Rekviem for Leonard

 

På radioen sa dei at Leonard Cohen er død.
På gravsteinen til kona mi er det hoggi inn omrisset av to hjarte som er fletta inn i kvarandre. Stoli frå Leonard Cohen. Frå teikningane hans, frå CD-hefta hans. Men utan sirkelen av tau som omsluttar dei to hjarta.

Eg fekk den første Cohen-plata mi i 1969. Songs from a room. Den andre plata hans. Oppdaginga. Av musikken hans, av tekstane. Og vi sang dei, alle sangane frå Songs of Leonard Cohen og Songs of Love and Hate. Han var alltid med oss når gjengen var saman. Om ikkje dei akustiske gitarane var framme, blei platene sett på utpå natta, og gjerne når ho bikka mot dagen. Og eg las Yndlingsleken. Og da det blei slutt med kjærasten, sat eg aleine oppe ei heil natt og drakk Lundetangen pils og las Skjønne tapere. Og eg var overbevist om at ho var skriven til meg.

Slik tillet eg meg å sørge, når sorga berre var eit risp i huda. Men da sorga kom inn i livet mitt og snudde alt på hovudet, måtte eg berre bort og begynne på nytt. Eg mista lillesøstera mi, og for å få grep om tilveret att, flytta eg til motsett ende av landet. Der møtte eg kjærleiken att. Og Cohen. For ho var og Cohen-fan. Og dei nye albuma kom inn i samlinga vår, album vi helst sette på i fråveret av sola frå november til februar. Ho fylte stua med stearinlys og Cohen som sang.

Kanskje var det fordi vi flytta sørover til lysare himlar  at Cohen fekk mindre rom hos oss i nokre år. Ho var nok meir opptatt av historia rundt enn eg, ho var fascinert av soga om Leonard og Marianne. I 2006 fekk ho konstatert tarmkreft med spreiing. No blei dei melankolske tonane oftare å høre. Ho las boka om Marianne Ihlen og bestemte seg for å dra til Hyda. Ein gong i livet. Den eine gongen i livet. Vi bestilte tur til Hydra. Ho las Syvlie Simmons si bok på spreng før vi reiste. Ho vart sjukare og svakare, men ho skulle gjennomføre reisa.

I slutten av juni 2013 steig vi i land frå den dieselosande hydrofoilen. Ho var kvalm og utslitt etter reisa med mellomlanding hos den eldste sønnen vår som budde i Athen da. Vi fekk ein mann med handkjerre til å ta bagasjen vår opp dei få trappetrinna til Bratsera hotell, det einaste i byen med basseng. Det finst ikkje bilvegar i Hydra by, ingen bilar og mopedar. Når du vaknar om morgonen, er det til sangen frå sirissane og spurvane, til skrytet frå esel og muldyr og hjarterytmen fra taxi-båtane. Alt som skal fraktast i byen, må på kløvsal eller i handkjerre. Ho inntok kvile og cellegifttablettar, men så var det ut i byen for å trekke inn atmosfæren av øya der huset til Cohen enno fanst ein stad. Huset ho håpa å få sjå. På hotellet sa dei at det var mest uråd å finne det. Utallige trappetrinn opp på vestsida av byen. Eit smug hit og eit smug dit. Inga merking.

Vi leita etter Pirate Bar. Ho trong mange pauser, og mens ho låg og kom seg etter kvar lita økt i byen, rusta eg meg ut med vatn og Panama-hatt og kleiv rundt i dei tørre fjellskrentane eller for rundt med kamera overalt i byen. Nå vi var nede ved havna, sette ho seg alltid med ansiktet mot sjøen, så det var eg som ein dag oppdaga skiltet på veggen som fortalte at vi uforvarande hadde havna på den baren vi søkte. Og mens ho samla krefter, tok eg ein kamerarunde langs kaia.

Da eg kom tilbake, sat ho i ivrig samtale med to amerikanske damer. Den eine hadde komi til Hydra med ein grekar på 70-tallet og hadde budd og jobba der nokre år før forholdet tok slutt. Jo, ho visste godt kor huset til Cohen låg. Jo, ho kunne godt vise kona mi det, men det var uhorveleg mange trappetrinn for ei som var svært sjuk, og det var ikkje anna å sjå enn ein kvitmala mur. Men dersom ho trudde ho makta det, så.. Jo, det trudde ho, så vi avtalte å møtast eit par dagar seinare.

Bassenget på hotellet var ei velsigning for kona mi. Ho elska å ligge på solsenga i halvskygge og duppe seg i dammen når det vart for heitt. Og mens vi låg der og kjølte oss, kom Marina fra resepsjonen med ein beskjed om at vi var ønska på Pirate Bar om ein halv time. Den amerikanske dama hadde møtte svigerdattera til Cohen og fortalt ho historia til kona mi, og ho ville gjerne møte oss.

Vi var der on time. Den amerikanske dama var der. Og ein guttunge med stråhatt som hoppa opp og ned i trappetrinna. Og mor hans, ei veldig alminneleg, ung dame med langt, mørkt hår kom etterkvart bort til oss og presenterte seg. Jessica. Gift med Adam Cohen. Ho budde i huset om sommaren med ymse familiemedlem, men Adam var i Canada og jobba med eit nytt album. Vi sat lenge og prata. Fortalte om forholdet vårt til Cohen. Om kvifor det var så viktig for kona mi å reise til Hydra. Før det var for seint. Og eg kunne merke at det rørte Jessica. Etter ein lang tenkepause kom ho med eit tilbod: ho kunne møte oss på Pirate Bar neste dag etter at gjestene hennar hadde reist, og så kunne ho ta oss med opp til huset viss kona mi trudde ho orka alle trappetrinna. Og vi kunne få sitte på terrassen og ta bilde der. Men ikkje koma inn.

Kona mi tenkte seg ikkje om eit sekund. Vi slo til. Neste dag møtte vi opp att, og trinn for trinn geleida Jessica kona mi opp alle trinna. Undervegs var det avsatsar av større steinblokker der Jessica passa på at ho fekk sette seg for å koma seg att. Til slutt var vi høgt over byen, ved den kvite muren med den grå porten. Det var høgtidssamt å gå opp trinna til terrassen og sitte der dei hadde sitti, Leonard og Marianne, og Aksel. På kanten ut mot hagen stod bordet der Leonard somme tider sat og skreiv, men det var flytta på i forhold til bilda vi hadde sett. Lenger til høgre. "Namnet til Aksel Jensen skal stå innrissa her ein stad", sa eg til Jessica. Ho vart forundra, men så drog ho bort ein stol, og der var det ripa inn med digre bokstavar: AXL.

Ho fekk nok eit godt inntrykk av oss, for plutseleg kom ho med eit nytt tilbod: ho kunne vise oss heile huset på vilkår av at eg ikkje tok bilde inne. For oss var nok dette det nærmaste vi nokon gong kjem ein heilagdom. Vi gjekk gjennom begge etasjane med sisterna der dei samla regnvatn om vinteren og gitaren hans som hang på veggen nett som på teikningane. Alt var enkelt og ekte. Alt var vesentleg, som om kvar ting tydde noko, som orda i ein sang. Da vi skulle gå ut, måtte eg berre ta ein titt i bokhylla. Kva var det han las, tru? Det låg ei bok på tvers i hylla. Det var noko kjent med den ryggen. Ein gammal kjenning. Eg tok fram boka. "It's a foreign book", sa Jessica, "I don't understand the Language". Men det gjorde eg. Mats Berg: Skolens sangbok stod det på omslaget. Og på innsida hadde eigaren skrivi: Tilhører Aksel Jensen.

Eg var tilbake i sangtimane i kjellaren på Rødskolen i barndommen, og oppdaga eit uventa fellesskap. Kor mange gongar hadde Leonard Cohen hørt Marianne Ihlen synge dei samme sangane for sønnen sin under dette taket? Eg veit ikkje, men noko hadde vi delt.

Kona mi låg til sengs resten av dagen. Eg spiste middag aleine ved bassengkanten. Men det bar ho heim og heldt ho oppe dei siste månadene. 20. august hadde Leonard Cohen konsert i Norge for siste gang. Vi var der. Langt framme. Vi støtta ho inn og halvvegs bar ho ut. Det var fantastisk. Cohen kommuniserte med oss som elefantene på Serengeti. Rumla til oss gjennom tiår med musikken hans. Og via nabojenta som har nærkontakt med musikarane hans, fekk vi helse på Marianne Ihlen og vi fekk til og med ei personleg helsing frå sjefen.

13. september døde kona mi.

Sommaren etter var eg tilbake på Hydra. Aleine. Budde på det samme hotellet, oppsøkte stadane og tråla fjella. Møtte nye menneske. Gjekk forbi huset med målbevisste steg. Gjekk forbi Pirate Bar og såg at Jessica var der saman med ein mørkhåra mann. Eg gjekk berre forbi. Til den siste dagen. Til eg hadde pakka og gjort meg klar for båten tilbake til Pireus. Da samla eg kreftene mine og gjekk mot ho. Ho kjente meg på avstand. Helste og spurte meg etter kona mi. Presenterte meg for den mørke mannen. Adam Cohen. På mange vis så lik far sin. Dei baud meg sitte ned og prate litt. Men eg kjente at det hadde eg ikkje krefter til. Det blei for sterkt, for vanskeleg. Eg unnskyldte meg med at eg måtte tilbake til hotellet og pakke før båten gjekk. Rømte derifrå.

For noen få uker sidan kom You want it darker. Hans eige rekviem. Produsert av Adam. 7. november gjorde du dei siste strofene dine, you want it darker, we kill the flame, til virkeligheit.
Du tente et lys i det innerste rommet i oss, står det på gravsteinen til kona mi.
There's a crack in everything, that's how the light gets in.

Natt i naturen



Stemninga når du står på en topp på over 1200 meter og ser kveldslyset over alle blånene horisonten rundt. Fargene når du bøyer deg ned og ser hvordan de minste vekstene rødmer i høstkulda og mosen blir så grønn at den virker kunstig. Og så nesten mårra: dogga på teltduken og rimet i lyngen som blir borte for ei standhaftig solkule i øst. 




Mot teltplassen på Øvre Minnestjønn

Ei natt i naturen gir meg alt dette. Ja, det kan være hardt å ligge på et liggeunderlag og kaldt i soveposen, men det meste blir kompensert av syn og lukter i høstfjellet. For opplevelsene kommer ikke av seg sjøl. Du må yte noe for dem. Viss du ikke ofrer stuevarmen og dynekomforten, får du ikke med deg de opplevelsene som trenger tid på seg for å synke heilt inn. Og så ille er det heller ikke viss du koster på deg et brukbart telt, et godt liggeunderlag (det koster) og en tre sesongs sovepose, så slipper du nattefrosten og den lemstre mårraskroppen.



Nå er ikke jeg av dem som må ha et nasjonalt pådytt for å komme meg ut, men det er likevel hyggelig å vite at det av og til er usedvanlig mange mennesker som tar ei natt  ute i naturen. Det er ikke nødvendig å finne en teltplass på 1220 meter for så å ta en kveldstur opp til Storegrønut på 1289, men det kan kanskje bidra til å gjøre opplevelsen meir spesiell.

Naturopplevelsen består som regel i å ha sansene åpne og skaffe seg kunnskap om hva det faktisk er du ser og hører. Veit du ikke hva ei spettesmie er, vil du bare gå forbi kongla i barken på treet uten å tenke at her har hakkespetten sittet og plukka ut granfrøa fra kongla. Eller du krysser oterstien over neset uten å se for deg oteren som har vagga fra bukta på den eine sida til den andre i stedet for å svømme rundt.

Gule vannliljer er litt uvanlige - og vakre

Ei natt i naturen kan være en god start. Sammen med andre viser det seg ofte at de ser noe du ikke ser, de hører den klukkebekken du overhører, de har et navn på den planten du overser. Og uten at du har planlagt det, har du blitt tilført noe. Du har åpna sansene dine for noe nytt. Du har fått bruke heile deg, ikke bare musklene du hadde glømt at du hadde, men som nå minner deg på det. Ha en god neste tur -

og se opp for skumle trær...

 

Om burkini (og våtdrakt)

Først går visse offentlige personer ut i media og bekymrer seg over kroppspresset som særlig unge jenter blir utsatt for. Og de okker seg og vi aier oss. Så kommer andre offentlige personer, som nok deler bekymringa om kroppspress, på banen og støtter det franske politiet som krevde at ei dama i burkini skulle kle av seg på ei offentlig badestrand i Nice. Med våpen i hånd og trussel om bot bekjempa de dette anslaget mot vestlig kroppsfiksering, en kjernekvalitet ved kulturen vår. Heldigvis har en domstol kjent forbudet mot å opptre i burkini på strendene i Frankrike, til å være i strid med den franske grunnlova. Like fullt støtter statsministeren forbudet, og det har blitt til ei viktig sak i den franske valgkampen. Frihet, likhet, søsterskap?

Hva er overgrep? I sommer har det hagla med overgrepsanklager mot menn som har befølt jenter på rumpa under festivaler og konserter. Media og vi har vært enstemmige i fordømmelsen av mannssjåvinisme og kjønnsfascisme. Ubehaget ved å bli befølt uten å ønske det, har mange av oss følt på kroppen. Og likevel opplever vi at det skal være legitimt å kreve at jenter som føler ubehag ved å vise kroppen sin, skal bli tvunget til det i navnet til vestlig kroppskultur.

Når det lir utpå forsommeren, flommer ukepressa og tabloidene vekselvis over av artikler som forteller oss hvordan vil skal bli tynne nok til bikini- og speedo-sesongen, og artikler om hvor farlig det er med kroppsfiksering. Dobbeltmoralen i media volder ikke dem noen bekymring mens de belemrer oss med angst for ikke å se perfekte ut og for at jakta på kroppsidealet skal bryte oss ned, psykisk og fysisk. Anoreksi og bulimi er blitt en vestlig livsstilsjukdom. Mange føler seg utsatt for visuell beføling, og nå skal de ikke ha noen mulighet til å slippe unna ved å dekke seg til.

Det er ikke meir enn hundre år siden de badende klassene, les over- og middelklassen, påførte seg kroppsdekkende badedrakter. Da blei det oppfatta som et steg på vei mot det amoralske samfunnet. Nå skal det være amoralsk å dekke seg til. Men sjøl om vi gjerne vil dytte vår moral på andre, skal vi ha oss frabedt at andre dytter moralen sin på oss. Frihet, likhet? Den eneste måten å forsvare friheta vår på, er å tilby frihet til andre. Den eneste måten å kreve at vi skal ha like stort verd som andre, er å gi dem like stort verd som oss.


PS: I fjor kjøpte jeg meg våtdrakt. Det blir kaldt å snorkle uten. 

Livet med hester

Høsten 2013 mista jeg kona mi etter mange års liv med kreft. Sjøl forstod jeg nok ikke hvor sliten jeg var og hvor tappa jeg var for energi. Noen år på 90-tallet hadde vi hest på for, og seinere var jeg med på det prosjektet vi kalte Juvet Hingstegård der vi kjøpte unghingster for å føre dem fram til avlsgodkjenning, kåring. Men disse hestene hadde vi ikke så lenge at de blei bruks- og ridehester, og derfor blei det ikke det samme kontakten med dem. På grunn av sjukdommen slutta jeg også heilt å holde på med hester.


Men etter at kona mi døde, tok jeg delvis opp igjen nærværet med hester takka være gode venner som dro meg inn i arbeidet med hester igjen. Etter litt betenkningstid tok jeg også imot tilbudet om å få en ettårig hingst, Gaptjerns Grane. Den vinteren tilbrakte jeg mange timer sammen med han. For det meste stod han og åt eller så på meg mens jeg drakk kaffe. Vi blei fortrolige med nærværet av hverandre. Vi trivdes med å være i nærheta av hverandre.


Jeg meiner absolutt at Grane og samværet med hestekompisene mine og hestene deres bidro sterkt til å gi meg kreftene og energien tilbake. Det blei etter hvert klart at Grane ikke hadde potensiale som avlshingst, så han blei kastrert og sendt bort til innriding mens livet mitt tok ei ny, positiv vending. Og for noen uker siden henta jeg Grane heim igjen, sammen med den andre hesten jeg kjøpte året etter, Sjåvoll Kvitfaks.


Og på nytt opplever jeg hvor positivt livet er med hest. Sammen med gode venner bruker vi mange timer på å trene dem, håndtere dem og drikke kaffe. Når du trygg på hester, merker du en enestående ro. Du må holde fokus på hesten og det du holder på med, men når du håndterer hesten positivt, får du et stort dyr som søker til deg, som vil være sammen med deg som leder i flokken. Det eneste det krever, er tid. Ei tid som er så dyrebar for oss, at vi kaster den bort med å springe fra aktivitet til aktivitet. Jeg opplever at livet er i balanse når jeg prioriterer å bruke tid med hestene, utfordre dem med nye opplevelser og utfordre meg sjøl med å gå nye steg sammen med dem.


I helga hadde jeg dem med ut i vatnet for første gang sammen med Grethe Karin og mannen hennes, Frank. De legger ned en enorm innsats og tidsbruk sammen meg hestene og meg. Ikke bare blir vi aktivisert, men vi har det også trivelig. Ingenting er bedre enn å ha et sosialt miljø rundt hestetreninga. Sjøl om det var uvant og hestene var litt usikre når vatnet nådde dem til buken, viste de at de trivdes når de var sammen med oss i vatnet. Og viss dere skulle være i tvil: Grane er den svarte på videoen, og Kvitfaks er han med det kvite fakset.

Tale 17. mai i Tunhovd

Jeg hadde gleden av å bli invitert til Tunhovd for å holde 17.mai-talen der i år. Jeg blei litt imponert over hvor mange som deltok og av feiringa deres. For dere som har interesse av det, legger jeg ut talen min her.

17. mai Tunhovd 2014

Jeg må først få takke dere for at dere tok sjansen på å invitere meg til å holde tale på denne dagen som er så heilt spesiell. I dag er det 200 år siden den norske grunnlova blei underskrevet av riksforsamlinga på Eidsvoll, Christian Fredrik blei valgt til konge av representanter for det norske folket – og byggverket «den norske nasjonen» blei påbegynt. 

Og kan det være noe bedre sted å være for å skaffe seg oversyn og utsyn over de byggesteinene som Grunnlova la for et demokratisk samfunn, enn på taket av kommunen, i Tunhovd.

I løpet av de 30 åra jeg har bodd her i kommunen, må jeg innrømme at jeg ikke har vært så mye i Tunhovd. Forholdet mitt til området er først og fremst turene i fjella og mange besøk på Langedrag. Men mest tid i området har jeg tilbrakt gjømt bak steiner og trær i Ljøtelendet. Og hva i all verden har jeg drevet med da? Jo, trening av redningshunder.

For en person som har vokst opp i fjærakanten og kom hit fra kanten av Barentshavet, virker det kanskje paradoksalt at jeg har blitt her. Men jeg trivdes fra første dag og har blitt «avhengig» av å være ute i skogen, sjøl om det har vært utsikten til den åpne horisonten i fjellet som nok har minna meg mest om horisonten ved havet, og har trukket meg opp på viddene – og ut på viddene vil noen påstå.

Men i dag skal jeg prøve å løfte blikket ut over den nærmeste horisonten for å prøve å sette Grunnlova inn i en større sammenheng, både historisk og dagsaktuell. Vedtaket av Grunnlova betød egentlig en revolusjon. Før det hadde det vært to makter som styrte tilværelsen for folk i Norge: Vår Herre i himmelen og han Far sjøl i København. I åra etter 1807 hadde begge to svikta det norske folket. Vår Herre sendte uår som skapte hungersnød i store deler av landet, og ramma innlandsbygdene aller verst. Og han Far sjøl var ikke i stand til å skaffe korn fra Danmark som i flere hundre år hadde vært garantisten for det vi kaller norsk matsikkerhet. Det norske landbruket var langt ifra i stand til å produsere den maten folk trengte, og danskene hadde monopol på å sende oss korn – og til den prisen kongens monopolkjøpmenn bestemte.

Dette systemet blei avskaffa med Grunnlova: den slo fast at det var folket i Norge som hadde rett til å bestemme hvem som skulle være konge. Riktignok var ikke «folket» alle, men alle menn over 25 år, som hadde eiendom og betalte skatt, fikk stemmerett. Og det var ikke noe land i verden som hadde tilsvarende definisjon av hvem «folk» var.

I tillegg avskaffa de alle privilegier, alle former for monopol, de avskaffa sensur og slo dermed fast at folk kunne ytre seg fritt om samfunnsspørsmål og politikk uten å kunne bli straffa.

Men sulten, nøden og fattigdommen forsvant ikke med 17. mai.  Alle som har samme etternavn som meg, ætter fra Lars Grekvar fra Åsgarden i Nore og broren hans, som forlot Numedal på slutten av 1820-tallet og flytta til Romsdal. I følge Norebøkene kom lensmannen for å kreve inn ubetalt skatt og ta pant i eiendeler, men han fant ingenting av verdi, for som han skreiv: «De er i ytterste fattigdom, hele deres hus».

Vi kan med stolthet si at Grunnlova skapte det mest demokratiske samfunnet i si tid, men vi må ikke glømme at det virkelige demokratiet blei utvikla gjennom mange år med politisk kamp. Og siden vi feirer demokratiet i dag, er det en dag for å spørre oss om vi virkelig ønsker å forsvare det mot krefter som truer det.

For å kunne vurdere det må vi definere begrepet «demokrati». Den vanlige definisjonen av et demokratisk samfunn, er at det er et samfunn der et flertall av innbyggerne tar avgjørelsene, men tar hensyn til behova til mindretallet.

Er vi i ferd med å fjerne oss fra demokratiet som styringsform?

 

Demokrati forutsetter et folkevalgt system som har mulighet til å fatte reelle avgjørelser for velferden og livsvilkåra til alle innbyggerne. I dag ser vi at stadig meir myndighet til å fatte avgjørelser blir flytta fra de lokalt valgte organa til regionale, nasjonale og representative organ. Kjernen i f.eks. regionalt samarbeid er at et interkommunalt byråkrati forbereder saker for interkommunale, representative utvalg som så sender «tilrådingene» sine tilbake til kommunestyra for sandpåstrøing.

Den dagen disse utvalga tar de faktiske avgjørelsene, har vi i virkeligheta erstatta det valgbaserte demokratiet med et representativt styre som åpner for at mektige særinteresser kan få gjennomslag  for behova og interessene sine.

Å fjerne fylkeskommunen som forvaltningsorgan, vil være en demokratisk reform dersom oppgavene og de reelle avgjørelsene blir flytta til et kommunalt nivå, men ikke viss de havner i interkommunalt byråkrati og representative utvalg – og med de signala som har kommet om øka effektivisering, er det mye som tyder på at sterke krefter ønsker å erstatte det folkevalgte, fylkeskommunale nivået med slike modeller.

Når jeg ser på mangelen på oppfølging av behova til Tunhovdsamfunnet innafor lokaldemokratiet, har jeg ingen tiltru til at de nye reformene vil ivareta velferden og livsvilkåra her.

Og det er flere konkrete saker som tyder på:

          Ambulansessaka – der makta ligger hos styret i helseforetaket som er oppnevnt, ikke valgt, og som lar de økonomiske vilkåra overstyre behovet i folket.

          Tannlegesaka – der ESA har sagt at folketannrøkta på bygdene er konkurransedreiende fordi vi som er voksne kan få behandling til samme pris i det offentlige, og ikke må ty til privatpraktiserende tannleger som ikke finnes her. Dette er et nesten usynlig, men symbolsk angrep på demokratiet, for det overnasjonale byråkratiet overstyrer det nasjonalt folkevalgte Stortinget.

          Trålkvotene – der Røkke og andre krever at tildelte fiskekvoter skal gjelde for evig tid på beskostning av allemannsretten til å fiske i havet.

          Landbruksoppgjøret – som legger opp til en modell for stordrift basert på importert kraftfor i stedet for ressursvennlig utnyttelse av lokale forutsetninger – og som bruker korn som er mangelvare for mange fattige i verden som ikke kan konkurrere med industrilandbruket når det gjelder pris.

Matsikkerheta som var førsteprioritet for Stortinget etter 1814 på grunn av lærdommen fra nødsåra fra 1807 til 1812, blir underordna billig mat til oss med økt fortjeneste til det nye monopolkjøpmannsskapet.

Hva får vi igjen for å overlate styringa til andre? Jo, vi blir bestukket med en «godtpose» med First Price-varer og symbolpolitikk: Røkke tilbyr oss billige fiskeprodukter foredla i Polen – eller Kina i stedet for norsk arbeidsplasser. Politikerne tilbyr oss å fjerne hestekraft-avgifta på påhengsmotorer og å bytte inn den tollfrie kvota på tobakk med alkohol i stedet for et desentralisert landbruk.

Det er meininga mi at det er nå vi trenger å stå opp for å forsvare demokratiet. Vi trenger et demokratisk opprør

          mot det representative maktsystemet

          mot oligarkiet,  det mindretallet som utgjør rikmannsveldet, særlig de som har kontroll over matvareproduksjonen i Norge fordi det er de som er det mindretallet det blir tatt hensyn til i dag

          for likeverd

          ja: for demokrati

Jeg vil påstå at lakmustesten for et fungerende demokrati er nettopp at lokalsamfunn som Tunhovd som representerer det såkalla «ulønnsomme» mindretallet, blir ivaretatt på en sånn måte at det blir prega av utvikling og trivsel.

I dag setter ikke de fleste liten sin til at Vår Herre sørger for utvikling og livsvilkåra i dag, verken i landet eller Norge eller i bygda Tunhovd. En vesentlig del av jobben er opp til oss sjøl, og ikke minst er det en oppgave og et ansvar for oss å sørge for at han Far sjøl, unnskyld «ho Mor sjøl» fra Bergen, virkelig tjener demokratiet og ivaretar interessene og likeverdet til de mindretallsgruppene som ikke er mektig. Bevar Tunhovd som ei levende bygd.

Gratulerer med dagen.

 

 

 

 

 

 

Livsgleden

... er noe vi i hovedsak må ta ansvaret for sjøl. I dag er det lett: bestefar stod tidlig opp for å feire at Fredrik, langt, langt borte i Bodø, fyller 6 år. Feiringa besto av nykverna kaffe, Arcade Fire og Monica Heldal på cd og ei god bok (Dagfinn Carlsson: Oleg Soloveichovics skam).

De små tinga.

Jeg kunne sjølsagt sitti og sutra over at jeg ikke får vært sammen med Fredrik før til sommeren, men det kan jeg jo gjøre noe med viss jeg vil. Det er kjernen, det er nøkkelen. Det finnes mange ytre hendelser som påvirker oss, men det er mye sant i ordtaket: "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det".

Livet mitt har vært tungt de siste åra og aller mest etter at Berit døde i høst. I de siste åra av sjukdomsperioden var det ikke så enkelt å finne de tinga som kunne gi livsglede. Men vi greide ofte å lage oss små og store ting som balanserte det vanskelige slik at livet blei håndterbart. Den siste sommeren var vi på Hydra og fylte på med livsopplevelser. Og ikke minst var vi på konsert med Leonard Cohen-konsert i Oslo Spektrum fjorten dager før Berit ikke greide meir.

Men også det vi gjorde i det daglige, var viktig. Så lenge hun greide å stå lenge nok på badet, sminka Berit seg hver dag og kledde seg slik bare hun kledde seg. Hun pynta seg for seg sjøl, men også for meg. Og senga måtte res opp etter instruksjonene hennes: sengeteppe på med en brett øverst og de to svartblomstrete pynteputene som flankerte den store, kvite.

Livsgleden handler om å leve i et fysisk og mentalt rom som du former sjøl sånn at du trives. Og sånn rer jeg senga hver morgen, også i dag, sjøl om det resulterer i at jeg må bruke et halvt minutt på å ta det av hver kveld. Bortkasta tid? Nei, en liten brikke i et meiningsfullt liv. Hvordan du tar vare på deg sjøl, er viktig i forhold til om du føler deg liten og ubetydelig i dine egne øyne, eller om du som er til stede i ditt eget liv. Derfor er jeg nybarbert og har påført trynet odør fra Calvin Klein sjøl om jeg skal svette den bort på ski seinere i dag.

Det er tungt å løfte hodet når livet og hverdagen veier flere tonn. Og alle trenger hjelp. Jeg er så priviligert at jeg har masse "dårlige" venner som ringer, drar meg med på aktiviteter og inviterer på kaffe og middag. De bærer mange tonn for meg.

Og så har jeg Wilma som hopper og danser i djupsnøen, bare av glede over å få lov til å være ute på tur. Det er da jeg forstår: livsgleden er grunnleggende naturlig.

I eit luftslott... mon tru?

Kvar skal vi bu...?

...i eit luftslott, mon tru? skreiv Arnljot Eggen på 70-tallet. Etter å ha hørt på svara innbyggerne i Nore fikk av lokalpolitikerne på møtet tirsdag 14. februar, synes teksten å være like aktuell nå som da.

Her hadde vi besøk av John Richard Kleven fra Øyfjell (og Vinje) som fortalte hvordan de hadde lyktes i i øke antall barn i den lokale grendeskolen fra 11 i 2004 til 30 i høst. Og i 2014 vil de være 40! Han hadde ikke noen vanskelig oppskrift: ta initiativ på grasrota, legg til rette for bomuligheter og skap bolyst. Og så måtte de får politikerne med på laget. Siden de ikke fikk den forventa støtten i begynnelsen, gikk de delvis inn i partia og skaffa seg direkte innflytelse. Lokalpolitikerne i kommunen bør merke seg poenget: jobb for oss og med oss, ellers bytter vi dere ut.

Grasrotengasjement
At saka i det heile tatt har kommet på dagsorden, skyldes det lokale grasrotengasjementet. Som forhenværende lokalpolitiker opplevde jeg det som et kvantesprang mellom ideene og forutsetningene som blei lagt ned i kommuneplanen sin samfunnsdel, og de forslaga som umiddelbart kom fra administrasjonen. Der dreiv vi i et heilt år med workshops og gruppearbeid på tvers av partia, for å komme fram til en beskrivelse av framtida for Nore og Uvdal som vi kunne stå sammen om, så foreslår administrasjonen å legge ned Tunhovd og Nore skole. Jeg skjønner begrepet "politisk sandkasse" bedre nå.

Et kjernepunkt som vi jobba med, var bomuligheter i alle deler av kommunen. Hva var svaret som Bu i Nore fikk da de etterlyste tomter? De finnes, regulert inn rundt gårdene i såkalla LNF-områder. Men det betyr ikke at en tomtesøker veit at de finnes, eller at grunneieren ønsker å legge ut et boligfelt med de investeringene det forutsetter når det kommer til stykket. Det fantes også tomter som et kommunalt Uren, Luren i rasutsatt område øverst i Hvålefeltet. Hørte jeg feil, eller sa Jon Richard Kleven at boligsøkende må tilbys attraktive tomter?

Kommunal tilrettelegging
Og da er jeg ved et kjernepunkt: hvordan har kommunen engasjert  seg i å tilrettelegge for boligbygging i Nore? Svaret er enkelt: ingenting siden slutten av 80-tallet. Det eneste som skjedde før i i fjor, var at Norefjord-planen blei vedtatt med noen tomter smetta innimellom de husa som allerede finnes. Kommunale utleieboliger? Da jeg kom hit i 1984, fikk jeg kommunal gjennomgangsbolig på Langodden med tre års bomulighet. Siden vi trivdes på Norefjord fra dag en,  bestemte vi oss etter ett år for å bygge her sjøl, og under to år etter at vi kom flytta vi inn i eget hus. På grunn av tilgangen på utleieboliger havna flere av kollegaene mine som hadde barnefamilier her. Vi trivdes, bygde og er her ennå. Og trives fremdeles, sjøl om barna våre har blitt store, har flytta ut og ikke bidratt til nye barnekull på Nore skole. Og utleiboligene? De er i dag blitt til sosialboliger.

Men konklusjonen bør være åpenbar: en kommune som ikke legger til rette for utleieboliger for nye innbyggere og planlegger med attraktive hustomter, arbeider i realiteten mot og ikke for lokalsamfunnet.

Markedsføring
Kommunen skjønte etterhvert at å bygge boliger øvert i Hvålefeltet ville bli så dyrt i form av rassikring, at det var nødvendig å skaffe til veie nye tomter. Nå er tomtene nord for Hvålefeltet regulert og rydda. Om de er byggeklare ennå, veit jeg ikke, men finere boligtomter finnes knapt i kommunen. Vendt mot sørvest har de maksimal solgang. De har utsikt over Norefjorden og mot Eidsfjell, og kort vei til butikk, barneskole og videregående skole.

Men, som Herbrand Skriudalen peika på i møtet, hvem veit at de finnes? Når noen lager et hyttefelt, markedsfører de tomtene for å få solgt dem. Når kommunen lager et boligfelt, later den som ingenting. Motviljen mot å sette opp reklameplakater med mail, postadresser og telefonnummer er neppe prinsippiell, men for et lokalsamfunn som ønsker å være levende - og utvikle seg, kan den virke som ønska obstruksjon. Nå er det opp til oss å sørge for at kommuneadministrasjonen går aktivt ut og markedsfører bomulighetene. Og viss vi meiner alvor med boligbygging i LNF-områder, er det kommunen sitt ansvar å pushe grunneierne. Så er det vår jobb å pushe lokalpolitikerne.

Bolyst
For dem som kan tenke seg å bosette seg her, dreier det seg først og fremst om å skape bolyst. Norefjord og Kravikfjord er de lavestliggende punktene i kommunen. Det er hit våren kommer først. Sjøl om vi ikke er mange, har vi et godt og aktivt lokalmiljø. Og ikke minst har vi fjorden. Å drive på fjorden en sommerkveld med fiskestang og et våkent øye for å se etter beveren, gir fred i sjela. Den som ønsker å være meir aktiv, kan ta en tur i skogen, både i liene rundt fjorden og i Vergjedalen. Og det er ikke lang tur til fjells, Eidsfjell med sin 1333 moh utgjør en passe dagstur, og mellom fjorden og Åsbøseterdalen har vi heimfjella med et eldodrado av små fiskevatn.

Samtidig har vi allsidige muligheter for mer organisert aktivtet: lysløype, fotballbane og idrettshall. Og Nepenoringen, teatergruppa i ungdomslaget, setter opp revyer og barne- og ungdomsteater.
Så når Herbrand sørger for at kommunen faktisk markedsfører Nore som stedet å bo, ser jeg fram til de nye innflytterne som snur fraflyttingstrenden og fyller opp Nore skole igjen. Velkommen skal dere være til det gode liv. "Bu i Nore, no!"