Robinson på skjæret

Du såg ingen grunn til å dra opp småsei før harpa var full

Sist eg besøkte deg, viste eg deg bilde av "prosjekt tilbygg" på hytta mi på Ryumsjøen, eit prosjekt som vi eigenleg hadde planlagt at du skulle vera med på. Det var så lite igjen av deg, da. Av kroppen din. Av kroppen din var berre beingrinda att. Kantete og kraftig, men utan musklane som gjorde deg til ein råtamp i alt fysisk arbeid. Men hovudet var det same. Dei timane vi brukte saman, var fylte av den same uslitelege humoren, den same interessa og engasjementet, det same tilstedeveret sjølv om du sikkert var tom for krefter da eg gjekk.
 

På Valentinsdagen fylte du 64 år.  Den siste fødselsdagen din. På kjærleiksdagen. Eg sendte deg ei helsing, da, ei lita påminning om kjærleiken din til livet. Den andre sorten skal eg ikkje driste meg til å påstå at eg hadde så mykje innsikt i. Eg var sjefen din i ein del år. Etter det blei vi berre kameratar, og navet i kameratskapen var fisketurane våre til hytta mi ved sjøkanten utafor Rørvik i Nord-Trøndelag. Historiene derifrå er så mangfaldige at eg kunne skrivi fleire bind, men det var særleg ei historie eg ville minne deg om.
 

Det byrja med at du og Frank kom tilbake frå rotur med posar fulle av torsk og kunne fortelle at de hadde fått dei på skjeret. Eit skjer er eit skjer, og heile poenget med eit skjer er at det i delar av døgnet er under vatn. Men ifølge tidevasstabellen skulle det vera såpass lågt vatn den kvelden at det ville vera muleg å stå på skjeret og fiske. No er ikke Ryumsjøskjæret av dei største, så det var dårleg med plass til to, for ikkje å seie tre, mann. Og fire var det ikkje plass til.

Resultatet var at du, Frank og Jørgen blei landsett på skjeret om kvelden, mens eg prøvde fiskelykka frå sjekta. Og fisk fekk vi alle saman mens floa var på veg innover og skjeret blei stadig mindre, sjølv om du hadde ein tendens til å etterlate slukane dine på havsens botn.

Men så kom Hurtigruta. Skjeret hadde minka betrakteleg, og hekkbølgene frå båten ville skylle over skjeret. Var eg overbevist om. Men ikkje du. Etter litt kjefting og gnelling fekk eg Jørgen ombord i pramma og rodde han til lands. Så tilbake etter deg og Frank. I siste liten. Ikkje før hadde eg fått dykk i båten, før bårene rulla inn over skjeret - og nesten - skylla over det. Men ikkje heilt. Og den som fekk skyllebøtta, var eg. Som hadde øydelagt fiskelykka di og det som verre var. Eg trur ikkje eg vart tatt til nåde att før fisken var ferdig prekevert, og eg hadde slått opp eit drøyt glass med konjakk til deg.

Neste kveld var det på han igjen. No hadde Jørgen innsett at det var for trangt med tre mann på skjeret, så han delte båtplass med meg. Og mens du og Frank drog torsk på skjæret, fekk vi for det meste lyr frå pramma. Og mens vi låg der og dreiv, såg Jørgen granskende bort på dykk og sa: Ser du kven som står på skjeret der?

Noko forundra, sidan han burde vori i stand til å huske navna dykkar etter mange års venskap og sidan vi ikkje hadde konsumert noko konjakk, enno, den kvelden, svarte eg naturleg nok: Ja, det er jo Aksel og Frank? Nei, nei, svarte Jørgen, ser du ikke at det er Robinson Crusoe og Fredag? Og sannelig, da eg så nøyere etter, måtte eg gi han rett, det var vitterlig Robinson og Fredag som stod der.

Og som alle kveldar, observerte vi igjen Hurtigruta på veg nordover. Men floa var ein time seinare denne kvelden enn kvelden før, og det var så vidt havet gadd å krølle litt på seg. Så eg fann ingen grunn til å kommandere dykk i land med påfølgende Canossagang. Du sat på ryggsekkstolen din og fiksa noko fiskeutstyr mens Frank stod på enden av skjeret og fiska. Og Hurtigruta passerte, og hekkbølga rulla innover - og oppover - og oppover - skjeret.

Plutseleg gjekk det opp for Frank at han kom til å bli blaut på beina. Bølga kommer! ropte han til deg. Hæ? svarte du og kikka opp, og der fekk du sjå Frank i joggesko springe for livet med stanga i handa og høge kneløft opp til det høgaste punktet på skjeret. Da skjønte du faren, og idet sjøen slo inn over knea dine, grabba du stang og sekk og sprang opp på den siste tørre kvadratmeteren reinskura berg der de to skvisa dykk saman som eit kjærastepar i havsnaud.

Og båra rulla over skjeret og vidare innover mot land - men da gjekk det opp for deg at du hadde fiskeutstyret ditt liggande att på berget, og at du måtte prøve å redde det før dragsuget tok det med til havs. Dermed storma du ned igjen, ut i sjøen til skrevet, og var du blaut frå før, blei du enda blautere da. Men utstyret berga du.
 

Du måtte ha bilde av torsken på 6 kilo som du sjølv drog

Om vi lo? Jørgen og eg? For å seie det sånn; det var nesten uråd å sitte på tofta. Eg lo på meg magesmertar og kjevekramper og tok meg god tid da eg rodde ut for å hente deg og Frank. Det tok fleire konjakkar å få deg blid den kvelden, for Jørgen og eg fortsette nådelause å le av Robinson og Fredag. Ja, eg må innrømme at eg ler av de to rett som det er, framleis. Den som ler sist..., veit du.

Men no er det slutt. Ingen fleire historier, ingen fleire felles tak. Om nokre dagar skal eg følge etter deg for siste gong. Og til våren, når vi reiser opp att til Ryumsjøen, blir Fredag ståande att aleine på skjeret. Robinson har blitt landsett på ein annan kyst, og eventyra vi hadde saman, er komne til slutten.

Ondt ofte lider den fiskermann

...som ut må drage, før hanen galer.
No er eg noko morgontrøtt og slit med å koma meg opp før hanen, men ut dreg eg. Ofte. Til fjells, til skogs, til havs. Og så har det seg sånn at eg har hytte på Ryumsjøen ved Rørvik der eg er vaksen opp. Det er liksom paradiset mitt, der har eg båtar og fiskereiskap av ulikt slag og nyttar høvet fleire gonger i året til å drive såpass til sjølvberging at eg har sjømat nok for den komande vinteren.

 

Sidan eg bur midt i innlands-Noreg, med Hardangervidda på vestsida og Trillemarka på østsida, har eg sett det som ei livsgjerning, no ja, i alle fall som litt lettare påverknad, å misjonere for det aktive liv på kysten for vennane mine. Særleg Jørgen. Fødd og oppvaksen og busett i øvre Numedal treng han litt større perspektiv og breiare horisont. Og sidan han misjonerte  Hardangervidda inn i hjarterota mi, såg eg det som ei høveleg gjenyting å ta han med til havet. Det verkelege havet. Ikkje det havet som berre tener som motorveg for tax-free-varer på danskebåten. Men det havet som kan by på opplevingar og andre nytingar enn god mat og godt drikke.

Og eg har lyktest. Jørgen er frelst. Og i løpet av åra har eg utvida kretsen av disiplar med fleire, både Lars og Aksel og Frank. Minst ein gong i året set sjødraugane kursen dei 86 mila det er frå Norefjord til Ryumsjøen. Og mykje fisk har det blitt med åra. Og mange krabbar. Av og til for mange som når garnet renn fullt, og vi har ein heil dags jobb med å reinske det. Men oftast er fangsten enklare å handtere. Men ikkje alltid så enkel, likevel.



Jørgen måtte halde torsken oppe med den andre handa,
så vekta på bildet er misvisande

Som her i fjor vår da Jørgen og eg hadde reist oppover. Eg har fått ein del steinbit i garn på hytta dei siste åra. Frå tre til åtte kilo, og omnsbakt steinbit er noko av det beste eg veit. Og ved første forsøk fekk vi nokre torskar og ein steinbit på fem kilo. Nøgde med resultatet flytta vi dei to samanknytta garna litt, og vi hadde store forhåpningar til fangsten. Starten var eit vonbrot. Tomt, tomt og atter tomt i det første garnet. Alt tyda på at flyttinga hadde vori ein tabbe. Men garn nummer to sat fast, og når garn sit fast, er det ofte eit godt teikn. Og sånn var det. To passande mattorskar og ei fin flyndre kom over ripa, så kom ein stor torsk som viste seg å vege ni kilo, men enno var det tungt utan at det var nokon kvit buk å sjå i sjøen. Men noko stort og mørkt var det der, ein diger steinbit. Snart låg han og vreid seg i botnen av båten, og mens vi heldt føttene godt klar av kjeften, fekk eg planta tollekniven godt ned i hausen hans og heldt tak til han stort sett roa seg ned.

Til lands bar det med dei stolte fiskarane. Fangsten blei boren på land, og etter ha vege den store torsken, kom turen til steinbiten.
Problemet var skinnet på fisken. Under krigen brukte dei steinbitskinn til å lage sko, så seigt og sterkt er det. Eg skulle berre stikke kroken på vekta gjennom kjaken, men var ikkje i stand til å få tredd han gjennom. Steinbiten er óg kjent for tanngarden sin. Det er eit vanleg trick å stikke ei åre i kjeften på steinbiten når du får han i båten, for å unngå at han bit seg fast i t.d. ein fot. Sånt kan vera ubehageleg og, ikkje minst, smertefullt.

No hadde denne steinbiten vori daud i 15 - 20 minutt og låg der urørleg og gapa, så eg såg ingen fare frå tanngarden hans lenger. Altså stakk eg tre fingrar på venstrehanda inn i kjeften på han for å hjelpe til med å stikke kroken igjennom. SMAKK! Utan at eg nådde å områ meg, smekka kjeften igjen som ei revesaks. Intuitivt prøvde eg å trekke fingrane ut mens eg kjente at smerten måtte vike for lamme fingertuppar. Dei var ikkje til å rikke. Neste råd var å bruke den ledige høgrehanda til å prøve å bende opp kjevane. Fånyttes. Så slo eg han i hovudet med den ledige handa mens eg gjentok mangfaldige gonger eit kjent uttrykk som begynner på F... . Fånyttes. Han var jo daud. Og der sat eg på huk med tre kjenslelause fingrar fastlåste i saksa. Eg såg for meg korleis eg skar av han hovudet med den ledige handa og troppa opp på legekontoret med handa inne i ein fiskekjeft. Det hadde forlysta det venterommet og fleire med for tiår framover.

Til skrekk og åtvaring: sånn ser steinbitkjeften ut

Men Jørgen var der. Jørgen kom med to frie nevar og ti friske fingrar, tok tak i over- og underkjeven, og med bruk av betydelege krefter  makta han og bende kjeften såpass opp at eg fekk lirka ut dei skamfarne fingrane. Heldigvis var dei meir blå enn blodige, og sjølv om det tok eit par månader før eg kunne bøye det eine leddet, har eg berre eit lite arr att som dokumentasjon på sånt "toillfari". Og kroken fekk vi igjennom, og vekta viste 12 1/4 kilo. I følge fiskeboka mi, kan steinbiten bli inntil 12 kilo. Og mykje prima mat vart det av han.

No er dette ei litt pinleg historie å legge ut, men eg seier til meg sjølv at eg gjør dette i folkeopplysninga sitt namn og ikke gjør dette hjemme (og ikkje borte heller). Så får de heller berre le litt av meg.

Ein nøgd Jørgen med steinbit på 12kg og torsk på 9 kg

 

Sauer er ...... dyr

Det var vel Liv Finstad som i ein politisk debatt dekka over vankunna si om norsk landbruk ved å ytre dei berømte orda: Sauer er ålreite dyr.

Jo, dei er vel det, på ymse vis. Som mat, som oppretthaldarar av kulturlandskapet, som... Men unasett, dei er dumme, enkle dyr. Kanskje ikkje dei gamle rasane som gammalnorsk spelsau, men dei yngre rasane, den importerte miksen som eg er vant til å kalla dalasau f.eks, er enkle dyr. Eg liker enkle dyr, det er ikkje det. Dei er snille, engstelege, og det er ikkje noko i vegen med å vera snill og skvetten. Men det er ikkje alltid så lurt, eller så praktisk. Og sjølv om eg ikkje er bonde på verken små- eller store bruk, kan eg faktisk påberope meg eit visst empirisk belegg for påstanden.

Eg har ein kamerat som, bortsett frå eit mellomspel som fylkespolitikar, har livnært seg som sauebonde. Nokre år brukte eg å vera med han når han skulle følge sauene frå Solheimsstulen og inn til sommarbeitet i Geitvassdalen i tida rundt Sankthans. Berre dei var velberga over Numedalslågen, var eg ferdig med jobben og kunne snu for å ta fatt på vegen attende. Og sidan det var om lag tjuefem kilometer, blei det rundt fem mil til fots på eit døgn. Slitsamt nok, men det kunne bli verre.

Først galdt det å transportere sauene med lastebil frå Uvdal til kvea inst i Jønndalen. Eg stod på lasteplanet saman med dei andre sauene, berre iført ein tynn kjeledress (og boxer). Det er varmt, skal eg seie dykk å stå inne i sauehopen. Eg kjente meg som August i Landstrykere, han som drukna i eit hav av sau. Jobben min gjekk ut på å hindre at nokon av dei kom under, for da ville dei bli kvalt.

Eit godt stykke på veg, såg eg eit lam som heldt på å bukke under i den bakre enden. Da var det berre å vade gjennom den gjenstridige hopen, få løfta lammet opp på knea mine mens eg sette meg ned så det skulle få luft. Gjett om sveitten sila. Ikkje før var det første velberga, før ei søye seig under fremst på planet. Ny vading gjennom massane før eg fekk tak i ho og begynte å dra for å få ho opp. Men ei vaksen søye veg si vekt i ull og kjøtt, og eg greidde ikkje å få ho heilt opp. Eg banka febrilsk i taket på førarhuset, men utan reaksjon. Eg måtte berre sette meg godt ned og tvinge ho opp med alt eg hadde av lårstyrke. Til alt hell stoppa sjåføren før det brattaste bakkane, berre for å sjå korleis det stod til, og da fekk vi sørga for at alle var skikkeleg på beina det siste stykket. Eg stinka sveitte, sauefeitt og lanolin da vi var framme.



Kvelden etter skulle eg vera med på turen innover saman med Nils Peter, faren hans og Asbjørn. Faren til Nils Peter kjørte traktor. Og ein stad mellom 250 og 300 sauer skulle gjetast fram til det lova landet. Vi starta på kvelden, for full ullbekledning er heitt i sommardagen. Innover til Dyrgravshalle for første rast med innlagt drøvtygging, så til bekken ved Bakkebu, før det i femtida om morgonen var ankomst i steinlægeret på Ulveli. Eit par timar med søvn i køyene der vinden drog på gjennom gisne steinveggar.

Vi vakna til ein rask frokost og fem centimeter nysnø. Snø og sau kan ha påfallande lik farge. Dessutan hadde dei søkt ly i all vieren under Ulvelinuten. Berre å finne dei att og få dei i gang, tok ein dryg halvtime.

Så barst det i veg - eit lite stykke. Da var eit lam som ikkje makta meir: Vi hadde merka oss det på veg innover, men no stod det med hengande hovud bom fast i eit leirehol og var ikkje i stand til koma lenger. Det var berre eitt å gjøra: tilbake til Ulveli med lammet og søya, for Nils Peter og meg, men da vi kom dit, fann vi at vi hadde oversett ei anna søye med to lam i vier og snø. Traktoren stod att på Ulveli, så da var det berre å stenge dei inne på planet etter at vi hadde skori rikeleg med vier til dei. Så var det fullt tan for å nå att dei andre.

Vi nådde dei att da vi nærma oss toppen på Høljabrøtet, det høgaste punktet på turen, ca. 1290 moh, der det er ein bekk som sauene alltid kvier seg for å vade over. Da sette det inn med nordvestkuling, sludd og sklett, rett i trynet på oss. Det var nesten uråd å sjå noko, sluddet tina på klede og ansikt og ryggsekkar, men fraus til att så istappane hang frå luer og reimer. Og sauene ville ikkje, dei ville ikkje halde fram rett mot vinden, men bestemte seg for å stikke nedover mot ly i hallet mot sørøst. Vi sprang som bikkjer med berre ei bikkje til hjelp for å koma nedunder dei og jage dei opp att. Det var blytungt og glatt, og sauene ville berre ned. Eg sklei og tryna om ein annan. Væta trekte inn på knærne og akslene, men fraus til eit islag mens vi sprang det vi var gode for. 

Men så var det å få dei over bekken. Det blei mest isbading  i juni. Nokon skeina oppover og nokon nedover, nokon snudde og smatt attover, og nokon berre nekta. Stod og stritta i mot på stive bein, så løysinga blei å dra dei over eller slenge dei uti. Kven som blei blautast, eg eller sauene er eg ikkje sikker på. Til slutt var den uryddige hopen over, nedbøren gav seg, og vi kunne krype i ly for vinden for å tørke opp og ta ein rast på toppen.


Bekkekryssing m/hund i Eidslian

Så skulle vi i gang att. Men tre av lamma var så utasa at dei ikkje kom seg på beina. Dei låg på knærne, og greidde ikkje å føte seg. Da var det berre å ta eit lam kvar i sekken, eit til meg, eitt til Nils Peter og eitt til Asbjørn. Så bar det i veg nedover til rasteplassen på Hyttebulægeret. Det stod ikkje like bra til med dei tre lamma. Eit hadde daua, det ura vi ned, og eit kunne så vidt stå på beina, men det eg hadde bori på, var i fin form for eg hadde ein ekstra ullgenser i sekken. Dermed fann det mor si, og det lammet som hangla, vart pakka inn i ull og opp i sekken min og snøra saman så berre hovudet stakk opp.

Men mens vi låg der og jorta, fekk far til Nils Peter auge på ein kvit dott bak oss opp mot Høljabrøtet. Vi hadde gått frå nokre sauer som kom  rekande etter oss. To valg: vi kunne bli der og vente til dei nådde oss att, eller vi kunne springe opp fjellsida for å jage dei etter. Storstendig som eg var, tok eg på meg jobben, jogga ein kilometer tilbake opp motbakken, fann ingen sauer, berre spor etter rein, og jogga tilbake i fjellstøvlane mine. Og da kunne far til Nils Peter fortelle at han hadde oppdaga i kikkerten at det var nokre villrein vi hadde sett, men da var eg alt faren. Eg trøsta meg med Olav H. Hauge: Ein maktar makt i ofsemod og naud,/ når ein er lyft og utom kvardagsbalet/  som her ein haust eg vanta noko smale/ og gjekk og leita dagevis utan ei klauv.

Det verste stod enno att. Vi skulle over Kvisle, ei grein av Numedalslågen, og så over hovudløpet. Isen var nettopp gått, så elva var flaumstor og dekka av kvite skumtoppar. Kvisle var verst, for det var dårleg skjerming rundt inngangen til den smale brua, og søyene har ein tendens til å snu og korke heile brua viss dei kjem frå lamma sine. Det er om å gjøra å halde eit godt driv og jage flokken framover når dei kjem over.

Men denne dagen skulle alt gå gali. Søyer og lam var slitne etter uveret, og mange av dei kom frå kvarandre. Plutselig begynte nokre å snu. Og breke etter lamma sine. Og lamma begynte å skrike etter mødrene sine. Og siden brua med eitt var uframkommeleg, valde først eit lam å hoppe på elva, så eitt til og så enda eitt. Vi sprang for livet nedetter elvebredden for å prøve å redde dei. Eg såg eit som blei sugd rett ned av straumen, eg såg det under vatnet, men plutseleg spratt det opp som ei kork rett framfor meg. Det flaut rett og slett på lanolinen i ulla. Eg slengte av meg sekken med det andre lammet i, hiva meg ned på breidden, fekk tak i det rett før straumen førte det ut att og drog det på land.


Ikkje heilt meg, eller Nils Peter, men det næraste eg kom

Eit lam såg vi aldri att, men det tredje hadde stranda på ein steinsmale midt ute i elva. Men Nils Peter gav seg ikkje, han vassa rett ut i straumen sjølv om den nådde han opp på låra, tok lammet på skuldrene og bar det i land. Det hadde knekt den eine framfoten på to stader, så han hadde liksom tre ledd, men det hinka av garde på tre bein og blei foreint med mor si på den andre sida. Over hovudløpet gjekk det greit, og lammet i sekken min hadde fått att varmen og sprang til mor si.

Det var i to-tida på dagen, så det var berre å snu. Nils Peter og eg skulle attende, dei andre skulle inn til gjetarhytta ved Dagfiske. Først var det 12-13 kilometer tilbake til Ulveli, der attergløymene og traktoren venta. Eg hadde lagt att joggesko der, så Nils Peter tok traktoren mens eg jogga dei siste 12 kilometrane ut att. Men det går ikke fort med traktor på slepa, så han tok meg ikkje att før i den siste bakken ned til Solheimsstulen.

Eg trur aldri eg har vori så gjennomsliten nokon gong. Eg var heime att eit døgn etter at vi starta å gå, og må vedgå at da, akkurat da, følte eg meg som ein helt. Reint ut sagt heroisk. Eg hadde attpå til redda to lam frå den sikre død. Men sauer og allreit-heita? Tja, den oppfatning fekk seg ein alvorleg knekk.

Det e itte fali..

... je e itte redd, sa søstera mi og rygga baklengs mot utgangsdøra på Rena stasjon.

Ho har alltid vori tøffare enn meg og ikkje redd for noko som helst. Lillesøster. Men ho var berre tre år, og på Rena stasjon hadde dei, ifølge foreldra våre, ein utstoppa bjørn som stod på to i hallen. Eg huskar ikkje noko av det, men eg førestiller meg at han stod der med ope gap og tunga hengande ut av høgre munnvik så dei kvite rovdyrtennene skein gulkvite bak dei snerrande leppene, og med klørne strekte fram mot den tapre reisande som eit varsel om alle gjenvordigheiter som ville møte han på ferda.

Eg våga truleg ikkje å gå inn i den hallen i det heile tatt, sjølv om seinare undersøkingar tydar på at han labba fredeleg rundt på alle fire.

Forholdet mitt til bjørnar begrensa seg i mange år til den einauga teddybjørnen min som var stoppa med treull. Etterkvart fekk eg sjå verkeleg bjørnar i dyrehagar, men etterkvart som dei naturromantiske vandringane mine bringa meg både hit og dit i skogar og fjell, tok eg til å drøyme om å få sjå han i dei rette omgivnadene sine ein gong. Eg syntest eg nærma meg den hausten eg fann slagmerke, såkalla hibitt, etter bjørn under sportrening med hunden min oppe på heimeåsen. Året etter sette han avtrykk av labbane sine i repa like ved, og den hausten fann eg bjørnemøkk full av knuste bærskall oppe på heimefjellet, i cirka elleve hundre meters høgd. Eg stirra bortetter flyene og myrene og håpa at eg ein gong skulle få sjå han lufse av garde i det fjerne.

Hausten etter var eg på tur i det samme fjellet. Eg la opp til ein god rundttur opp frå Fjosstulen, over Krosstjønn, Hausttjønn, forbi Brennattjønn rundt Kløvsteintjønnan via Helletjønn og ned att. Det var i slutten av oktober, og sauesanken var over, men eg visste at nokon enno dreiv med ettersanken. Hannhunden min, Votan, gjekk fri ved foten.

Da vi runda fjellet på vestsida og gav oss i veg austover att, fekk han ferten av noko. Ein schæfer flyg vanlegvis ikkje av garde etter vilt om det ikkje er heilt innpå, men dei viser tydeleg når dei vitrar noko. Atferda hans var riktignok litt uvanleg. Han tok overver og strekte hals og løfta snuten høgt, gjekk nokre meter ut frå meg, men halen stod stivt rett ut og han bevega seg litt anspent. Eit par hundre meter oppførte han seg sånn, men så forsvann lukta og han gjekk fint ved foten min.

Ved Kløvsteintjønnan gjekk stien gjennom eit lite søkk og så ned mot ei gryte med ein vassputt i. Da vi er nesten nede ved dammen, snur Votan seg og ser på skrå bakover dit vi kom frå og held blikket der. Eg snur meg og for å sjå, og på kanten bak meg, litt til sides for der vi nettopp kom ned, er det noko som reiser seg opp mot himmelbrynet. På to bein, med øra i silhuett mot himmelen.
"Det sit ein bjørn og ser på meg", var den første tanken som slo meg. Vi blei ståande stille for å sjå, både Votan og eg, men verdraget bra frå oss og mot bjørnen, så Votan reagerte berre på rørsla. Det var ein bjørn som reiste seg på to, cirka søtti meter unna - for å sjå på oss. Og han var stor.

No finst det mange råd om korleis ein skal oppføre seg om ein møter på bjørn, alt frå å legge seg ned og spele daud, til å legge på sprang, snu kleda att-fram eller rope til han. Det slo meg at sidan bjørnen ikkje har sansen for menneske, har han neppe sansen for røysta heller. Så eg bestemte meg for å snakke til han. Men no hadde eg aldri snakka med ein bjørn så eg var litt uviss på kva for emne det var mon i å ta opp ved slikt eit høve. Men det slo meg som vesentleg å sikre meg mot eventuelle misforståingar. Så derfor sa eg, og er er klar over at mange vil tru at eg lyg, noko eg ikkje gjør ved dette høvet, utan at det nødvendigvis gjeld alt eg seier, eg sa: "Æ e' eit menneske og ingen sau!" Høgt og klart.

Sjølv tykte eg at eg var så morosam at eg tok til å le av meg sjølv, mne eg fann det ikkje nødvendig  til å vente på noko svar, så eg heldt fram på turen med freidig mot, vel, ikkje heilt, for eg hadde blikket festa på skrå bakover og den lissa som var gått opp på fjellstøvlane, forblei uknytta. Den verste augeblinken var da bjørnen gjekk ned på alle fire der oppe på kanten, og eg prøvde å rekne ut om han trengte seks eller åtte sekund for å ta meg att. Men eg vandra freidig vekk rundt kanten av Kløvsteintjønnan.

Til alt hell forstod bjørnen trøndersk, så da eg kom så langt fram at eg fekk eit overblikk over heile ryggen der bjørnen hadde vist seg, var terrenget heilt bjørnefritt. Da fekk eg eit kick, da, adrenalinet sendte meg himmelhøgt opp i euforiske sfærer, eg hoppa rundt i ring og kauka til fjellet og meg sjølv: "Æ har sett bjønn! Æ har sett bjønn!" Da den verste rusen avtok, oppdaga eg at eg hadde stått midt i eit repehol, så eg var blaut og svart av dynn langt oppover ryggen og låra.

Dei resterande kilometrane til bilen gjekk utruleg radig. Eg hadde eit energioverskot som aldri før eller sidan. Vel heime ringte eg Lars Inge i Statens Naturoppsyn og saman med rovviltkontakt Sigurd  blei det nok ein tur til fjells den dagen. Eg fekk forklart kor vanskeleg det er å få auge på bjørnespor i fast fjellterreng, men eg er ikkje sikker på om dei prøvde å dempe forventingane mine, eller ikkje trudde heilt på meg . Uansett, vi kom opp til søkket der stien gjekk ned,  utan å sjå noko teikn til bjørnespor, så eg bad Lars Inge og Sigurd gå bortetter ryggen, så skulle eg stille meg der eg var da eg såg bjørnen, og sjå om eg kunne seie kor det var.

Lars Inge er ein røsleg kar, og eg må tilstå at da deg såg kor liten og spinkel han blei i forhold til bjørnen på netthinna mi, da fekk eg frysningar nedetter ryggen. Sigurd gjekk først, og da han kom bortover mot ein varde som stod der, ropte eg til han: "Stopp der. Det var omtrent der!" Og Sigurd stoppa og kikka rundt seg, og der, ein halv meter til sides, såg han tydeleg avtrykket etter bjørnelabbane der han hadde reist seg på to og pressa mosen flat.

Vi reikte sporet hans bakover. Det var berre eit trekant avtrykk etter sålen, men der han hadde gått oppover, låg det fine krullar med reinlav etter klørne. Vi fann ut at han hadde kryssa stien framom meg, men valt heilt motsett retning av meg for å koma seg unna. Seinare fekk eg vita at det truleg var sjølvaste Deisjøbamsen eg hadde møtt. Verdsmeister i bjørnevandring.

Men det beste er at etter å ha møtte ein levande bjørn, kan eg seie som søstera mi: Det e' itte fali', je e' itte redd, og faktisk meine det. Og om nokon av dykk skulle komme til å møte  ein bjørn, så husk at han har ti manns styrke, men tolv manns vett, så ei saksopplysning kan vera på rett plass: Du er eit menneske, og ingen sau. Og så håper eg at både du og eg er i stand til å leva opp til den påstanden.

Rekviem for Leonard

 

På radioen sa dei at Leonard Cohen er død.
På gravsteinen til kona mi er det hoggi inn omrisset av to hjarte som er fletta inn i kvarandre. Stoli frå Leonard Cohen. Frå teikningane hans, frå CD-hefta hans. Men utan sirkelen av tau som omsluttar dei to hjarta.

Eg fekk den første Cohen-plata mi i 1969. Songs from a room. Den andre plata hans. Oppdaginga. Av musikken hans, av tekstane. Og vi sang dei, alle sangane frå Songs of Leonard Cohen og Songs of Love and Hate. Han var alltid med oss når gjengen var saman. Om ikkje dei akustiske gitarane var framme, blei platene sett på utpå natta, og gjerne når ho bikka mot dagen. Og eg las Yndlingsleken. Og da det blei slutt med kjærasten, sat eg aleine oppe ei heil natt og drakk Lundetangen pils og las Skjønne tapere. Og eg var overbevist om at ho var skriven til meg.

Slik tillet eg meg å sørge, når sorga berre var eit risp i huda. Men da sorga kom inn i livet mitt og snudde alt på hovudet, måtte eg berre bort og begynne på nytt. Eg mista lillesøstera mi, og for å få grep om tilveret att, flytta eg til motsett ende av landet. Der møtte eg kjærleiken att. Og Cohen. For ho var og Cohen-fan. Og dei nye albuma kom inn i samlinga vår, album vi helst sette på i fråveret av sola frå november til februar. Ho fylte stua med stearinlys og Cohen som sang.

Kanskje var det fordi vi flytta sørover til lysare himlar  at Cohen fekk mindre rom hos oss i nokre år. Ho var nok meir opptatt av historia rundt enn eg, ho var fascinert av soga om Leonard og Marianne. I 2006 fekk ho konstatert tarmkreft med spreiing. No blei dei melankolske tonane oftare å høre. Ho las boka om Marianne Ihlen og bestemte seg for å dra til Hyda. Ein gong i livet. Den eine gongen i livet. Vi bestilte tur til Hydra. Ho las Syvlie Simmons si bok på spreng før vi reiste. Ho vart sjukare og svakare, men ho skulle gjennomføre reisa.

I slutten av juni 2013 steig vi i land frå den dieselosande hydrofoilen. Ho var kvalm og utslitt etter reisa med mellomlanding hos den eldste sønnen vår som budde i Athen da. Vi fekk ein mann med handkjerre til å ta bagasjen vår opp dei få trappetrinna til Bratsera hotell, det einaste i byen med basseng. Det finst ikkje bilvegar i Hydra by, ingen bilar og mopedar. Når du vaknar om morgonen, er det til sangen frå sirissane og spurvane, til skrytet frå esel og muldyr og hjarterytmen fra taxi-båtane. Alt som skal fraktast i byen, må på kløvsal eller i handkjerre. Ho inntok kvile og cellegifttablettar, men så var det ut i byen for å trekke inn atmosfæren av øya der huset til Cohen enno fanst ein stad. Huset ho håpa å få sjå. På hotellet sa dei at det var mest uråd å finne det. Utallige trappetrinn opp på vestsida av byen. Eit smug hit og eit smug dit. Inga merking.

Vi leita etter Pirate Bar. Ho trong mange pauser, og mens ho låg og kom seg etter kvar lita økt i byen, rusta eg meg ut med vatn og Panama-hatt og kleiv rundt i dei tørre fjellskrentane eller for rundt med kamera overalt i byen. Nå vi var nede ved havna, sette ho seg alltid med ansiktet mot sjøen, så det var eg som ein dag oppdaga skiltet på veggen som fortalte at vi uforvarande hadde havna på den baren vi søkte. Og mens ho samla krefter, tok eg ein kamerarunde langs kaia.

Da eg kom tilbake, sat ho i ivrig samtale med to amerikanske damer. Den eine hadde komi til Hydra med ein grekar på 70-tallet og hadde budd og jobba der nokre år før forholdet tok slutt. Jo, ho visste godt kor huset til Cohen låg. Jo, ho kunne godt vise kona mi det, men det var uhorveleg mange trappetrinn for ei som var svært sjuk, og det var ikkje anna å sjå enn ein kvitmala mur. Men dersom ho trudde ho makta det, så.. Jo, det trudde ho, så vi avtalte å møtast eit par dagar seinare.

Bassenget på hotellet var ei velsigning for kona mi. Ho elska å ligge på solsenga i halvskygge og duppe seg i dammen når det vart for heitt. Og mens vi låg der og kjølte oss, kom Marina fra resepsjonen med ein beskjed om at vi var ønska på Pirate Bar om ein halv time. Den amerikanske dama hadde møtte svigerdattera til Cohen og fortalt ho historia til kona mi, og ho ville gjerne møte oss.

Vi var der on time. Den amerikanske dama var der. Og ein guttunge med stråhatt som hoppa opp og ned i trappetrinna. Og mor hans, ei veldig alminneleg, ung dame med langt, mørkt hår kom etterkvart bort til oss og presenterte seg. Jessica. Gift med Adam Cohen. Ho budde i huset om sommaren med ymse familiemedlem, men Adam var i Canada og jobba med eit nytt album. Vi sat lenge og prata. Fortalte om forholdet vårt til Cohen. Om kvifor det var så viktig for kona mi å reise til Hydra. Før det var for seint. Og eg kunne merke at det rørte Jessica. Etter ein lang tenkepause kom ho med eit tilbod: ho kunne møte oss på Pirate Bar neste dag etter at gjestene hennar hadde reist, og så kunne ho ta oss med opp til huset viss kona mi trudde ho orka alle trappetrinna. Og vi kunne få sitte på terrassen og ta bilde der. Men ikkje koma inn.

Kona mi tenkte seg ikkje om eit sekund. Vi slo til. Neste dag møtte vi opp att, og trinn for trinn geleida Jessica kona mi opp alle trinna. Undervegs var det avsatsar av større steinblokker der Jessica passa på at ho fekk sette seg for å koma seg att. Til slutt var vi høgt over byen, ved den kvite muren med den grå porten. Det var høgtidssamt å gå opp trinna til terrassen og sitte der dei hadde sitti, Leonard og Marianne, og Aksel. På kanten ut mot hagen stod bordet der Leonard somme tider sat og skreiv, men det var flytta på i forhold til bilda vi hadde sett. Lenger til høgre. "Namnet til Aksel Jensen skal stå innrissa her ein stad", sa eg til Jessica. Ho vart forundra, men så drog ho bort ein stol, og der var det ripa inn med digre bokstavar: AXL.

Ho fekk nok eit godt inntrykk av oss, for plutseleg kom ho med eit nytt tilbod: ho kunne vise oss heile huset på vilkår av at eg ikkje tok bilde inne. For oss var nok dette det nærmaste vi nokon gong kjem ein heilagdom. Vi gjekk gjennom begge etasjane med sisterna der dei samla regnvatn om vinteren og gitaren hans som hang på veggen nett som på teikningane. Alt var enkelt og ekte. Alt var vesentleg, som om kvar ting tydde noko, som orda i ein sang. Da vi skulle gå ut, måtte eg berre ta ein titt i bokhylla. Kva var det han las, tru? Det låg ei bok på tvers i hylla. Det var noko kjent med den ryggen. Ein gammal kjenning. Eg tok fram boka. "It's a foreign book", sa Jessica, "I don't understand the Language". Men det gjorde eg. Mats Berg: Skolens sangbok stod det på omslaget. Og på innsida hadde eigaren skrivi: Tilhører Aksel Jensen.

Eg var tilbake i sangtimane i kjellaren på Rødskolen i barndommen, og oppdaga eit uventa fellesskap. Kor mange gongar hadde Leonard Cohen hørt Marianne Ihlen synge dei samme sangane for sønnen sin under dette taket? Eg veit ikkje, men noko hadde vi delt.

Kona mi låg til sengs resten av dagen. Eg spiste middag aleine ved bassengkanten. Men det bar ho heim og heldt ho oppe dei siste månadene. 20. august hadde Leonard Cohen konsert i Norge for siste gang. Vi var der. Langt framme. Vi støtta ho inn og halvvegs bar ho ut. Det var fantastisk. Cohen kommuniserte med oss som elefantene på Serengeti. Rumla til oss gjennom tiår med musikken hans. Og via nabojenta som har nærkontakt med musikarane hans, fekk vi helse på Marianne Ihlen og vi fekk til og med ei personleg helsing frå sjefen.

13. september døde kona mi.

Sommaren etter var eg tilbake på Hydra. Aleine. Budde på det samme hotellet, oppsøkte stadane og tråla fjella. Møtte nye menneske. Gjekk forbi huset med målbevisste steg. Gjekk forbi Pirate Bar og såg at Jessica var der saman med ein mørkhåra mann. Eg gjekk berre forbi. Til den siste dagen. Til eg hadde pakka og gjort meg klar for båten tilbake til Pireus. Da samla eg kreftene mine og gjekk mot ho. Ho kjente meg på avstand. Helste og spurte meg etter kona mi. Presenterte meg for den mørke mannen. Adam Cohen. På mange vis så lik far sin. Dei baud meg sitte ned og prate litt. Men eg kjente at det hadde eg ikkje krefter til. Det blei for sterkt, for vanskeleg. Eg unnskyldte meg med at eg måtte tilbake til hotellet og pakke før båten gjekk. Rømte derifrå.

For noen få uker sidan kom You want it darker. Hans eige rekviem. Produsert av Adam. 7. november gjorde du dei siste strofene dine, you want it darker, we kill the flame, til virkeligheit.
Du tente et lys i det innerste rommet i oss, står det på gravsteinen til kona mi.
There's a crack in everything, that's how the light gets in.

Natt i naturen



Stemninga når du står på en topp på over 1200 meter og ser kveldslyset over alle blånene horisonten rundt. Fargene når du bøyer deg ned og ser hvordan de minste vekstene rødmer i høstkulda og mosen blir så grønn at den virker kunstig. Og så nesten mårra: dogga på teltduken og rimet i lyngen som blir borte for ei standhaftig solkule i øst. 




Mot teltplassen på Øvre Minnestjønn

Ei natt i naturen gir meg alt dette. Ja, det kan være hardt å ligge på et liggeunderlag og kaldt i soveposen, men det meste blir kompensert av syn og lukter i høstfjellet. For opplevelsene kommer ikke av seg sjøl. Du må yte noe for dem. Viss du ikke ofrer stuevarmen og dynekomforten, får du ikke med deg de opplevelsene som trenger tid på seg for å synke heilt inn. Og så ille er det heller ikke viss du koster på deg et brukbart telt, et godt liggeunderlag (det koster) og en tre sesongs sovepose, så slipper du nattefrosten og den lemstre mårraskroppen.



Nå er ikke jeg av dem som må ha et nasjonalt pådytt for å komme meg ut, men det er likevel hyggelig å vite at det av og til er usedvanlig mange mennesker som tar ei natt  ute i naturen. Det er ikke nødvendig å finne en teltplass på 1220 meter for så å ta en kveldstur opp til Storegrønut på 1289, men det kan kanskje bidra til å gjøre opplevelsen meir spesiell.

Naturopplevelsen består som regel i å ha sansene åpne og skaffe seg kunnskap om hva det faktisk er du ser og hører. Veit du ikke hva ei spettesmie er, vil du bare gå forbi kongla i barken på treet uten å tenke at her har hakkespetten sittet og plukka ut granfrøa fra kongla. Eller du krysser oterstien over neset uten å se for deg oteren som har vagga fra bukta på den eine sida til den andre i stedet for å svømme rundt.

Gule vannliljer er litt uvanlige - og vakre

Ei natt i naturen kan være en god start. Sammen med andre viser det seg ofte at de ser noe du ikke ser, de hører den klukkebekken du overhører, de har et navn på den planten du overser. Og uten at du har planlagt det, har du blitt tilført noe. Du har åpna sansene dine for noe nytt. Du har fått bruke heile deg, ikke bare musklene du hadde glømt at du hadde, men som nå minner deg på det. Ha en god neste tur -

og se opp for skumle trær...

 

Om burkini (og våtdrakt)

Først går visse offentlige personer ut i media og bekymrer seg over kroppspresset som særlig unge jenter blir utsatt for. Og de okker seg og vi aier oss. Så kommer andre offentlige personer, som nok deler bekymringa om kroppspress, på banen og støtter det franske politiet som krevde at ei dama i burkini skulle kle av seg på ei offentlig badestrand i Nice. Med våpen i hånd og trussel om bot bekjempa de dette anslaget mot vestlig kroppsfiksering, en kjernekvalitet ved kulturen vår. Heldigvis har en domstol kjent forbudet mot å opptre i burkini på strendene i Frankrike, til å være i strid med den franske grunnlova. Like fullt støtter statsministeren forbudet, og det har blitt til ei viktig sak i den franske valgkampen. Frihet, likhet, søsterskap?

Hva er overgrep? I sommer har det hagla med overgrepsanklager mot menn som har befølt jenter på rumpa under festivaler og konserter. Media og vi har vært enstemmige i fordømmelsen av mannssjåvinisme og kjønnsfascisme. Ubehaget ved å bli befølt uten å ønske det, har mange av oss følt på kroppen. Og likevel opplever vi at det skal være legitimt å kreve at jenter som føler ubehag ved å vise kroppen sin, skal bli tvunget til det i navnet til vestlig kroppskultur.

Når det lir utpå forsommeren, flommer ukepressa og tabloidene vekselvis over av artikler som forteller oss hvordan vil skal bli tynne nok til bikini- og speedo-sesongen, og artikler om hvor farlig det er med kroppsfiksering. Dobbeltmoralen i media volder ikke dem noen bekymring mens de belemrer oss med angst for ikke å se perfekte ut og for at jakta på kroppsidealet skal bryte oss ned, psykisk og fysisk. Anoreksi og bulimi er blitt en vestlig livsstilsjukdom. Mange føler seg utsatt for visuell beføling, og nå skal de ikke ha noen mulighet til å slippe unna ved å dekke seg til.

Det er ikke meir enn hundre år siden de badende klassene, les over- og middelklassen, påførte seg kroppsdekkende badedrakter. Da blei det oppfatta som et steg på vei mot det amoralske samfunnet. Nå skal det være amoralsk å dekke seg til. Men sjøl om vi gjerne vil dytte vår moral på andre, skal vi ha oss frabedt at andre dytter moralen sin på oss. Frihet, likhet? Den eneste måten å forsvare friheta vår på, er å tilby frihet til andre. Den eneste måten å kreve at vi skal ha like stort verd som andre, er å gi dem like stort verd som oss.


PS: I fjor kjøpte jeg meg våtdrakt. Det blir kaldt å snorkle uten. 

Livet med hester

Høsten 2013 mista jeg kona mi etter mange års liv med kreft. Sjøl forstod jeg nok ikke hvor sliten jeg var og hvor tappa jeg var for energi. Noen år på 90-tallet hadde vi hest på for, og seinere var jeg med på det prosjektet vi kalte Juvet Hingstegård der vi kjøpte unghingster for å føre dem fram til avlsgodkjenning, kåring. Men disse hestene hadde vi ikke så lenge at de blei bruks- og ridehester, og derfor blei det ikke det samme kontakten med dem. På grunn av sjukdommen slutta jeg også heilt å holde på med hester.


Men etter at kona mi døde, tok jeg delvis opp igjen nærværet med hester takka være gode venner som dro meg inn i arbeidet med hester igjen. Etter litt betenkningstid tok jeg også imot tilbudet om å få en ettårig hingst, Gaptjerns Grane. Den vinteren tilbrakte jeg mange timer sammen med han. For det meste stod han og åt eller så på meg mens jeg drakk kaffe. Vi blei fortrolige med nærværet av hverandre. Vi trivdes med å være i nærheta av hverandre.


Jeg meiner absolutt at Grane og samværet med hestekompisene mine og hestene deres bidro sterkt til å gi meg kreftene og energien tilbake. Det blei etter hvert klart at Grane ikke hadde potensiale som avlshingst, så han blei kastrert og sendt bort til innriding mens livet mitt tok ei ny, positiv vending. Og for noen uker siden henta jeg Grane heim igjen, sammen med den andre hesten jeg kjøpte året etter, Sjåvoll Kvitfaks.


Og på nytt opplever jeg hvor positivt livet er med hest. Sammen med gode venner bruker vi mange timer på å trene dem, håndtere dem og drikke kaffe. Når du trygg på hester, merker du en enestående ro. Du må holde fokus på hesten og det du holder på med, men når du håndterer hesten positivt, får du et stort dyr som søker til deg, som vil være sammen med deg som leder i flokken. Det eneste det krever, er tid. Ei tid som er så dyrebar for oss, at vi kaster den bort med å springe fra aktivitet til aktivitet. Jeg opplever at livet er i balanse når jeg prioriterer å bruke tid med hestene, utfordre dem med nye opplevelser og utfordre meg sjøl med å gå nye steg sammen med dem.


I helga hadde jeg dem med ut i vatnet for første gang sammen med Grethe Karin og mannen hennes, Frank. De legger ned en enorm innsats og tidsbruk sammen meg hestene og meg. Ikke bare blir vi aktivisert, men vi har det også trivelig. Ingenting er bedre enn å ha et sosialt miljø rundt hestetreninga. Sjøl om det var uvant og hestene var litt usikre når vatnet nådde dem til buken, viste de at de trivdes når de var sammen med oss i vatnet. Og viss dere skulle være i tvil: Grane er den svarte på videoen, og Kvitfaks er han med det kvite fakset.

Tale 17. mai i Tunhovd

Jeg hadde gleden av å bli invitert til Tunhovd for å holde 17.mai-talen der i år. Jeg blei litt imponert over hvor mange som deltok og av feiringa deres. For dere som har interesse av det, legger jeg ut talen min her.

17. mai Tunhovd 2014

Jeg må først få takke dere for at dere tok sjansen på å invitere meg til å holde tale på denne dagen som er så heilt spesiell. I dag er det 200 år siden den norske grunnlova blei underskrevet av riksforsamlinga på Eidsvoll, Christian Fredrik blei valgt til konge av representanter for det norske folket – og byggverket «den norske nasjonen» blei påbegynt. 

Og kan det være noe bedre sted å være for å skaffe seg oversyn og utsyn over de byggesteinene som Grunnlova la for et demokratisk samfunn, enn på taket av kommunen, i Tunhovd.

I løpet av de 30 åra jeg har bodd her i kommunen, må jeg innrømme at jeg ikke har vært så mye i Tunhovd. Forholdet mitt til området er først og fremst turene i fjella og mange besøk på Langedrag. Men mest tid i området har jeg tilbrakt gjømt bak steiner og trær i Ljøtelendet. Og hva i all verden har jeg drevet med da? Jo, trening av redningshunder.

For en person som har vokst opp i fjærakanten og kom hit fra kanten av Barentshavet, virker det kanskje paradoksalt at jeg har blitt her. Men jeg trivdes fra første dag og har blitt «avhengig» av å være ute i skogen, sjøl om det har vært utsikten til den åpne horisonten i fjellet som nok har minna meg mest om horisonten ved havet, og har trukket meg opp på viddene – og ut på viddene vil noen påstå.

Men i dag skal jeg prøve å løfte blikket ut over den nærmeste horisonten for å prøve å sette Grunnlova inn i en større sammenheng, både historisk og dagsaktuell. Vedtaket av Grunnlova betød egentlig en revolusjon. Før det hadde det vært to makter som styrte tilværelsen for folk i Norge: Vår Herre i himmelen og han Far sjøl i København. I åra etter 1807 hadde begge to svikta det norske folket. Vår Herre sendte uår som skapte hungersnød i store deler av landet, og ramma innlandsbygdene aller verst. Og han Far sjøl var ikke i stand til å skaffe korn fra Danmark som i flere hundre år hadde vært garantisten for det vi kaller norsk matsikkerhet. Det norske landbruket var langt ifra i stand til å produsere den maten folk trengte, og danskene hadde monopol på å sende oss korn – og til den prisen kongens monopolkjøpmenn bestemte.

Dette systemet blei avskaffa med Grunnlova: den slo fast at det var folket i Norge som hadde rett til å bestemme hvem som skulle være konge. Riktignok var ikke «folket» alle, men alle menn over 25 år, som hadde eiendom og betalte skatt, fikk stemmerett. Og det var ikke noe land i verden som hadde tilsvarende definisjon av hvem «folk» var.

I tillegg avskaffa de alle privilegier, alle former for monopol, de avskaffa sensur og slo dermed fast at folk kunne ytre seg fritt om samfunnsspørsmål og politikk uten å kunne bli straffa.

Men sulten, nøden og fattigdommen forsvant ikke med 17. mai.  Alle som har samme etternavn som meg, ætter fra Lars Grekvar fra Åsgarden i Nore og broren hans, som forlot Numedal på slutten av 1820-tallet og flytta til Romsdal. I følge Norebøkene kom lensmannen for å kreve inn ubetalt skatt og ta pant i eiendeler, men han fant ingenting av verdi, for som han skreiv: «De er i ytterste fattigdom, hele deres hus».

Vi kan med stolthet si at Grunnlova skapte det mest demokratiske samfunnet i si tid, men vi må ikke glømme at det virkelige demokratiet blei utvikla gjennom mange år med politisk kamp. Og siden vi feirer demokratiet i dag, er det en dag for å spørre oss om vi virkelig ønsker å forsvare det mot krefter som truer det.

For å kunne vurdere det må vi definere begrepet «demokrati». Den vanlige definisjonen av et demokratisk samfunn, er at det er et samfunn der et flertall av innbyggerne tar avgjørelsene, men tar hensyn til behova til mindretallet.

Er vi i ferd med å fjerne oss fra demokratiet som styringsform?

 

Demokrati forutsetter et folkevalgt system som har mulighet til å fatte reelle avgjørelser for velferden og livsvilkåra til alle innbyggerne. I dag ser vi at stadig meir myndighet til å fatte avgjørelser blir flytta fra de lokalt valgte organa til regionale, nasjonale og representative organ. Kjernen i f.eks. regionalt samarbeid er at et interkommunalt byråkrati forbereder saker for interkommunale, representative utvalg som så sender «tilrådingene» sine tilbake til kommunestyra for sandpåstrøing.

Den dagen disse utvalga tar de faktiske avgjørelsene, har vi i virkeligheta erstatta det valgbaserte demokratiet med et representativt styre som åpner for at mektige særinteresser kan få gjennomslag  for behova og interessene sine.

Å fjerne fylkeskommunen som forvaltningsorgan, vil være en demokratisk reform dersom oppgavene og de reelle avgjørelsene blir flytta til et kommunalt nivå, men ikke viss de havner i interkommunalt byråkrati og representative utvalg – og med de signala som har kommet om øka effektivisering, er det mye som tyder på at sterke krefter ønsker å erstatte det folkevalgte, fylkeskommunale nivået med slike modeller.

Når jeg ser på mangelen på oppfølging av behova til Tunhovdsamfunnet innafor lokaldemokratiet, har jeg ingen tiltru til at de nye reformene vil ivareta velferden og livsvilkåra her.

Og det er flere konkrete saker som tyder på:

          Ambulansessaka – der makta ligger hos styret i helseforetaket som er oppnevnt, ikke valgt, og som lar de økonomiske vilkåra overstyre behovet i folket.

          Tannlegesaka – der ESA har sagt at folketannrøkta på bygdene er konkurransedreiende fordi vi som er voksne kan få behandling til samme pris i det offentlige, og ikke må ty til privatpraktiserende tannleger som ikke finnes her. Dette er et nesten usynlig, men symbolsk angrep på demokratiet, for det overnasjonale byråkratiet overstyrer det nasjonalt folkevalgte Stortinget.

          Trålkvotene – der Røkke og andre krever at tildelte fiskekvoter skal gjelde for evig tid på beskostning av allemannsretten til å fiske i havet.

          Landbruksoppgjøret – som legger opp til en modell for stordrift basert på importert kraftfor i stedet for ressursvennlig utnyttelse av lokale forutsetninger – og som bruker korn som er mangelvare for mange fattige i verden som ikke kan konkurrere med industrilandbruket når det gjelder pris.

Matsikkerheta som var førsteprioritet for Stortinget etter 1814 på grunn av lærdommen fra nødsåra fra 1807 til 1812, blir underordna billig mat til oss med økt fortjeneste til det nye monopolkjøpmannsskapet.

Hva får vi igjen for å overlate styringa til andre? Jo, vi blir bestukket med en «godtpose» med First Price-varer og symbolpolitikk: Røkke tilbyr oss billige fiskeprodukter foredla i Polen – eller Kina i stedet for norsk arbeidsplasser. Politikerne tilbyr oss å fjerne hestekraft-avgifta på påhengsmotorer og å bytte inn den tollfrie kvota på tobakk med alkohol i stedet for et desentralisert landbruk.

Det er meininga mi at det er nå vi trenger å stå opp for å forsvare demokratiet. Vi trenger et demokratisk opprør

          mot det representative maktsystemet

          mot oligarkiet,  det mindretallet som utgjør rikmannsveldet, særlig de som har kontroll over matvareproduksjonen i Norge fordi det er de som er det mindretallet det blir tatt hensyn til i dag

          for likeverd

          ja: for demokrati

Jeg vil påstå at lakmustesten for et fungerende demokrati er nettopp at lokalsamfunn som Tunhovd som representerer det såkalla «ulønnsomme» mindretallet, blir ivaretatt på en sånn måte at det blir prega av utvikling og trivsel.

I dag setter ikke de fleste liten sin til at Vår Herre sørger for utvikling og livsvilkåra i dag, verken i landet eller Norge eller i bygda Tunhovd. En vesentlig del av jobben er opp til oss sjøl, og ikke minst er det en oppgave og et ansvar for oss å sørge for at han Far sjøl, unnskyld «ho Mor sjøl» fra Bergen, virkelig tjener demokratiet og ivaretar interessene og likeverdet til de mindretallsgruppene som ikke er mektig. Bevar Tunhovd som ei levende bygd.

Gratulerer med dagen.

 

 

 

 

 

 

Livsgleden

... er noe vi i hovedsak må ta ansvaret for sjøl. I dag er det lett: bestefar stod tidlig opp for å feire at Fredrik, langt, langt borte i Bodø, fyller 6 år. Feiringa besto av nykverna kaffe, Arcade Fire og Monica Heldal på cd og ei god bok (Dagfinn Carlsson: Oleg Soloveichovics skam).

De små tinga.

Jeg kunne sjølsagt sitti og sutra over at jeg ikke får vært sammen med Fredrik før til sommeren, men det kan jeg jo gjøre noe med viss jeg vil. Det er kjernen, det er nøkkelen. Det finnes mange ytre hendelser som påvirker oss, men det er mye sant i ordtaket: "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det".

Livet mitt har vært tungt de siste åra og aller mest etter at Berit døde i høst. I de siste åra av sjukdomsperioden var det ikke så enkelt å finne de tinga som kunne gi livsglede. Men vi greide ofte å lage oss små og store ting som balanserte det vanskelige slik at livet blei håndterbart. Den siste sommeren var vi på Hydra og fylte på med livsopplevelser. Og ikke minst var vi på konsert med Leonard Cohen-konsert i Oslo Spektrum fjorten dager før Berit ikke greide meir.

Men også det vi gjorde i det daglige, var viktig. Så lenge hun greide å stå lenge nok på badet, sminka Berit seg hver dag og kledde seg slik bare hun kledde seg. Hun pynta seg for seg sjøl, men også for meg. Og senga måtte res opp etter instruksjonene hennes: sengeteppe på med en brett øverst og de to svartblomstrete pynteputene som flankerte den store, kvite.

Livsgleden handler om å leve i et fysisk og mentalt rom som du former sjøl sånn at du trives. Og sånn rer jeg senga hver morgen, også i dag, sjøl om det resulterer i at jeg må bruke et halvt minutt på å ta det av hver kveld. Bortkasta tid? Nei, en liten brikke i et meiningsfullt liv. Hvordan du tar vare på deg sjøl, er viktig i forhold til om du føler deg liten og ubetydelig i dine egne øyne, eller om du som er til stede i ditt eget liv. Derfor er jeg nybarbert og har påført trynet odør fra Calvin Klein sjøl om jeg skal svette den bort på ski seinere i dag.

Det er tungt å løfte hodet når livet og hverdagen veier flere tonn. Og alle trenger hjelp. Jeg er så priviligert at jeg har masse "dårlige" venner som ringer, drar meg med på aktiviteter og inviterer på kaffe og middag. De bærer mange tonn for meg.

Og så har jeg Wilma som hopper og danser i djupsnøen, bare av glede over å få lov til å være ute på tur. Det er da jeg forstår: livsgleden er grunnleggende naturlig.

I eit luftslott... mon tru?

Kvar skal vi bu...?

...i eit luftslott, mon tru? skreiv Arnljot Eggen på 70-tallet. Etter å ha hørt på svara innbyggerne i Nore fikk av lokalpolitikerne på møtet tirsdag 14. februar, synes teksten å være like aktuell nå som da.

Her hadde vi besøk av John Richard Kleven fra Øyfjell (og Vinje) som fortalte hvordan de hadde lyktes i i øke antall barn i den lokale grendeskolen fra 11 i 2004 til 30 i høst. Og i 2014 vil de være 40! Han hadde ikke noen vanskelig oppskrift: ta initiativ på grasrota, legg til rette for bomuligheter og skap bolyst. Og så måtte de får politikerne med på laget. Siden de ikke fikk den forventa støtten i begynnelsen, gikk de delvis inn i partia og skaffa seg direkte innflytelse. Lokalpolitikerne i kommunen bør merke seg poenget: jobb for oss og med oss, ellers bytter vi dere ut.

Grasrotengasjement
At saka i det heile tatt har kommet på dagsorden, skyldes det lokale grasrotengasjementet. Som forhenværende lokalpolitiker opplevde jeg det som et kvantesprang mellom ideene og forutsetningene som blei lagt ned i kommuneplanen sin samfunnsdel, og de forslaga som umiddelbart kom fra administrasjonen. Der dreiv vi i et heilt år med workshops og gruppearbeid på tvers av partia, for å komme fram til en beskrivelse av framtida for Nore og Uvdal som vi kunne stå sammen om, så foreslår administrasjonen å legge ned Tunhovd og Nore skole. Jeg skjønner begrepet "politisk sandkasse" bedre nå.

Et kjernepunkt som vi jobba med, var bomuligheter i alle deler av kommunen. Hva var svaret som Bu i Nore fikk da de etterlyste tomter? De finnes, regulert inn rundt gårdene i såkalla LNF-områder. Men det betyr ikke at en tomtesøker veit at de finnes, eller at grunneieren ønsker å legge ut et boligfelt med de investeringene det forutsetter når det kommer til stykket. Det fantes også tomter som et kommunalt Uren, Luren i rasutsatt område øverst i Hvålefeltet. Hørte jeg feil, eller sa Jon Richard Kleven at boligsøkende må tilbys attraktive tomter?

Kommunal tilrettelegging
Og da er jeg ved et kjernepunkt: hvordan har kommunen engasjert  seg i å tilrettelegge for boligbygging i Nore? Svaret er enkelt: ingenting siden slutten av 80-tallet. Det eneste som skjedde før i i fjor, var at Norefjord-planen blei vedtatt med noen tomter smetta innimellom de husa som allerede finnes. Kommunale utleieboliger? Da jeg kom hit i 1984, fikk jeg kommunal gjennomgangsbolig på Langodden med tre års bomulighet. Siden vi trivdes på Norefjord fra dag en,  bestemte vi oss etter ett år for å bygge her sjøl, og under to år etter at vi kom flytta vi inn i eget hus. På grunn av tilgangen på utleieboliger havna flere av kollegaene mine som hadde barnefamilier her. Vi trivdes, bygde og er her ennå. Og trives fremdeles, sjøl om barna våre har blitt store, har flytta ut og ikke bidratt til nye barnekull på Nore skole. Og utleiboligene? De er i dag blitt til sosialboliger.

Men konklusjonen bør være åpenbar: en kommune som ikke legger til rette for utleieboliger for nye innbyggere og planlegger med attraktive hustomter, arbeider i realiteten mot og ikke for lokalsamfunnet.

Markedsføring
Kommunen skjønte etterhvert at å bygge boliger øvert i Hvålefeltet ville bli så dyrt i form av rassikring, at det var nødvendig å skaffe til veie nye tomter. Nå er tomtene nord for Hvålefeltet regulert og rydda. Om de er byggeklare ennå, veit jeg ikke, men finere boligtomter finnes knapt i kommunen. Vendt mot sørvest har de maksimal solgang. De har utsikt over Norefjorden og mot Eidsfjell, og kort vei til butikk, barneskole og videregående skole.

Men, som Herbrand Skriudalen peika på i møtet, hvem veit at de finnes? Når noen lager et hyttefelt, markedsfører de tomtene for å få solgt dem. Når kommunen lager et boligfelt, later den som ingenting. Motviljen mot å sette opp reklameplakater med mail, postadresser og telefonnummer er neppe prinsippiell, men for et lokalsamfunn som ønsker å være levende - og utvikle seg, kan den virke som ønska obstruksjon. Nå er det opp til oss å sørge for at kommuneadministrasjonen går aktivt ut og markedsfører bomulighetene. Og viss vi meiner alvor med boligbygging i LNF-områder, er det kommunen sitt ansvar å pushe grunneierne. Så er det vår jobb å pushe lokalpolitikerne.

Bolyst
For dem som kan tenke seg å bosette seg her, dreier det seg først og fremst om å skape bolyst. Norefjord og Kravikfjord er de lavestliggende punktene i kommunen. Det er hit våren kommer først. Sjøl om vi ikke er mange, har vi et godt og aktivt lokalmiljø. Og ikke minst har vi fjorden. Å drive på fjorden en sommerkveld med fiskestang og et våkent øye for å se etter beveren, gir fred i sjela. Den som ønsker å være meir aktiv, kan ta en tur i skogen, både i liene rundt fjorden og i Vergjedalen. Og det er ikke lang tur til fjells, Eidsfjell med sin 1333 moh utgjør en passe dagstur, og mellom fjorden og Åsbøseterdalen har vi heimfjella med et eldodrado av små fiskevatn.

Samtidig har vi allsidige muligheter for mer organisert aktivtet: lysløype, fotballbane og idrettshall. Og Nepenoringen, teatergruppa i ungdomslaget, setter opp revyer og barne- og ungdomsteater.
Så når Herbrand sørger for at kommunen faktisk markedsfører Nore som stedet å bo, ser jeg fram til de nye innflytterne som snur fraflyttingstrenden og fyller opp Nore skole igjen. Velkommen skal dere være til det gode liv. "Bu i Nore, no!"

IKT-misjonæren

Følger elevene etter der læreren går foran? De gjør det iallefall når vi har et prosjekt med å lage video om kulturminner på Hardangervidda

I 2011 gjennomførte jeg de 30 studiepoenga i IKT i læring og vurdering som Buskerud fylkeskommune initierte og som, heldigvis, blir videreført også i år. Som den utviklingsorienterte og vitebegjærlige læreren jeg er, hadde jeg stor glede av opplæringa, sjøl om jeg måtte gjennomføre nesten heile studiet uten samlinger med god lunsj og hyggelige, sosiale sammenkomster med kollegene mine. Jeg utførte oppgavene mine forholdsvis samvittighetsfullt, "las teori til langt på natt", og laga blogg og fagwiki som del av eksamensoppgavene. Vel og bra, men hva så, hva skal jeg og alle vi bruke videreutdanninga til?

IKT og det gode liv
Nei, du kan ikke forvente deg meir lønn av å ta videreutdanning i IKT. Tja, du kan velge å fortsette som før. Men du kan ha et håp om å "se lyset" og å oppnå det gode livet, på nettet.  Personlig føler jeg meg som en IKT-misjonær. Og jeg må innrømme at jeg oppviser misjonærens klassiske trekk når jeg argumenterer for bruken av IKT i skolen: jeg forenkler, underslår en del fakta og lover paradisiske forhold. Og jeg har heller ikke dårlig samvittighet. Tvert imot føler jeg en viss irritasjon over dem som ikke ser lyset og innser at det er jeg som forvalter sannheta.

Forenkling av sannheta
Når jeg sier tja til at det er mulig å fortsette som før, er det fordi det er godt mulig å bruke IKT som et verktøy i en instrumentell  læringstradisjon med operasjonalisert betinging av straff og belønning, tradisjonelt i nevnte rekkefølge. Bruk av IKT som redskap i læringsprosesser og læringskontekster, krever derfor at jeg er meg bevisst hva som er mitt eget, heilhetlige elev- og læringssyn.

Det krever også at vi er målmedvitne. Fra jeg var svært liten, bodde vi i Orkdalen der faren min jobba på landsgymnaset. Da lillesøstra mi og jeg skulle hentes inn til kvelds en dag, var vi søkk borte, og det blei satt i gang en leiteaksjon. Faren min kasta seg på sykkelen og bega seg landeveien i vold, og etter noen kilometer møtte han rektoren sin som kunne fortelle at han hadde møtt oss om lag tre kilometer heimefra: "Og da eg spurte dei kvar dei skulle av, svarte dei at dei skulle ut i den store vide verdi, og då hadde eg ikkje hjarte til å stoppe to så målvitne unge menneske". På 3 og 5 år.

Og sånn er det med bruken av IKT også: vi må til ei hver tid vite hvilke mål det er vi skal nå og ønsker å nå. Det innebærer også at vi  må formulere kriterier for måloppnåelse. Og det betyr at vi må lage en struktur for underveisvurdering og sluttvurdering med vurderingskriterier før vi det heile tatt kan begynn å strukturere opplæringa.

Om å underslå fakta
Det er en jungel - der ute. Den som vil bruke IKT som redskap i læringsarbeid, oppdager snart at det finnes en teknologisk og en program-jungel. Den teknologiske jungelen har skolene tilsatt IT-ansvarlige til å ta seg av. De sørger for at vi har tilgang til den nødvendige maskinvaren og nettet. De hjelper oss også noe med programvaren, men når jeg bruker mulighetene som ligger i teknologien, får jeg snart behov for oppdateringer, nye programmer og andre programmer. Siden disse programbehova er ulike fra fagområde til fagområde, kan vi i liten grad basere oss på det kollegene våre veit om og kan, men må ta oss fram i jungelen med stor misvising på kartet og mangelfulle kart.

Og så er det det med kompetansen. Jo mer jeg bruker IKT, jo mer komptanse oppdager jeg at jeg mangler. Dette er en kilde til personlig frustrasjon heilt til jeg når forsoningsfasen, og det er når jeg innser at jeg aldri vil være heilt kompetent. Beklager, Ibsen, men det dreier seg faktisk om å være kompetent nok.

I denne evige søken etter tilstrekkelig kompetanse til å nå de måla jeg setter for meg sjøl, er det  , mangelen på tid som er den mest åpenbare hindringa, i tillegg til den periodiske tvilen om egen intelligens. Siden både teknologien og programvaren og opplæringskontekstene er i kontinuerlig endring, vil tida aldri strekke til, og noen må være med på å sette grensene for hvor mye tid som skal kunne brukes innafor rammene av det totale arbeidsåret.

Løftet om paradisiske forhold
Men en ting kan jeg love - og holde. Viss du oppfyller forutsetningene i denne nye trosretninga, gjennomfører og iverksetter videreutdanninga i IKT, kan jeg garantere paradisiske forhold.
Viss du:
- formulerer og praktiserer et heilhetlig elev- og læringssyn
- bevisstgjør deg sjøl og elevene på kriteriene for måloppnåelse
- bygger opp en gjennomtenkt struktur fra målformuleringer til vurderinger til didaktisk praksis
- skaffer deg kunnskap om, innsikt i og evnen til å anvende (jf. Blooms taksonomi) teknologi og programvare
- skaffer deg ubegrensa kompetanse
- og ubegrensa tid

så kan jeg garantere deg det gode liv:
du vil oppnå egenutvikling, ny kompetanse og en følelse av å lykkes,
du vil oppleve elevtrivsel som et resultat av arbeidsinnsats og måloppnåelse,
og sist, men ikke minst, du vil erfare at rektor blir veldig fornøyd med deg.

P.S: Og derfor kan det hende at du får ekstra lønnstillegg likevel ved de lokale lønnsforhandlingene neste år.

Vil de egentlig ha videregående skole i Numedal?

Vil det være videregående opplæring i Numedal etter 2015?

Steinar Berthelsen gikk knallhardt ut i avisa her om dagen og angreip den nye ordføreren i Rollag for ikke å ta initiativ for å beholde arbeidsplassene ved KA i bygda. Jeg savner også ordførerens intitiativ for å bevare arbeidsplasser i området, nemlig ved Numedal videregående skole. Men Dag Lislien har har tross alt nettopp begynt, så han kan få litt tid. Men paradokset er er at den godeste Steinar i alle sine år som ordfører ikke har tatt et eneste initiativ for å styrke og beholde Numedal videregående skole. Ikke siden Magne Pedersen sine dager har vi opplevd at noen fra det politiske miljøet i Rollag har gjort det minste for skolen vår.

Jeg innser at Idrettsskolen har første-pri i Rollag. Det er forståelig og prisverdig ut fra behovet for arbeidsplasser. Men Idrettsskolen er ikke noe opplæringstilbud for ungdommen i kommunen, og det de politiske partiene implisitt har sagt i mange år nå, er at det er et fett om elevene går på Norefjord eller i Kongsberg.

Jeg har heller ikke mye pent å si om kommunale initiativ fra Nore og Uvdal for å styrke og bevare skolen. Det eneste tiltaket den har truffet etter etableringa og bygginga av idrettshallen på 80-tallet, er innkjøpet og tilrettelegginga av Messa som hybelhus. Det vi ser, er heldigvis at alle hyblene nå er belagt, og at de betyr mye for å sikre at vi får noen elever utenfra som fyller opp utsatte programområder.

Sover de i timen?
Virkeligheta er at fra 2015 vil elevkulla som går ut fra ungdomsskolene i Nore og Uvdal og Rollag bare være på ca. 40 elever pr. år. Slik som det har vært nå, har omtrent 2/3 av kulla begynt hos oss. I det tredje året forsvinner halvparten av elevene til lærlingeplasser eller jobb. Fra 2015 er det derfor realistisk å anslå elevtallet ved skolen til rundt 70 elever viss ikke noe drastisk blir gjort for å tilrettelegge for et opplæringstilbud som trekker ungdommer fra heile Buskerud. Internt på skolen går denne diskusjonen nesten hver dag. Hva skal vi satse på? Hvordan kan vi bli den beste innafor satsingsområdene? Med 70 elever er det ikke grunnlag for å opprettholde skolen. 30 til 35 årsverk vil bygges ned og forsvinne. De fleste av oss skatter til og bor i Nore og Uvdal. Bortsett fra to bor de andre i Rollag.

Flyktningeundervisninga
I to år nå har Numedal videregående skole hatt ansvaret for introduksjonsprogrammet for voksne flyktninger. Vi trodde det lå en tanke bak om å styrke skolen, for sånn har det fungert i disse to åra. Vi bruker nå ca. 2,5 stilling til dette. Men i et møte på skolen i forrige uke, fikk rektor beskjed om at det er bestemt at denne undervisninga skal legges til Nore skole og gjennomføres i kommunal regi fra høsten 2012.  Og merk dere formuleringa: fikk beskjed om. Ingen diskusjoner, ingen forhandlinger. I tillegg har Rollag kommune praktisert ei sånn ordning at de har sendt sine enslige flyktninger til Kongsberg på opplæring, i stedet for hit. Vi har fått de som er familier, av hensyn til henting i barnehage o.l. Hva slags støtte er det til skolen? Hva slags pedagogiske tankegang ligger bak? Jeg kan ellers legge til at av de elevene som har gått opp til norskprøve 2 av denne første gruppa, har 100% bestått, noe som knapt har sidestykke i landet.

Konsekvenser
Dersom det "bestemte" blir gjennomført fra høsten 2012, vil Numedal videregående skole allerede måtte begynne å si opp lærere. I tillegg vil Nore skole få et kjempeproblem med ca. 15 stk. arbeidsinnvandrere som skal ha opplæring + 15-20 flyktninger. Ikke har de arbeidsplasser til lærerne, ikke har de tilstrekkelig med rom (min. 3 undervisningsrom), ikke har de arealer til å bruke i pausene anna enn at de må dele skolegården med barneskoleelvene. Hva slags miljø har de tenkt å skape?
Jeg er sikker på at fagsjefen har sett på ei løsning som ut fra hans synspunkt er glimrende: gjør Nore skole om til et voksenopplæringssenter, og flytt barneskoleelvene til Rødberg.

Er det sånn vi vil ha det? Jeg oppfordrer de politiske partia, FAU ved Nore skole og Bu i Nore velkommen på banen. Og ikke minst, Eli og Dag: kjenn deres besøkelsestid. Den er NÅ!