søndag 2. februar 2014

Livsgleden


... er noe vi i hovedsak må ta ansvaret for sjøl. I dag er det lett: bestefar stod tidlig opp for å feire at Fredrik, langt, langt borte i Bodø, fyller 6 år. Feiringa besto av nykverna kaffe, Arcade Fire og Monica Heldal på cd og ei god bok (Dagfinn Carlsson: Oleg Soloveichovics skam).

De små tinga.

Jeg kunne sjølsagt sitti og sutra over at jeg ikke får vært sammen med Fredrik før til sommeren, men det kan jeg jo gjøre noe med viss jeg vil. Det er kjernen, det er nøkkelen. Det finnes mange ytre hendelser som påvirker oss, men det er mye sant i ordtaket: "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det".

Livet mitt har vært tungt de siste åra og aller mest etter at Berit døde i høst. I de siste åra av sjukdomsperioden var det ikke så enkelt å finne de tinga som kunne gi livsglede. Men vi greide ofte å lage oss små og store ting som balanserte det vanskelige slik at livet blei håndterbart. Den siste sommeren var vi på Hydra og fylte på med livsopplevelser. Og ikke minst var vi på konsert med Leonard Cohen-konsert i Oslo Spektrum fjorten dager før Berit ikke greide meir.


Men også det vi gjorde i det daglige, var viktig. Så lenge hun greide å stå lenge nok på badet, sminka Berit seg hver dag og kledde seg slik bare hun kledde seg. Hun pynta seg for seg sjøl, men også for meg. Og senga måtte res opp etter instruksjonene hennes: sengeteppe på med en brett øverst og de to svartblomstrete pynteputene som flankerte den store, kvite.

Livsgleden handler om å leve i et fysisk og mentalt rom som du former sjøl sånn at du trives. Og sånn rer jeg senga hver morgen, også i dag, sjøl om det resulterer i at jeg må bruke et halvt minutt på å ta det av hver kveld. Bortkasta tid? Nei, en liten brikke i et meiningsfullt liv. Hvordan du tar vare på deg sjøl, er viktig i forhold til om du føler deg liten og ubetydelig i dine egne øyne, eller om du som er til stede i ditt eget liv. Derfor er jeg nybarbert og har påført trynet odør fra Calvin Klein sjøl om jeg skal svette den bort på ski seinere i dag.

Det er tungt å løfte hodet når livet og hverdagen veier flere tonn. Og alle trenger hjelp. Jeg er så priviligert at jeg har masse "dårlige" venner som ringer, drar meg med på aktiviteter og inviterer på kaffe og middag. De bærer mange tonn for meg.

Og så har jeg Wilma som hopper og danser i djupsnøen, bare av glede over å få lov til å være ute på tur. Det er da jeg forstår: livsgleden er grunnleggende naturlig.

Ingen kommentarer: