksamen i dag.  Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle kollegene mine til å ta et sånt studium. Vi trenger å få satt praksisen vår i perspektiv, for det gir oss muligheter til utvikling. Vi kan også ha som personlige ambisjoner å være lærende, og vi trenger også stillaser som hjelper oss til å nå et høyere nivå.

Særlig vurderingspraksisen vår trenger vi å se på, og jeg har derfor lagt ut betraktningene mine om vurdering i teori og praksis som ei ega side på denne bloggen. Jeg håper en del av dere vil lese den og at det kan bidra til egen refleksjon.

På 'an igjen



Den harde virkeligheta: flådd og hengt opp til tørk? Men hvem er lærer og hvem er elev?

med fagsamtaler, fagsamtaler, fagsamtaler - heile uka til ende. Dvs ikke mandag og fredag, men tirsdag, onsdag og torsdag går ettermiddag og kveld med til samtaler med elevene om prestasjonene deres i hvert enkelt fag. 60 samtaler a 15 min. skal jeg gjennomføre i løpet av disse tre dagene, dvs. 15 ekstra arbeidstimer.

Hvorfor i all verden gjennomfører vi noe som er så slitsomt? Jo, fordi det står i karakterforskrifta at elevene skal ha slike samtaler to ganger i året. Hva er hensikten? At elevene skal vite hvor de står, hvorfor og hvordan de skal utvikle seg videre. Altså både tilbake- og framovermelding til elevene. Det første året prøvde vi å avvikle fagsamtalene i løpet av skoledagen. Det gikk ikke. Det var rett og slett umulig å finne ledig tid for både meg og dem, og det blir feil å ta elevene ut av andre timer. Derfor dette tjyvkjøret på kveldstid. Arbeidstid i går: 12,5 timer. Antatt arbeidstid i dag: 13 timer. I mårra: 11,5 timer.

Men fagsamtalene har ingen hensikt uten gode forberedelser. Elevene mine skriver egenvurdering i forhold til læreplanmåla etter hver periode. Egenvurderingene setter jeg inn i et eget fagsamtaleskjema, og så føyer jeg til mi vurdering. Dette arbeidet tar minst like mye tid pr. elev.

Problemstillinga blir åpenbar: disse nye oppgavene er ikke forenlig med arbeidstida dersom vi skal jobbe med alle de vanlige oppgavene vi har hatt som lærere. Det er ikke forenlig med det tradisjonelle retteregimet i skolen.

Jeg er tilhenger av at vi skal være i mye tettere dialog med elevene for å kunne drive med reell veiledning og framovermelding. Men konskevensen er at vi må endre lærerrolla. Vi må være kritiske til det læringsutbyttet de ulike oppgavene fører til, og hvordan vi kan øke læringsutbyttet i dem vi skal beholde. Det finnes ingen mal og ingen enkel løsning. Det betyr at den enkelte lærer må få mulighet til å vurdere sin egen praksis. Det krever tid og rom, tid og rom som lærerne opplever at de ikke har. Og her må skolelederne ha en oppgave og de må ta en oppgave. Så langt synes jeg ikke de har tatt den. Så langt er erfaringa at "røynda bit". Men vi går på 'an igjen, og igjen og igjen og...

Fulle sjømenn og politisk prestisje...

...går ikke så godt i hop. Desto mer uforståelig blir det når jeg ser på hvordan et edruelig kommunestyre har prestert å bruker penger i Ungbo-saka i Nore og Uvdal. Jeg hører til dem som gjentatte ganger sørga for at bygging av leiligheter for ungdom stod på partiprogrammet. Mens vi sleit for å få politisk gjennomslag, flytta ungdommen ut av bygda, og tida var i ferd med å gå fra oss. Men i forrige periode var endelig penger og det politiske flertallet på plass.

Midt oppe i dette fikk kommunen tilbud om å kjøpe Daltun, den gamle aldersheimen som var bygd om til seks romslige, hypermoderne leiligheter. Selskapet som stod bakom, hadde ikke fått solgt leilighetene på det private markedet til en stipulert pris på i overkant av 1 mill. kroner sjøl om størrelsen lå på pluss/minus 100 kvm. For å unngå konkurs tilbød selskapet eiendommen til kommunen for en pris som ville innebære at leilighetene kunne selges videre for ca. 800 000 pr. stk. Jeg, som enslig SV'er, og Høyre syntes dette var ei god løsning, for noen av oss så at Ungbo ikke kunne bygges for den avsatte summen. Et kjøp av Daltun ville koste omtrent det vi måtte forvente for Ungbo, men vi ville få to ekstra leiligheter, og de ville være større.

Men den politske prestisjen i saka var alt for stor til at andre parti var enige. Til og med Frp som skryter sånn av at de støtter private initiativ, foretrakk at en lokal, privat aktør gikk konkurs. Og argumentet? Jo, det var for langt fra Rødberg sentrum til Daltun ved Sporanbrua. Unge mennesker ville ikke bo 1,5 km fra "sentrum". Med gedigent flertall av Ap, Sp og Frp vedtok kommunestyret å bygge fire leiligheter i Rødberg sentrum i stedet. Fire leiligheter på 70-80 kvm. Og som antatt, var den avsatte summen for liten, og k-styret måtte bevilge ekstra penger.

Resultatet? Nore og Uvdal kommune har brukt 5 mill. på fire små leiligheter som er lagt ut for salg til unge innbyggere for 1 250 000 kr. pr. stk. Ei er solgt, og kommunen begynner å bli nokså deseperat for å få solgt de tre andre til tross for at kommunen trør til med gunstige finansieringsordninger, som også kunne vært benytta på Daltun. For å bli kvitt problemet kan det ende med at kommunen endrer vilkåra for kjøp slik at de ikke lenger favoriserer den opprinnelige målgruppa. Vi som er oppe i åra og har god økonomi, blir sannsynligvis den realistiske målgruppa. Til sjuende og sist kan det bli vi som blir subsidierte av kommunen, og ikke de unge.

Og derfor vil jeg bare komme med en liten appell til det nye kommunestyret som nå skal ta fatt på fire år med forvaltning av verdiene til fellesskapet: Gjort er gjort, og spist er spist, men det går an å lære av tidligere feil. Det går an å legge bort politisk prestisje til fordel for edruelig tenking. Det er ikke nødvendig å bruke penger som en full sjømann, bare fordi det står i partiprogrammet.