Jeg begynner etterhvert å forstå hva det er som trekker meg til Island: labiliteten og kreativiteten. Det kan være at kreativiten har utvikla seg som ei forutsetning for fysisk og psykisk overlevelse under så labile geologiske og meteorologiske forhold. Ikke veit jeg, egentlig. Men jeg føler meg heime i Island.
Reykjavik er en utrolig spennende by for den som har blikk for detaljrikdommen. Det er en by som er full av kunstuttrykk. Det kryr av skulpturer, julepynten hang enda oppe i mange hus (for jula varer heilt til...), bølgeblikkhusa er på mange måter sjølve livskunsten, murveggene er dekorerte og kunstsamlinger og galleri er det et mangfold av.
Vi brukte en formiddag i Hafnarhus, samlinga av moderne kunst, der de viste ei retrospektiv utstilling av Erró, den største samtidskunstneren i Island. Mye av utstillinga var via til klippimynd (er det ikke et flott ord for collage?).
Reykjavik vil for mange framstå som en uskjønn by. Ja, ja, for den som vil at kunstene skal være skjønne, så må jeg akseptere det. Men reepektere det? Neihehei. For meg skal kunsten være ei speiling av uttrykksbehovet hos folk, og se bare på disse dekorasjonene på murvegger i byen.
Reykjavik er en by som bør oppleves uten filter. Røynda bit, og det er byen et sprell levende bevis på. Og hvorfor ikke dekke veggene med bølgeblikkplater, og hvorfor ikke male dem turkis og ha en asiatisk restaurant der? Kitsch? Ja, men I like it, aha, aha...
2 kommentarer:
Og så lagar dei smarte reklamevideoar:
http://vimeo.com/12236680
Jeg har vært i Island en del ganger nå, men det er første gangen jeg har hatt god tid i Reykjavik. Vi er heilt enige om det, kona mi (Vradøværingen) og jeg, at det er klare likhetstrekk mellom islendingene og Finnmarkingene. Det er noe med å leve livet som det er, ikke som det burde være.
Legg inn en kommentar