Tale 17. mai i Tunhovd

Jeg hadde gleden av å bli invitert til Tunhovd for å holde 17.mai-talen der i år. Jeg blei litt imponert over hvor mange som deltok og av feiringa deres. For dere som har interesse av det, legger jeg ut talen min her.

17. mai Tunhovd 2014

Jeg må først få takke dere for at dere tok sjansen på å invitere meg til å holde tale på denne dagen som er så heilt spesiell. I dag er det 200 år siden den norske grunnlova blei underskrevet av riksforsamlinga på Eidsvoll, Christian Fredrik blei valgt til konge av representanter for det norske folket – og byggverket «den norske nasjonen» blei påbegynt. 

Og kan det være noe bedre sted å være for å skaffe seg oversyn og utsyn over de byggesteinene som Grunnlova la for et demokratisk samfunn, enn på taket av kommunen, i Tunhovd.

I løpet av de 30 åra jeg har bodd her i kommunen, må jeg innrømme at jeg ikke har vært så mye i Tunhovd. Forholdet mitt til området er først og fremst turene i fjella og mange besøk på Langedrag. Men mest tid i området har jeg tilbrakt gjømt bak steiner og trær i Ljøtelendet. Og hva i all verden har jeg drevet med da? Jo, trening av redningshunder.

For en person som har vokst opp i fjærakanten og kom hit fra kanten av Barentshavet, virker det kanskje paradoksalt at jeg har blitt her. Men jeg trivdes fra første dag og har blitt «avhengig» av å være ute i skogen, sjøl om det har vært utsikten til den åpne horisonten i fjellet som nok har minna meg mest om horisonten ved havet, og har trukket meg opp på viddene – og ut på viddene vil noen påstå.

Men i dag skal jeg prøve å løfte blikket ut over den nærmeste horisonten for å prøve å sette Grunnlova inn i en større sammenheng, både historisk og dagsaktuell. Vedtaket av Grunnlova betød egentlig en revolusjon. Før det hadde det vært to makter som styrte tilværelsen for folk i Norge: Vår Herre i himmelen og han Far sjøl i København. I åra etter 1807 hadde begge to svikta det norske folket. Vår Herre sendte uår som skapte hungersnød i store deler av landet, og ramma innlandsbygdene aller verst. Og han Far sjøl var ikke i stand til å skaffe korn fra Danmark som i flere hundre år hadde vært garantisten for det vi kaller norsk matsikkerhet. Det norske landbruket var langt ifra i stand til å produsere den maten folk trengte, og danskene hadde monopol på å sende oss korn – og til den prisen kongens monopolkjøpmenn bestemte.

Dette systemet blei avskaffa med Grunnlova: den slo fast at det var folket i Norge som hadde rett til å bestemme hvem som skulle være konge. Riktignok var ikke «folket» alle, men alle menn over 25 år, som hadde eiendom og betalte skatt, fikk stemmerett. Og det var ikke noe land i verden som hadde tilsvarende definisjon av hvem «folk» var.

I tillegg avskaffa de alle privilegier, alle former for monopol, de avskaffa sensur og slo dermed fast at folk kunne ytre seg fritt om samfunnsspørsmål og politikk uten å kunne bli straffa.

Men sulten, nøden og fattigdommen forsvant ikke med 17. mai.  Alle som har samme etternavn som meg, ætter fra Lars Grekvar fra Åsgarden i Nore og broren hans, som forlot Numedal på slutten av 1820-tallet og flytta til Romsdal. I følge Norebøkene kom lensmannen for å kreve inn ubetalt skatt og ta pant i eiendeler, men han fant ingenting av verdi, for som han skreiv: «De er i ytterste fattigdom, hele deres hus».

Vi kan med stolthet si at Grunnlova skapte det mest demokratiske samfunnet i si tid, men vi må ikke glømme at det virkelige demokratiet blei utvikla gjennom mange år med politisk kamp. Og siden vi feirer demokratiet i dag, er det en dag for å spørre oss om vi virkelig ønsker å forsvare det mot krefter som truer det.

For å kunne vurdere det må vi definere begrepet «demokrati». Den vanlige definisjonen av et demokratisk samfunn, er at det er et samfunn der et flertall av innbyggerne tar avgjørelsene, men tar hensyn til behova til mindretallet.

Er vi i ferd med å fjerne oss fra demokratiet som styringsform?

 

Demokrati forutsetter et folkevalgt system som har mulighet til å fatte reelle avgjørelser for velferden og livsvilkåra til alle innbyggerne. I dag ser vi at stadig meir myndighet til å fatte avgjørelser blir flytta fra de lokalt valgte organa til regionale, nasjonale og representative organ. Kjernen i f.eks. regionalt samarbeid er at et interkommunalt byråkrati forbereder saker for interkommunale, representative utvalg som så sender «tilrådingene» sine tilbake til kommunestyra for sandpåstrøing.

Den dagen disse utvalga tar de faktiske avgjørelsene, har vi i virkeligheta erstatta det valgbaserte demokratiet med et representativt styre som åpner for at mektige særinteresser kan få gjennomslag  for behova og interessene sine.

Å fjerne fylkeskommunen som forvaltningsorgan, vil være en demokratisk reform dersom oppgavene og de reelle avgjørelsene blir flytta til et kommunalt nivå, men ikke viss de havner i interkommunalt byråkrati og representative utvalg – og med de signala som har kommet om øka effektivisering, er det mye som tyder på at sterke krefter ønsker å erstatte det folkevalgte, fylkeskommunale nivået med slike modeller.

Når jeg ser på mangelen på oppfølging av behova til Tunhovdsamfunnet innafor lokaldemokratiet, har jeg ingen tiltru til at de nye reformene vil ivareta velferden og livsvilkåra her.

Og det er flere konkrete saker som tyder på:

          Ambulansessaka – der makta ligger hos styret i helseforetaket som er oppnevnt, ikke valgt, og som lar de økonomiske vilkåra overstyre behovet i folket.

          Tannlegesaka – der ESA har sagt at folketannrøkta på bygdene er konkurransedreiende fordi vi som er voksne kan få behandling til samme pris i det offentlige, og ikke må ty til privatpraktiserende tannleger som ikke finnes her. Dette er et nesten usynlig, men symbolsk angrep på demokratiet, for det overnasjonale byråkratiet overstyrer det nasjonalt folkevalgte Stortinget.

          Trålkvotene – der Røkke og andre krever at tildelte fiskekvoter skal gjelde for evig tid på beskostning av allemannsretten til å fiske i havet.

          Landbruksoppgjøret – som legger opp til en modell for stordrift basert på importert kraftfor i stedet for ressursvennlig utnyttelse av lokale forutsetninger – og som bruker korn som er mangelvare for mange fattige i verden som ikke kan konkurrere med industrilandbruket når det gjelder pris.

Matsikkerheta som var førsteprioritet for Stortinget etter 1814 på grunn av lærdommen fra nødsåra fra 1807 til 1812, blir underordna billig mat til oss med økt fortjeneste til det nye monopolkjøpmannsskapet.

Hva får vi igjen for å overlate styringa til andre? Jo, vi blir bestukket med en «godtpose» med First Price-varer og symbolpolitikk: Røkke tilbyr oss billige fiskeprodukter foredla i Polen – eller Kina i stedet for norsk arbeidsplasser. Politikerne tilbyr oss å fjerne hestekraft-avgifta på påhengsmotorer og å bytte inn den tollfrie kvota på tobakk med alkohol i stedet for et desentralisert landbruk.

Det er meininga mi at det er nå vi trenger å stå opp for å forsvare demokratiet. Vi trenger et demokratisk opprør

          mot det representative maktsystemet

          mot oligarkiet,  det mindretallet som utgjør rikmannsveldet, særlig de som har kontroll over matvareproduksjonen i Norge fordi det er de som er det mindretallet det blir tatt hensyn til i dag

          for likeverd

          ja: for demokrati

Jeg vil påstå at lakmustesten for et fungerende demokrati er nettopp at lokalsamfunn som Tunhovd som representerer det såkalla «ulønnsomme» mindretallet, blir ivaretatt på en sånn måte at det blir prega av utvikling og trivsel.

I dag setter ikke de fleste liten sin til at Vår Herre sørger for utvikling og livsvilkåra i dag, verken i landet eller Norge eller i bygda Tunhovd. En vesentlig del av jobben er opp til oss sjøl, og ikke minst er det en oppgave og et ansvar for oss å sørge for at han Far sjøl, unnskyld «ho Mor sjøl» fra Bergen, virkelig tjener demokratiet og ivaretar interessene og likeverdet til de mindretallsgruppene som ikke er mektig. Bevar Tunhovd som ei levende bygd.

Gratulerer med dagen.