Vi som er for MOT

Politikerne setter mobbearbeidet i skolen på dagsorden igjen. Nytt manifest, nye kampanjer. Hvor mye koster den stadige lanseringa av nye tiltak? Kunne ikke vi fått de pengene til å finansiere MOT og VIP som er de to tiltaka vi driver med for å styrke skolemiljøet, elevene sitt sjølbilde og respekten for andre? Vi har erfart at disse tiltaka virker, men det er Nore og Uvdal kommune som finansierer MOT-medlemsskapet vårt. Ikke fylkeskommunen, ikke utdanningsdepartementet. For å gjennomføre VIP bruker vi ekstra timer som dekkes inn ved at de tas av den bundne arbeidstida til kontaktlærerne. Det fører til at det blir mindre tid til andre oppgaver. 

Kronos spiser sine barn. Født av jord og himmel spiste tida sine egne barn for å hindre at de gjorde opprør. Gresk mytologi kan godt overføres på virkeligheta i skolen: alle de gode tiltaka ender med å spise opp hverandre. Vi trenger konsistens og kontinuitet, at ting henger sammen og varer, ikke bare er politiske jippo.

Mens vi venter på et tog... eller var det Godot?

... er det fort gjort å kaste bort tida. I Dumpidal'n (ja, det heiter det) står grinda åpen. Hva med oss? Frykter vi stadig vekk å bli overkjørt av den nye tida sitt fryktelige uhyre, datamaskina? Jeg har vel ikke så mye jeg skal ha sagt, for den første boka jeg gav ut, het "Kvifor er alle grindene opne". Men nå veit jeg hvorfor. Det går ikke noe tog. Tida har forandra seg. Og verden også. Og her sitter jeg pliktoppfyllende og leser om hva digital kompetanse er, og finner ikke noe egentlig svar. Og hva gjør jeg da? Jo, jeg lager min egen forståelse basert på på det som Løvlie kaller "teknokulturell kompetanse" og Erstad kalle "selvdannelse", og så finner jeg ut at det gir meining likevel.

Konklusjon: Du kan bare komme, Godot, og skulle vi være så heldige å få aktivitet på Numedalsbanen igjen, vil det bare være et pluss på den kulturelle kompetansen.

I ruinene av behaviourismen

Jeg hører til dem som virkelig har vært igjennom "reformene" i norsk skole, sjøl om jeg ikke regner meg som utgammel. Jeg begynte karrieren min som lærer i den gamle statsrealskolen og gymnaset. Deretter begynte jeg i den videregående skolen etter Reiulf Steen, før jeg blei med på reform 94 og nå Kunnskapsløftet. Jeg må da virkelig ha forandra undervisninga mi gjennom disse reformene? Disse sentralt initierte krava om at jeg skal ha gjenomgått ymse metamorfoser? Jo, jeg har nok forandra meg en del som lærer, men i mye større grad enn den skolen jeg jobber i.

Jeg vil påstå at store deler av norsk, videregående skole fremdeles lever i den villfarelsen at det er om å gjøre å reprodusere kunnskapen. Og ikke hvilken som helst kunnskap, men den riktige kunnskapen. Og det er med stolthet mange av mine kolleger forteller at de har greidd å motstå reformene. I deres behaviouristiske enklave har de ikke oppdaga at verden utafor fungerer som et gigantisk sosialt eksperiment der menneskene konstruerer kunnskap sjøl gjennom å forholde seg til alt og alle. Skolen er på mange måter en ruin etter en forgangen produksjonsmåte. Det fins mange som har løsningene på dette: mer teknologi, innovativ skoleledelse, you name it. Jeg tror ikke på det.

"Chateau du Knott" - ruinene av den gamle knottfabrikken i Åsbøgrenda

Jeg har vært med på mye som skoleleder i 25 år. Jeg har vært på skolebesøk i halve Europa og leda skoleutviklingsprosjekt på fylkesnivå og på egen skole. Jeg har tenkt innovativt. Men nå er jeg der jeg virkelig kan gjøre en forskjell: i "klasserommet". Og det er det jeg er overbevist er nøkkelen til gjenreising av skolen som levende læringsorganisme. Den enkelte lærer. På den enkelte læringsarena. Før storparten av lærerne har funnet en måte å gjøre læringssituasjonen til en konstruktiv prosess innafor sosialt samspill, vil vi ikke greie å endre skolen. Teknologien er bare et hjelpemiddel, og viss vi tror IKT kan skape ei ny virkelighet uten ei anna pedagogisk plattform, havner vi rett i den behaviouristiske fella igjen.

"Vincent" by Don McLean (w/ lyrics & paintings of V. Van Gogh)

Mr. Sandman

Det er kanskje noen som undrer seg på hvorfor jeg har brukt ei side fra en tegneserie som bakgrunnsbilde for denne bloggen. De undrer rett: det er ikke tilfeldig. Ei side er at jeg, sammen med sønnene mine, samla på tegneserier i en del år før vi alle tre gikk lei av mediet til fordel for den virtuelle verdenen. Ei anna side er det faktum at tegneserier er en velegna sammensatt tekst å bruke i norskfaget. Og der er Sandman-historiene til Neil Gaiman uovertrufne. Variasjonen i fortellermåter, fremmedgjøringa i tilværelsen, symbolene gjennom alle religiøse oppfatninger, den flerdimensjonale teksttenkinga - alt er perfekt i et postmodernistist prosjekt. Det er lettere å visualisere dette i ei visuell form, enn ved å lese reine verbaltekster. I tillegg inneholder serien nesten all nødvendig mytologisk kunnskap for religionsfaget og kan være et godt supplement i historie også.

Og ei siste tilståing: jeg liker å lese serien.

Til Märtha Fra Ola

Fordømte frittgåande fjørkre.

No har kremmarsjelene opna bura

og slept dei laus på oss, hordar

av englar

i alle former og fasongar.

Direkte frå engleskolen

dalar dei ned i skjul, i stuer

og soverom for å kunngjøre

prisen for bebudelsen (eks. mva.).

Kråkene rømmer frå dynga

for å gi plass for englane som rotar rundt

i restane frå i fjor.

Spar kalkunen og ribb ein engel

til jul, eller innfør skottpremie

på skadefugl.

                       

Fra meg til Billie Holliday via Roy Vidar

Underlege frukter. En av tekstene mine som Roy Vidar har satt musikk til. Livet bør fortrenges.